Er ”barnets beste” et kjønnet begrep?

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I Barnelovutredningen (NOU 2008:9) drøftes om sentrale begreper som ”bosted”, ”samvær” og ”foreldreansvar” er såkalt kjønnede. Ikke overraskende konkluderer utvalget etter noen få linjer benektende. Men utvalget definerer ikke hva som legges i ”kjønnet”, verken metodisk med hensyn til måter å avdekke mulig kjønnsvridning, eller empirisk med tanke på hvilke strukturnivåer i barnelovens virkeområde det kan være tale om. Vi får ingen definisjon på hva et kjønnet begrep er – verken teoretisk eller praktisk. Heller ikke ingen drøfting av om ”bosted” er et egnet og meningsbærende begrep sammenlignet med ”omsorg”, relevant for så vel lovlogiske hensyn og diskusjonen om ”delt omsorg”.

I forlengelsen av drøftingen kommer en kort redegjørelse for ”barnets beste” – som norm, prinsipp og regel. Heller ikke her finner man noe kritisk å innvende til begrepsbruken. Man drøfter ikke om ”barnets beste” fungeres som et kjønnet begrep, ved f.eks å legge til rette for å lure inn fortsatt morspresumpsjon bakveien ved henvisning til at det anses best for barnet å bo hos mor. Man er nølende til legitimiteten til likestillingshensyn som moment innenfor eller ved siden av ”barnets beste”, men foretar ingen drøfting av om likestilling som begrep og praksis kan tenkes å være kjønnet.

Utvalget gjør ikke rede for sin mandatforståelse på de områdene jeg her nevner. Drøftingen er svært mangelfull. Det er symptomatisk nok ingen forskning å vise til når det gjelder barnelovens funksjonsmåter. I saker hvor mor står mot far er det fritt frem for å kamuflere kjønnsrolleoppfatninger under dekke av generelle upresise påberopelser av ”barnets beste”. En måte å finne ut om barnets beste fungerer kjønnsvridd er å sammenligne avgjørelser om omsorg og samvær som går i mor og fars favør respektive, med henblikk på hvilke momenter retten vekter. At omsorgsinnsats under samlivet ikke ser ut til å telle, kan være en indikator på at man ønsker å nøytralisere de mange deltakende fedre som blir parter i barnefordeling.

Slik kan begrepsapparatet med tilhørende begrunnelsesritualer for ulike momenter være uttrykk for kjønnet forståelse og anvendelse. Det samme gjelder ikke minst forekomsten av påstander om vold og overgrep. Retten realitetsbehandler i liten grad slike momenter, ikke usannsynlig fordi retten intuitivt forstår at slik vidløftiggjøring dypest sett kan ramme mødrene som fremsetter påstandene, om man skulle gå rasjonalene og påstandenes oppkomst etter i sømmene. Jørgen Lorentzen var medlem i Barnelovutvalget, formodentlig i egenskap av kjønnsforsker. I Klassekampen 07.07.08 kritiserer han kjønnsubalansen i barneloven: ”Vi må bort fra tanken om at det beste for mor også er det beste for barna”

Kjønnsforskeren har sine ord i behold. Han dissenterte også i spørsmålet om foreldreansvar for ikke samboende foreldre. Utvalget vil fremdeles opprettholde kjønnsdiskrimineringen som gir mor eneansvar som lovens utgangspunkt. Men kjønnsforskeren bidrar ikke med fag under drøftingen av om sentrale begreper som bosted/omsorg, foreldreansvar, samvær og for den saks skyld ”barnets beste”, er såkalt kjønnede. Verken for en akademisk eller rettskildebasert avklaring av hvilke kriterier for barnelovens begrunnelses- og anvendelsesdiskurser som er relevante for drøfting av mulig kjønnethet. Tapende fedre påberoper seg ofte å bli utsatt for kjønnsdiskriminerende holdninger. Barnelovutredningen (NOU 2008:9) har ikke evnet å nøytralisere denne oppfatningen.