Ensidig og misvisende om
barnebortføring
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
Så er vi i gang igjen. Med barnebortføringssaker og
medieoppslag hvor politikere og byråkrater får uttale seg uimotsagt. SVs Akhtar
Chaudry roser politiet etter Brandbu-saken hvor to barn ble kidnappet fra
barnevernet. Uttalelsen kommer i en kontekst hvor Gunnar A. Johansen fra
justisdepartementet har forsikret at ”det
nedlegges betydelig arbeidsinnsats i enkeltsaker i arbeidet med å iverksette og
utvikle nye tiltak for å fremme arbeidet med barnebortføringssaker”
(Dagsavisen 23.06.11). Hvor mye hold er det i utsagnene fra de to? Chaudry
forklarer politiets innsats med at ”det
skyldes nettopp at politiet er i stand til å takle disse sakene, og at
regjeringens innsats på området virker”.
Brandbu-saken var ingen bortføringssak, skjønt man kunne ha
grunn til å frykte at barna ville bli bragt ut av landet. Derfor reagerte man
kjapt og varslet interpol. Er det vanlig i ordinære bortføringssaker? Det
spesielle med denne saken var at barna ble unndratt barnevernets omsorg. Da
reagerer man, med hjemmel i en ny bestemmelse i straffeloven (§ 261, tidligere
216) hvor det er prioritert å reagere mot foreldre som henter tilbake sine
barn, men hvor det fremdeles er fritt frem for selvtektsmødre og bortføring
over landegrensene. Politiker Chaudry vet neppe hva han snakker om.
Regjeringens innsats er det ikke mye å skryte av. Det vet f.eks Tommy Hoholm
som har vært i omtrent alle riksmedier og fortalt hvordan han fremdeles savner
sine barn 5 år etter at barna ble bortført til Slovakia.
Regjeringen har prioritert saker hvor barnevernet krenkes,
media prioriterer tilsvarende saker hvor barnevernansatte utsettes for trusler
fra fortvilte foreldre som mister sine barn til et umenneskelig system. Den nye
straffelovbestemmelsen viser ingen medynk med foreldre som får unndratt sine
barn, samværssabotasje er fremdeles legalisert. Media stikker under stolen at
mengder av mødre konstruerer falske trussel- og fiendebilder mot både etnisk
norske og mot utenlandske fedre. Mot sistnevnte gruppe taes et nytt moment i
bruk: kidnappingsfarer. De av oss som i motsetning til Chaudry og Johansen
følger mange saker på nært hold over tid, ser at retten i sjelden grad bryr seg
om bevisligheten i påstandene. Trusselbildet omfatter ofte udokumenterte påstander
om vold og overgrep.
Retten skjærer noen ganger gjennom, men bidrar samtidig til
å hvitvaske reell bortføring og omsorgsunndragelse fra mødrene, ved at partene
presses til forlik. Denne tendensen kunne med fordel fagfolk, politikere og
media vist oppmerksomhet. For statistikkføringen av barnebortføringssaker er
det interessant at mange saker som anses løst, i realiteten er hvitvasket
gjennom utfallet i sivilsaker. Uten at regjeringen har løftet en finger for å
akte den oppskrytte Haagkonvensjonen . Dagsavisen meldte 14.07.07 med referanse
til Justisdepartementets tall at ”stadig
flere barn bortføres” og at 80 % av bortføringene begås av mødre. Verstingelandene
er ikke land fra Midtøsten men vestlige land som Sverige og Tyskland. Dette
bildet har ikke endret seg vesentlig siden 2007.
Likevel velger Dagsavisen å slå stort opp at utenlandske
menn fra Midtøsten ”stikker av med barna”
(23.06.11). Dette er på grensen til rasisme. I et stort oppslag får krisesentrene
komme med sine ideologiske feilslutninger og fiendebilder. Krisesentrene på
ingen måter er pålagt å underbygge sine påstander. ”Kidnappingsfaren er en del av kartleggingen ved inntak”, sier leder
Inger-Lise Larsen. Uten noen former for dokumentasjon kan en kvinne påstå seg
utsatt for vold og kidnappingsfare. Jeg kjenner til flere slike tilfeller hvor
det etter hvert viser seg i rettslig behandling at det er ingen begrunnet
risiko, men hvor mor allikevel får gevinst ved å sikre seg barnet og dermed
favør status quo. Kidnapping av barn fra fedre snues på hodet til et projisert
trussel og fiendebilde.
Slike vinklinger kan med fordel nyansere bildet. Mødre som
misbruker krisesentre til å unndra barna omsorg fra fedrene er et problem som
før eller senere må anerkjennes. Medias hittil ensidige og misvisende oppslag
undergraver en redelig og ryddig samfunnsdebatt, både om hjelptiltak for de som
reelt trenger det, og mulige sanksjoner for de som misbruker barn som midler
til å skaffe seg strategisk gevinst. Justisdepartementets innsats for å komme
omsorgsunndragelse til livs er ikke mye å skryte av. Påstander om vold og
overgrep angivelig begått av menn og fedre er dagligdags. Krav til bevis og
dokumentasjon er fraværende. Dette vet kvinner å utnytte, utenlandske kvinner
lærer seg fort den norske ukulturen og blir nyttige idioter for
krisesenterideologien.
Brandbusaken ble beskrevet som en brutal kidnapping. Barna var
tatt fra foreldrene på grunn av ”konflikt
mellom foreldrene”, formodentlig et samlivsbrudd. Mer skal ikke til. ”Høyt konfliktnivå” er blitt et løsenord
for myndighetene når de ikke kan eller vil gå nærmere inn i saken og finne ut
hva konfliktene dypest sett består i. Rett og forvaltning går sjelden
regressivt til verks for å finne ut hvem og hva som skaper konflikten, gitt at
det er noe å bråke om. Barneombudet har ivret for at barnevernet griper inn i
slike saker. Som om barnevernet ikke hadde nok å gjøre fra før med store
mørketall for ”omfattende grov og
alvorlig omsorgssvikt”, som ifølge guru Kari Killen rammer hvert fjerde
norske barn. Krisesentrene får utvidete oppgaver med å huse kvinner og barn
utsatt for påstått kidnappingsfare, sjelden eller aldri gjenstand for
verifisering. Som om ikke krisesentrene hadde nok med å ta seg av alle kvinnene
som blir voldtatt og mishandlet av alle voldelige norske og utenlandske menn og
fedre. Når skal norske medier begynne å stille spørsmål ved mytene som
formidles kildeukritisk til norske og utenlandske lesere? Kan det tenkes at
ensidige og misvisende oppslag bidrar til å øke trykket og konfliktnivået i
enkeltsakene, samt presset mot myndighetene som ikke vil forstå hvilke
problemer de selv er en del av?