En barnefars møte med "psykologisk kompetanse"
(Ole Texmo, født 1960, er free-lance skribent og litteraturkritiker. Han har bakgrunn innen humaniora som filosofi og historie. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Impuls).
Eneforelderdogmet
Psykologen Odd Arne Tjersland skriver i sin bok Samlivsbrudd og foreldreskap, med den ufrivillig strukturironiske undertittel "meklingsprosessens psykologi" (Tjersland 1992), følgende i innledningen til et avsnitt om "Delt omsorg og konsekvenser for barn":
"I henhold til barneloven (Lov om barn og foreldre av 8. april 1981) skal barnet ha én omsorgsperson etter skilsmissen" (Tjerslands kursivering).
Utsagnet viser at Tjersland ikke kjenner barneloven; der finnes ingen eksplisitt hjemmel for en slik påstand; "omsorgsperson" forekommer ikke som selvstendig kategori i lovtekst eller forarbeider, verken i entall eller flertall. Som en sentral premissleverandør for de genererte konflikter innebygd i barnelovsystemet bygger imidlertid Tjersland på en implisitt forutsetning om at barn plutselig bare skal ha én ordentlig forelder som sin primære omsorgsyter, et dogme som viderefører forestillinger om at fedre ikke har selvstendig status i barns liv, men får betydning først gjennom moren. Tjersland tok sin doktorgrad på å kolportere eneforelderdogmet, og driver sin barne- og fedrefiendtlige virksomhet som ansvarlig for etterutdannelsen av norske meklere og familierådgivere, noe jeg selv styggelig har fått erfare på ulike familierådgivningskontorer hvor man har slukt Tjerslands myter og dogmer temmelig rått.
Et interessant moment ved Tjerslands utlegning om delt omsorg er hans gjentatte påstander om at delt omsorg forutsetter samarbeid, samtidig som Tjersland selv grundig har forsømt å utrede hvilke grunnbetingelser om likeverd som må være til stede ved forhandling / mekling / samarbeid. Nye resultater fra forskning om mekling (Ekeland & Myklebust, 1997) gir indikasjoner på at delt omsorg virker konfliktdempende, noe altså Tjersland vanskelig kan forestille seg.
I forlengelsen av Tjerslands feiltolkning av barneloven, fortsetter han å mistenkeliggjøre fedrene gjennom følgende utsagn:
"I Norge har vi kommet i den situasjon at et økende antall fedre krever delte omsorgsordninger. Bak denne forandring ligger mange motiver. Ett av dem er av økonomisk karakter."
Man merker seg språkbruken. Tjersland beklager nærmest at vi har "kommet i den situasjon", og når han skal antyde "motiver" trekker han typisk nok frem et mistenkeliggjørende økonomisk "motiv".
Tjersland røper seg ufrivillig når han bringer inn de økonomiske aspekter, ved at han unngår å oppstille den kontra-induktive hypotese om hvorfor mødre (pga. økonomiske motiver?) motsetter seg at fedre skal spille en mer aktiv omsorgsrolle i barnas liv. Tjerslands konfliktforståelse er dessto verre når den kommer fra akademisk psykologhold, idet man uten verken juridisk eller psykologisk embedseksamen kan forestille seg, enten man selv har barn eller er skilt, at hvis det er noen fase i livet barn trenger mer enn én omsorgsperson, er det nettopp når foreldrene splitter opp!
Jeg kaller dette alminnelig sunn fornuft. Denne forfatter er tilbøyelig til å oppfatte Tjerslands utsagn som både bevisst manipulasjon og ubevisst videreføring av et dogme som har forårsaket nok lidelse for både voksne og barn til at psykologprofesjonen burde ha revurdert sine grunnantakelser for lenge siden. Skadevirkningene skal jeg komme tilbake til etter hvert, men som svar på Tjerslands beklagelse over at fedre nå begynner å stille krav om delt omsorg, og at motivene kan være økonomiske, vil jeg på egne og tusenvis av andre norske barnefedres vegne hevde følgende:
Den viktigste årsaken er at vi ønsker mer tid sammen med barna våre. I utgangspunktet anerkjenner vi som fedre mødrene som likeverdige foreldre. Vi ønsker - i likestillingens og likeverdets navn - at våre barn, når de ikke kan bo sammen med begge sine foreldre i ett hjem, skal ha mulighet til å kunne tilbringe tilnærmet lik tid sammen med begge foreldrene i våre respektive hjem, som også av barna oppfattes som deres hjem. Denne enkle grunnforutsetning for fortsatt felles foreldreskap, i forlengelse av den delte omsorg vi praktiserte mens vi bodde sammen med mødrene, kan ikke Tjersland og hans likesinnede akseptere. Hans veileder under dr.gradsarbeidet var professor i psykologi Hanne Haavind, som er identisk med den Haavind som trakk seg fra "Mannsrolleutvalgtet" fordi hun var uenig i at menn skulle få definere sin rolle på egne premisser (FAD 1991).
Begrunnelseskrav
Et ikke ubetydelig antall fedre blir møtt med mistenkeliggjøring kamuflert som fagprofesjoners såkalt kliniske skjønn, intuisjon og erfaring. Den uttalelse fra en oppnevnt sakkyndig psykolog jeg skal referere i neste avsnitt, kan illustrere psykologfagets maktmuligheter, og samtidig dets akademiske begrensninger. Historien er selvopplevd, og har voldt meg adskillige problemer som offer for et trakasseri jeg ikke trodde var mulig i et såkalt opplyst og demokratisk samfunn. Psykologen gikk temmelig langt i å demonstrere sin makt uten tanke på at partenes problemer og sakens uheldige etterslep dermed ble påplusset. Dessverre er ikke mitt tilfelle unntaket, heller regelen. Psykologer som opptrer slik nedenstående historie vitner om, blir forsvart av sine kolleger. Sakkyndigutvalget (NOU 1995:23) fikk anledning til å kommentere mine og en rekke andre fedres erfaringer, men var lite villige til å innrømme selvkritikk på fagets vegne.
På tampen av hovedforhandlingen spurte dommeren den sakkyndige psykologen hvordan han stilte seg til den hypotetiske situasjon at det var faren (undertegnede) som hadde begått selvtekt ved det faktiske samlivsbrudd. Spesialisten i klinisk psykologi, som hadde avlevert en erklæring hvor barnets omsorgssituasjon knapt var nevnt, svarte retten med pondus:
"En mor trenger ingen begrunnelse for å ta sitt barn ut av hjemmet ved et brudd. Det er nok at hun føler seg overbevist om at det er riktig. En far derimot trenger en begrunnelse."
Jeg ble av forståelige grunner lamslått over denne urimelighet, og krevde en utdypende forklaring på denne også i rettslig forstand diskriminerende holdning. Dommeren nektet meg å stille den sakkyndige til ansvar for sin uttalelse, men var mer enn villig til å la psykologen slippe til avslutningsvis:
"Etter å ha sett farens opptreden i retten, er jeg villig til å endre min tilråding om foreldreansvaret. Ved sin opptreden viser Texmo at han ikke bør ha del i foreldreansvaret."
Verken i rettens bemerkninger, like lite som i psykologens tilleggsuttalelse, fremgår hva min opptreden bestod i eller var forårsaket av. At mennesker protesterer mot opplevd urett ligger tydeligvis utenfor såvel jussens som psykologiens kompetansefelt.
Det kan koste dyrt å motsi mennesker som i kraft av sine formelle posisjoner har makt. Å bli avslørt for sine manglende faglige kvalifikasjoner på akademisk grunnlag er disse "ekspertene" lite interessert i. Deres uvitenhet om de juridiske begrepsstørrelser som inngår i foreldreansvaret overgås kun av juristene selv. Barnerett er til tross for at barnelovsaker ved enkelte domstoler utgjør opptil 30 prosent av sivilsakene, fremdeles kun valgfag på de juridiske fakulteter.
Meg bekjent finnes der ingen vitenskapelig begrunnelse for at mødre, i motsetning til fedre, skal kunne begå selvtekt uten begrunnelse; direkte lovstridige er slike handlinger også, all den tid kjønnsnøytraliteten er et erklært juridisk faktum for gifte foreldre. Hvor foreldrene er ugifte kan moren bestemme om foreldreansvaret skal være felles! I ettertid har jeg forstått mer av den "psykologi" som lå til grunn for vedkommende psykologs selekterte forståelsesformer, såvel i utredningsarbeidet som i sin rolle som ekspert, hvilket ikke har styrket min tillit verken til psykologer eller til rettsapparatet. Min uærbødige påstand er at heller ikke rettsapparatet respekterer psykologene for deres faglighet, men så lenge de gjør grovarbeidet for juristene er de velkomne som bødler.
Jeg har ennå til gode å møte en psykolog som kan forestille seg og respektere at menn følelsesmessig kan være minst like modne og bevisstgjorte som kvinner mht. selvforståelse, pardynamikk og barns omsorgsbetingelser; i sammenheng med samlivsbrudd gjelder dette evnen til å skille mellom parkonflikten som sådan og barnets behov. Da jeg overfor den sakkyndige høsten 1994 i den første rettsrunden fortalte om samlivet og hvem som hovedsaklig hadde tatt seg av barnet, så psykologen uforstående på meg. De forsøk denne "spesialist" i klinisk psykologi gjorde for å presse meg inn i sine kjønnsrollestereotypier, opplevde jeg som svært krenkende, noe jeg sa fra om, likeledes at det var barnets situasjon som var det viktigste, ikke min manglende vilje til å ville akseptere morens selvtektsregime.
Da sakkyndigrapporten kom få dager før hovedforhandling var jeg totalt uforberedt på psykologens fremstillingsgrep. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi kunnet forestille meg at det gikk an å gi et så forvrengt virkelighetsbilde i en rapport avgitt for en rettsinstans. Jeg uttrykte min fortvilelse; viste mine følelser; den sakkyndige så ut til å være tilfreds med situasjonen: "Her blir det sirkus!"
Visse psykologers virksomhet kan være svært ødeleggende både for de berørte parter og for psykologenes tillit i samfunnet. Som nevnt passet psykologen samtidig på å anbefale retten å ta fra meg foreldreansvaret, etter å ha sett min "opptreden" (min fortvilelse?) i retten. Psykologen visste hva dommeren ønsket å høre, og tenkte ikke et sekund på at hans utsagn både stred mot lovens erklærte kjønnsnøytralitet og mot all sunn fornuft, og forøvrig mangler enhver vitenskapelig begrunnelse. Psykologen visste at dommeren ønsket akkurat denne "sakkyndige" uttalelse; her var dommeren og hans bøddel i full samforstand; det absurde teaters siste akt var til ende; den ene aktøren, barnefaren, hadde ikke fått utlevert manus, og visste ikke hva som kom til å skje. Verken dommer eller sakkyndig brydde seg om barnet, noe både rapporten og rettsforhandlingen bar tydelig preg av.
Mitt tilfelle er langt fra enestående. Jeg har mottatt henvendnelser fra det ganske land som beretter om den samme opplevde urett. Jeg har tatt meg av mang en selvmordskandidat som fortvilt har henvendt seg til et med-offer etter å ha blitt fornektet overalt ellers. Mønsteret er slående.
Det er ikke omsorg for barna psykologene og juristene er opptatt av; det er makten og legitimering av makten, noe som også går foran en redelig saksfremstilling og vitenskapelig funderte begrunnelseskrav. For de som ikke er helt inne i den juridiske terminologi: Foreldreansvaret er den overordnede begrepsstørrelse. Denne størrelse inneholder to "søyler": omsorgsplikten og bestemmelsesretten. Hva både juristene og psykologene forsømmer, er å kvalifisere denne grenseoppgang. De blander sammen de to størrelser og lar bestemmelsesretten gjelde også for omsorgsplikten uten forutgående presisering.
Slutningsstrukturen i domsavsigelser bærer oftest preg av at grunnleggende differensiering og nyansering av omsorgsbetingelser fortrenges til fordel for legitimering av den som tilegner seg makten over barnet. Sakkyndigerklæringer ligner til forveksling domsavsigelser; de som har definisjonsmakt er ikke nødvendigvis opptatt av barns omsorgsbetingelser, men snarere av hvordan systemet forventer seg deres opptreden. Kjønnsrollestereotypiene florerer, og genererte systemfeil fører til familietragedier og i en del tilfeller til overgrep. Konsekvensene av denne praksis dysses som regel ned, men forsvares av overgripernes kolleger. Barna er det knapt noen som bryr seg om. Tilknytning mellom barn og fedre betraktes som et forstyrrende element som helst bør fjernes. Jo sterkere tilknytningen er, jo sterkere virkemidler tas i bruk.
Makt og rett
Grenseoppgangen mellom jus og psykologi kan være vanskelig nok, men begge systemer synes å være basert på strategien om å kvitte seg med problemskaperne, dvs. de som forstyrrer den "faglige" ro og harmoni. Begrunnelseskravene jurister og psykologer stiller til seg selv er ikke imponerende. All den tid psykologer ikke evner å se at barn kan ha en selvstendig tilknytning til faren, uavhengig av barnets forhold til moren, vil deres utredninger i sakkyndigsammenheng "logisk" og nødvendigvis oftest munne ut i anbefalinger om at moren ikke bare skal ha den såkalte omsorgen som systemet bryr seg minst med å utrede betingelsene for, men samtidig all makt og bestemmelsesrett. I akademisk forstand produseres en rekke tautologier hvor konklusjon og premiss biter hverandre i halen. I symbolforstand er mor/barn-dyaden en slik tautologi hvor det som anses som best for moren, anses best for barnet, anses best for moren etc. Psykologene evner i forsvinnende liten grad å belegge, dvs. dokumentere sitt observasjonsgrunnlag, sine tolkningsregler og tolkninger, hvorfra vurdering og tilråding avledes. Som regel blandes fakta og vurdering sammen, og man kan undre seg over om sakkyndighetsoppdrag utført for rettsapparatet i f.eks. barnelovsaker ville ha passert det akademiske nåløyet som studentbesvarelser i f.eks. psykologistudiet. Selektive og ofte uredelige fremstillinger av partenes innbyrdes forhold på parkonfliktnivå presenteres uten eksplisitt relevans; partenes forhold til fellesbarn fremstilles i regelen slik at "vinneren" får de positive valører, mens "taperen" blir tilsvarende negativt omtalt. Konklusjonen bakes inn i premissene slik at tautologiene etableres. I bunnen av de psykologisk utdannede sakkyndiges utredninger ligger en kunnskapssvikt som foruten manglende kjennskap til fedres betydning i barns liv, sviktende konflikt/konsensus-forståelse, også omfatter manglende kritisk utredningskompetanse (Edvardsson, 1996).
Mannlige psykologer
Man skulle kan hende forestille seg at mannlige psykologer var mer positivt innstilt til fedres krav til likeverdige omsorgsløsninger, men de erfaringer undertegnede sitter igjen med tilsier det motsatte. Min hypotese om hvorfor mannlige psykologer ofte går enda lenger enn sine kvinnelige kolleger i å krenke barnefedre med diagnostiserende og fordummende personkarakteristikker som strategier fror å knekke de gjenstridige, baserer seg på følgende antagelse: Mannlige psykologistudenter og etter hvert ferdige kandidater som i sitt voksne og yrkesrettede bevissthetsliv er blitt tutet ørene fulle med at fedre er mindreverdige i barns liv, vil, om de ikke protesterer heftig på nedvurderingen, selv begynne å tro på eneforelderdogmet. Selv om de som familiefedre kan hende ikke ønsker å betrakte seg som annenrangs foreldre, vil de vanskelig kunne fornekte sin psykologfaglige arv hvor fedre er og blir betraktet som annenrangs. Stilt overfor nye og yngre generasjoner av fedre som ikke godtar å bli vurdert som mindreverdige foreldre, går svært mange av psykologene langt over grensen for både faglige og menneskelige hensyn. Etikk og metodiske krav til yrkesutøvelsen kommer ofte i annen rekke. Rettsapparatets dehumaniserende praksis hvor bestemmelsesaspektet fortrenger omsorgsaspektet passer utmerket for psykologer som ikke trenger å belegge sin faglige og etiske kompetanse.
Makt og myter
Studentstidsskriftet Impuls hadde i sitt temanummer om "Psykologi og Rettsvesen" (Impuls 4-1994) flere artikler som fokuserte på at rettsvesenet ikke egner seg for løsning av menneskelige konflikter.
Dessverre gir flere av artiklene det feilaktige inntrykk at bare man får flere psykologer inn i en utvidet meklingsprosess, som innbefatter sakkyndig virksomhet, vil saker og ting bedre seg. Intervjuer med Grethe Nordhelle, Katrin Koch m.fl. etterlater et villedende inntrykk av at psykologer er faglig-akademisk opptatt av konflikt-forebyggende tiltak for å redusere belastningen ved rettssaker om barnefordeling. De som ønsker å etterprøve min påstand, kan lese hva Norsk Psykologforening presterte av systemlogring i forbindelse med barnelovrevisjonen. Hvis jeg hadde vært psykolog hadde jeg vært flau over å lese profesjonsforeningens glisne 2 1/2 siders høringsuttalelse signert An-Magrit Aanonsen (1996).
Psykologforeningens uttalelse vitner om et fag som ikke evner å reflektere mulige akademiske utfordringer stilt overfor f.eks. de endrede familiemønstre som bl.a. innebærer at fedre i langt sterkere grad nå enn for 20 år siden deltar på linje i barneomsorgen.
Typisk for uttalelsen er påpekningen av at delt omsorg krever samarbeid, hvilket ikke er feilaktig i seg selv, men hvor utsagnet ikke underbygges mht. redegjørelse for hvilke betingelser som må oppfylles for å kunne snakke om meningsbærende og konfliktdempende samarbeid. Uttalelsen inneholder også enkelte synsinger om hvilke problemer av bidragsteknisk art som kan oppstå hvis foreldrene skulle betraktes som likeverdige. Hva som er den egentlige konfliktskapende faktor, likeverd eller ulikeverd, forblir uklart i psykologforeningens høringsuttalelse.
Tilbake til Impuls 4-94, hvor Katrin Koch (Rolfsen 1994) presterer endel uvederheftigheter som ikke bør stå uimotsagt. Gitt at hun er korrekt referert, er det all mulig grunn til å dvele ved en del av de myter hun serverer leserne. Det er ingenlunde riktig å hevde at partene i en barnefordelingssak nødvendigvis har prøvd alle mulige veier for å unngå rettssak. En klassisk situasjon er hvor moren har undergravd farens foreldrestatus, begått selvtekter i grovt monn gjennom omsorgssabotasje og dertil kommet med falske anklager om f.eks. seksuelle overgrep. Moren, som kan forvente å vinne frem nærmest uansett, kan gjerne boikotte felles mekling og gjennom advokat fremme de mest vanvittige påstander som faren får sin fulle hyre med å tilbakevise. Når den sakkyndige psykolog kommer inn i bildet har moren i svært mange tilfeller urettmessig tilegnet seg omsorgen for barna, et forhold retten glatt ser gjennom fingrene med, noe de erfarne psykologer vet å spille opp til. Myten om at de sakkyndige bidrar til forlik er av den type påstander som Koch og andre (f.eks. Knut Rønbeck) strør om seg med uten å kunne belegge dem i form av vitenskapelig frembragte funn. Psykologene bidrar ikke til forlik, men noen fedre har vett nok til å trekke sine saker når rapportene fra psykologene kommer på bordet. Disse fedrene er smarte nok til å inngå forlik med mødrene, ikke fordi de sakkyndige har meklet frem et forlik, men fordi fedrene skjønner at de ikke har nubbesjanser i systemet og følgelig ikke ønsker flere belastninger med å fremme saken. Denne tendens har jeg erfart ved selvsyn i en rekke saker. Selv var jeg dum nok til å tro at jeg ville vinne frem med redelig argumentasjon med konkret påvisning av slutningsfeil og manglende vurdering og analyse. Der tok jeg imidlertid skammelig feil.
Når Koch sier "Jeg skulle ønske meg at det kunne bevilges midler for å forske på de konklusjoner man kommer med som sakkyndig", merker man seg at det er konklusjonene hun er interessert i, ikke premissene for konklusjonene. Verken Koch eller andre psykologer som tjener uforskammet godt på sakkyndig virksomhet er strengt tatt interessert i noen forskning. Redelig og vitenskapelig-metodisk forskning om sakkyndig virksomhet ville garantert avsløre så mange tragedier at sakkyndigbransjen ville risikere å bli anklaget for barnemishandling og svindel.
Den eneste vitenskapelige tilnærming til sakkyndig virksomhet som er utført i Norge ble foretatt som pilot-undersøkelse av en hovedfagsstudent i Bergen for ca. ti år siden (Sæbø Jahr, 1988), og avdekket et forhold som psykologene gjør hva de kan for å underslå. Studenten intervjuet barn om deres tillit til psykologene, og resultatet var nedslående - for psykologene. Ingen av barna viste noen som helst tillit til de sakkyndige, hvilket falt enkelte av psykologene så tungt for brystet at de forfulgte studenten med mordtrusler. Saken førte også til en aldri så liten oppvask i Psykologforeningen, noe dagens leder Aanonsen ikke ønsker å snakke om. Man kan spørre seg om psykologene virkelig er så interessert i å få et kritisk vitenskapelig lys på sin virksomhet i barnelovsaker, eller om det kun er noe de for syns skyld ønsker at publikum skal få inntrykk av. Koch svarer også på hvorfor klager på sakkyndighetsarbeid er overrepresentert i fagetisk råd, og starter med å mistenkeliggjøre klageren. Riktignok legger hun til at klager også skyldes dårlig håndverk, men man merker seg at hun tolker dette forhold som at "sakkyndige ikke har den nødvendige erfaring med å opptre i rettssystemet", hva hun nå måtte mene med et slikt utsagn. Min erfaring er at de mest durkdrevne sakkyndige er meget flinke til å tilpasse seg systemets overfladiskhet og kynisme. I intervjuet forteller Koch at det var gjennom barnevernet hun tilegnet seg kunnskaper om sakkyndig arbeid, "og ble derfor godt kjent med jussen i forhold til barnefordelingssaker og barnevernssaker (....) Jeg lærte og mye om forskjellige måter å jobbe på. Det har jeg god bruk for nå", sier Koch i egenskap av leder for "Forum for sakkyndige psykologer".
Maktens muligheter I
"Den psykologiske profesjon gir oss unike muligheter til å gripe inn i folks liv og derved få makt til å påvirke deres livsførsel eller livskvalitet på avgjørende måter" (Reigstad 1992)
Setningen innleder psykologen Ståle Reigstads artikkel "Tanker om profesjonsetikk og yrkesutøvelse". Sitatet kan stå som et eksempel på psykologers rolleoppfatning stilt overfor saksforhold hvor deres selverklærte kompetanse kan få dramatiske konsekvenser for forholdet mellom barn og foreldre. Reigstad er identisk med den Reigstad som opptrådte som sakkyndig i den etter hvert berømte "Adele-saken", hvor norsk barnevern og rettsvesen fikk på pukkelen av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (de to andre sakkyndige psykologene var Knut Rønbeck og An-Magrit Aanonsen). Som formodes kjent dreide denne saken seg om en mor som ble fradømt sitt barn ved at barnevernet effektuerte en omsorgsovertakelse moren bestred. Til tross for at dette var en barnevernssak med en mor som offer, har saken meget interessante paralleller til hvordan fedre blir behandlet i barnelovsaker. Enkelte sakkyndige kan gå temmelig langt i å forfølge uskyldige foreldre i pressede situasjoner. Reigstads oppheng på et av sine "hjertebarn", forestillingen om den såkalte "projektive identifikasjon", får i domspremissene i "Adele-saken" et tragikomsk skjær for Reigstads eget vedkommende, all den tid han selv projiserer over på Adele sine egne forestillinger om disiplineringskrav, ved at han gjør morens samarbeidsvansker med overgriperne til indikasjon på angivelige mangler i hennes omsorgsevner. Deler av hans sakkyndige erklæring er inntatt i dommen, og viser at han verken har forstått morens reaksjoner eller for den saks skyld hva som ligger i "projektiv identifikasjon" (Council of Europe 1996).
Maktens muligheter II
Reigstads ovennevnte artikkel er en av de mange referansene i Sakkyndigutvalgets utredning "Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver; rolleutforming og kvalitetssikring" (NOU 1995:23), hentet fra Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Den departementsansatte psykolog Elisabeth Askeland valgte å nedsette utvalget med 5 psykologer og 2 barnepsykiatere, alle sakkyndige; hva man på godt norsk kaller "å sette bukken til havresekken". Dommerforeningen ville ikke delta i møter med utvalget grunnet utvalgets sammensetning. Utvalgets ensidige sammensetning, uten jurister og viktigst: uten brukerrepresentanter, kan meget vel være årsaken til at utvalget ikke evnet å besvare mandatets eksplisitte utredningsformål, hvorfra jeg plukker følgende sentrale oppgaver:
"Utvalget bes utforme og beskrive den sakkyndige rollen slik at forholdet til barnet, foreldrene og det offentlige tydeliggjøres. (....)
Utvalget bes om å beskrive det faglige grunnlaget som er relevant for arbeidet som sakkyndig. (....) .. utrede og vurdere den faglige kompetansen som anses å være nødvendig for arbeidet som sakkyndig. Dette inkluderer behov for og krav til faglige kvalifikasjoner, metodikk og fagetiske retningslinjer. (....) vudere erfaringer med sakkyndiges arbeid slik de kommer til uttrykk i rapporter, erklæringer og muntlig fremstilling." (NOU 1995:23)
Det ville være en overdrivelse å hevde at utvalget har tatt oppgaven seriøst. Utvalget har bestått av fagpersoner med "lang erfaring", hevdes det innledningsvis. Lenger ut i utredningen påpekes imidlertid at lang erfaring i seg selv ikke er noen kvalitetsgaranti, men hva man gjør under tiden. En av de mytene utvalget serverer er påstanden om at det er behov for å få tilført sakkyndighetskompetanse, noe utvalget aldri bryr seg med å dokumentere. Gjennom sin språkbruk viser imidlertid utvalget at det er markedets usynlige forhold mellom tilbud og etterspørsel som bestemmer "behovet". Er det bransjens inntjeningsbehov som har forledet utvalget til å tro at deres aldri dokumenterte spesialkompetanse er ønsket? Utvalget forsømmer glatt å redegjøre for elementære metodekrav og kunnskaper om barn og foreldre i ulike livsfaser som f.eks. skilsmisser. Relevant faglig grunnlag blir ikke beskrevet slik mandatet foreskriver, fagetikken er på et refleksjonsnivå som får det til å grøsse nedover ryggen (mistenkeliggjøring av klagere er et dominerende trekk), og utredningen er kjemisk renset for vurderinger om sakkyndigrapporters struktur og innhold. Et avsnitt om "Barnelovrelatert kunnskapsbase" er betegnende for utvalgets manglende evne til å trekke frem relevant teori og empiri, noe et faglig oppdatert utvalg hadde mestret om man hadde sett til den flora av fagbøker man ikke trenger å gå lenger enn til Sverige for å oppdage. Utvalget argumenterer ikke for sakkyndiges berettigelse ved å vise til at kunnskapen om relevante problemstillinger og ekspliserte tvistegjenstander (i juridisk forstand: foreldreansvar, daglig omsorg og samvær) kan belegges, men mystifiserer sin kompetanse ved å overfokusere på en ikke nærmere definert erfaring og skjønnsmessig evne til å sortere tvistetemaer. Kvalitetssikring som begrep forblir uklart, til tross for at det finnes rik tilgang på faglitteratur med relevans også for sakkyndiges beslutningsprosedyrer og arbeidsmetoder, og spørsmålet om rolleutformingen forblir ubesvart. Man merker seg at de sakkyndige ønsker å komme tidligere inn i prosessen med utvidede fullmakter, dog uten at f.eks. meklingsprosessen underkastes drøfting. Her er ingen referanser til eksisterende norsk meklingslitteratur, og de to eneste bøkene som er skrevet om sakkyndig arbeide blir glatt underslått (Sæbø Jahr 1988 og Næss/Undersrud 1987). Man stiller seg unektelig spørsmålet om norske sakkyndige, hvorav psykologene tydeligvis er tungt inne med ønske om utvidede markedsandeler, er interessert i å lære av de erfaringer som finnes ute blant brukere og ulike aktører. Man får ikke vite hva bransjen har lært av sin virksomhet gjennom de siste tiår; en ureflektert leser kan forledes til å tro at bransjen består av en rekke spesialutdannede klinikere som samvittighetsfullt setter seg inn i all mulig relevant litteratur på fritiden når de ikke farter rundt og hjelper barn og foreldre til et fortsatt harmonisk familieliv. Hvorfor er f.eks. ikke Sæbø Jahrs studie viet oppmerksomhet i utredningen, all den tid pilotundersøkelsen er den eneste i sitt slag, og utvalget påberoper seg ønsket om forskning og etterprøving? Min tese er at representanter for sakkyndigbransjen minst av alt ønsker at brukere, beslutningstakere og andre interesserte skal få vite hva de driver med. Sakkyndigutredningen kunne ha vært en utmerket anledning til å kunne dokumentere en eventuell nivåheving i faget etter årelang og tildels pinlig oppmerksomhet rettet mot virksomheten.
Det lukkede rom
Etter at jeg ble forhindret kontakt med mitt barn for n'te gang gjennom morens samværssabotasje fikk sønnen min såvidt alvorlige problemer at moren gjennom barnevernet (!) ble henvist til bydelens Barne- og Ungdomspsykiatriske Poliklinikk (BUP), ca. et halvt år etter at far og sønn sist hadde kontakt. Min sønn ble tilbudt en "leketerapi" som angivelig skulle kurere ham for hans problemer, dog uten at disse var nærmere spesifisert.
BUP godtok ukritisk morens versjon, det falt aldri behandlende psykolog inn å kontakte undertegnede, som i følge moren var årsak til guttens problemer. Det falt heller aldri psykologen inn å tenke en anelse kritisk i forhold til hvorvidt jeg som barnets far kunne ha hatt fysisk mulighet til å påføre barnet de problemer som ikke var nærmere spesifisert, like lite som hun stilte opp de kontrainduktive hypoteser om hvorvidt det var barnets savn og sorg over en tapt farsrelasjon som forårsaket barnets problemer.
I den rapport jeg etter hvert fikk tilgang til, heter det at barnet "nylig" hadde opplevd traumatiske hendelser. I siste setning før selve "konklusjonen" kommer selve perlen i behandlende psykologs rapport til barnevernet:
"I dukkehuset gestalter (barnets navn) helt konkret hvordan han ble stengt inne av sin far."
Jeg hadde neppe fått vite om rapporten, hadde "konklusjonen" blitt en annen. Det var morens advokat som triumferende viftet med rapporten, slik at jeg fikk vite at min sønn nå var klientregistrert i barnepsykiatrien.
I "konklusjonen" gjentas at mitt barn har opplevd noe vanskelig "den siste tiden" (ingen konkret tidsangivelse); underforstått er hans plager forårsaket av faren, som altså ikke har vært inne i barnets liv på over et halvt år. Forstå det den som kan!
Rapporten beskriver ikke hvordan mitt barn "helt konkret gestalter" hva han er blitt utsatt for, men det er slik psykologer (og jurister) er vant til å uttrykke seg. Nåde den barnefar som krever grundigere belegg for slike påstander! Da jeg fikk lese rapporten fra BUP, tok jeg umiddelbart kontakt og fikk etter hvert avtalt et møte med psykologen. Tilstede var også den psykologistudenten som hadde utført "observasjonene"; det var altså ikke den psykologen som underskrev rapporten som hadde observert mitt barn.
Jeg var nødvendigvis interessert i å få vite hvordan mitt barn hadde "gestaltet" sine opplevelser. Psykologen var ikke direkte imøtekommende overfor undertegnede; med morens versjon i første instans var hun tydelig forutinntatt. Psykologistudenten satt fåmælt i et hjørne (han var sannsynligvis utplassert i forbindelse med praksis i psykologistudiet), mens veilederen berettet hva psykologistudenten hadde "følt" at mitt barn "gestaltet". Jeg etterspurte grunnlagsmaterialet, og psykologistudenten måtte motvillig dra opp notatblokken sin fra "observasjonene", alt mens behandlende psykolog utla om hva psykologistudenten (ikke hun selv, som knapt hadde sett gutten) "følte var naturlig å slutte seg til". (Sitatene i anførsel er faktisk gjengivelse av psykologens ordbruk.)
Psykologistudenten leste opp fra sine notater, meget nøyaktig og samvittighetsfullt nedtegnet. Etterhvert* som de konkrete beskrivelser av mitt barns lek i dukkehuset åpenbart fjernet enhver mistanke om at verken mitt barn eller noen andre var blitt stengt inne av barnets far; ordet "far" var ikke nevnt med en stavelse; psykologistudentens nitidige "observasjoner" inneholdt sogar detaljer som at mitt barn hadde plystret underveis, og prompet to ganger mens han lekte med figurer og møbler i dukkehuset.; ble psykologen mer og mer aggressiv. Hun påpekte med autoritativ mine at det var mine "provokasjoner" (mitt forlangende om å få se underlagsmaterialet ?) som trigget hennes gemytt (på fagspråket kalles dette projisering, en forsvarsmekanisme som imidlertid ikke gjelder for psykologer med "lang erfaring" og solid forankret "intuisjon").
Da jeg etterlyste de tekstsekvenser i grunnlagsmaterialet som kunne gi psykologen belegg for å skrive at mitt barn hadde blitt stengt inne av sin far, ble psykologen svar skyldig. Jeg skal ikke underslå at jeg var en smule opprørt og forbannet, og jeg tillot meg også å fortelle veilederen at hun burde la psykologistudenten snakke for seg selv om sine "følelser".
Etter at BUP var tatt med buksa nede ble jeg lovt kopi av studentens notater, samt at rapporten ble korrigert. I den korrigerte versjonen er ordet "far" fjernet. Da jeg påpekte at psykologistudentens notater var interessante fordi de inneholdt utsagn fra mitt barn om at "hjemme hos ham ble man satt i husarrest når man var slem", og antydet at det kan hende var moren som hadde stengt mitt barn inne, ble psykologen krakilsk.
I BUP-rapporten står også en setning om mitt barns "stabile indre struktur", hvilket jeg merket meg. Da jeg fortalte at barnet i sine tre første leveår daglig hadde begge sine foreldre tilgjengelig, ble psykologen rasende. Hun avfeide bryskt denne mulighet, og hevdet at "sånt er arvelig", en tvilsom påstand i seg selv. Da jeg antydet at mitt barn i så fall måtte stole på sin farsarv, stilte psykologen seg demonstrativt ved døren og avsluttet seansen med følgende utsagn: "Du må huske på at jeg er en meget temperamentsfull person."
Hvilken relevans dette utsagnet har for psykologens kompetanse eller barnets omsorgssituasjon, skal være usagt.
Senere har denne psykologen hevdet at psykologistudenten i ettertid (etter at jeg hadde dissekert rapporten?) hadde kommet på at mitt barn hadde sagt at det var "en far som hadde stengt noen inne". I psykologistudentens notater fra barnets lek med figurer fremkom ingen beskrivelser av situasjoner hvor noen, verken barn eller voksne, ble stengt inne av noen! Psykologen lyver i rapporten, og lyver høyst sannsynligvis også om hva psykologistudenten "følte det var naturlig å slutte seg til", og hva han i ettertid kommer på at barnet har ytret.
Jeg har ikke unnlatt å fortelle denne psykologen hva jeg mener om hennes arbeide, hvorpå hun påstår at jeg ikke har kunnskap om lekeobservasjon. Mitt svar på en slik påstand har vært at det har heller ikke hun slik hun ordlegger seg. Omsider fremkommer det jeg nok hadde en mistanke om hele tiden: det var aldri meningen at jeg skulle få lese rapporten. I følge psykologen var nå moren fortvilt, hvilket for psykologen var meget bekymringsverdig. Hva moren har gjort mot mitt barn ved å bl.a. hjernevaske ham over flere år parallelt med omfattende medomsorgssabotasje, noe jeg ikke nøler med å kalle regulær psykisk barnemishandling, vil psykologen ikke høre snakk om. Psykologens holdning overfor meg som far til barnet ytrer seg også ved at hun hevder at rapporten kun kan forståes av andre fagfolk, noe jeg velger å oppfatte som et understatement.
Kopi av notatene som jeg ble lovet har jeg ikke fått, og psykologen benekter sogar denne lovnaden. På mitt spørsmål om hvem som er hennes formelt-administrativt overordnede svarer hun at det er barnevernet, noe jeg har konfrontert henne med er positivt feil. Hun har nok folk i barnevernet som vil dekke henne, men som ansatt i det offentlige helsevern bør psykologen vite at det er kommunens sentrale oppvekstetat som er hennes overordnede.
Min sønn har jeg sett tre ganger det siste året, under tilsyn som det heter. "Tilsyn" har vært den samme psykologistudenten som foretok "observasjonene". Han skal nå skrive en rapport det blir spennende å lese. BUP har tabbet seg ut, men har neppe helt overskuet konsekvensene av sine handlinger. Det lokale barnevern som rapporten opprinnelig var stilet til har jeg vært i kontakt med tidligere, en kontakt jeg avbrøt da jeg oppdaget at man tildels gikk bak min rygg for å forhindre gjennomføringen av legalt rettskraftig samvær.
Hvor lang tid det tar før også psykologers maktmisbruk kan bekjempes med saklige, vitenskapelige midler, avhenger i ikke ubetydelig grad av evnen til å lære av klienterfaringer. Men da må psykologene komme seg ut av de lukkede rom, og i tråd med akademiske begrunnelseskrav, åpent redegjøre for premissene for sine faglige vurderinger. Et første skritt vil være å redegjøre for hvilke faglige kunnskaper psykologer kan påberope seg om fedres betydning i barns liv. Mitt barn er blitt et psykologoffer ved at barnets tilknytning til sin far undergraves, lyves bort, og ved at årsakene til de vansker barnet etter hvert har fått (slik jeg advarte mot på et tidlig stadium i prosessen), tilskrives den fraværende far som ansvarlig for problemene. Jeg kaller dette familielobotomi og en vanvittig ressurssløsing. Det finnes en god del funn som bekrefter min tese, men slik empiri er verken Katrin Koch eller Odd Arne Tjersland m.fl. interessert i å kunne dokumentere. Da holder de seg heller med myten om den kliniske intuisjons ufeilbarlighet.
Robyn Dawes (1994) benevner denne og andre myter i sin berømte bok House of Cards. Selv om hans teser nok kan imøtegås på enkelte punkter, bekrefter Dawes det en god del lekfolk etter hvert smertelig har fått erfare, nemlig at psykologfaget utarter til rent maktmisbruk når fagets myter og dogmer ikke underkastes vitenskapelige kritisk-metodiske begrunnelseskrav.
-----------------
* På grunn av ombrekkingsfeil ble denne setningen ufullstendig i den første versjonen av artikkelen, og dette og følgende avsnitt sterkt omkalfatret. Dette er nå rettet opp.
-----------------
Litteratur
Council of Europe (1996): Johansen vs. Norway. Strasbourg
Dawes, Robyn (1994): House of Cards; psychology and psychotherapy built on myth. The Free Press
Edvardsson, Bo (1996): Kritisk utredningsmetodik. Stockholm: Liber utbildning.
Ekeland, Tor Johan & Myklebust, Vidar (1997): Foreldremekling. Brukarperspektiv. Rapport nr. 23 1997, Møreforsk / Høgskulen i Volda
FAD (1991): Mannifest; førebels statusrapport frå
mannsrolleutvalet
NOU 1995:23 Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver; rolleutforming og kvalitetssikring
Næss, P.O. & Undersrud, Guro (1987): Barnefordeling ved separasjon og skilsmisse. Oslo: Tano
Reigstad, Ståle W. (1992): "Tanker om profesjonsetikk og yrkesutøvelse. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 29, 528-538
Rolfsen, Jens (1994): "Skal psykologer avgjøre barns framtid?" Impuls 4-1994
Sæbø Jahr, Marit (1988): Til barnets beste? En pilotundersøkelse om psykologer som sakkyndige i barnefordelingssaker. Bergen: Alma Mater
Tjersland, Odd Arne (1992): Samlivsbrudd og foreldreskap. Oslo: Universitetsforlaget
Aanonsen, An-Magrit (1996): Høringsuttalelse til barneloven. Den Norske Psykologforening. Oslo
-------------------------------------------------------------