En uverdig prosess

Av Ole Texmo, skribent

Dommen har falt. Det vil si: konklusjonen i den mye omtalte rapporten etter granskningen i Valla-Yssen – saken, har formelt ikke status som dom. For den tapende part, avtroppende LO-leder Gerd Liv Valla, var det kun en mulighet: Å gå av som leder; trekke seg etter at rapportens konklusjon var kjent og erkjent. Men slik rapporten er blitt til; slik den er utformet; og slik alle berørte parter og aktører har rotet det til for seg selv og hverandre, fremstår ikke Valla som den eneste taperen. Hun kan sogar gå av med hevet hode, som martyr, uten å innrømme en eneste feil, under henvisningen til en uverdig prosess hvor hun som part i saken ikke har fått ivaretatt sine interesser i det hun helt riktig kaller ”en domstolslignende prosess”.

Den største taperen er LO selv, som uten å reflektere over hvilket institutt som egnet seg best til å løse og regulere deres interne arbeidskonflikt, overga all kompetanse til et juristtungt såkalt uavhengig utvalg som selv fikk bestemme mandat. ”Alle sider av saken” skulle belyses og det er ikke småtterier slik den har utviklet seg med medias blodhundinstinkter som viktigste pådriver. LO unndro seg ansvar for at spørsmålene ble avklart og besvart på formelt riktig vis. Utvalget som ikke hadde domsmyndighet ble tillagt en egendefinert kompetanse man skal være forsiktig med å forsyne omnipotente yrkesgrupper som jurister med. At ikke Fougner-utvalget selv var i stand til å se at de i realiteten avsa en dom uten ankemulighet og dermed avskar et av de viktigste rettssikkerhetsprinsippene, kan virke overraskende. Men ikke hvis man har sett hva som virkelig foregår i rettsapparatet.

Dommen er ikke verdt papiret den er trykt på. Den er rett og slett ugyldig – som rettsavgjørelse betraktet. At utvalget etter egen vurdering har vurdert og avgjort spørsmål om brudd på arbeidsmiljøloven, kan ikke være bindende for Vallas ettermæle, eller Yssens oppreisning for den del. Rapporten har tvert i mot ødelagt for en mulig fremtidig rettslig behandling av spørsmål som f.eks erstatning og oppreisning – for begge parter. Å tillate et utvalg som dette å definere sitt eget arbeide med katastrofale konsekvenser for LO er både politisk og strategisk den største tabben LO noensinne har begått i nyere tid. Å velge Valla som leder samt ansette Yssen som leder for internasjonalt kontor blir peanuts til sammenligning. Når den tapende part blir den moralske vinner på grunn av en opplagt uverdig prosess, kan vi vanskelig ha å gjøre med annet enn ett historisk feilskritt.

Hvorvidt Valla har opptrådt krenkende overfor Yssen, eller har stått for en tvilsom lederstil, blir i den sammeneheng uinteressant. Når hele rapporten etter hvert blir offentliggjort, vil man kunne vurdere om granskningen holder mål juridisk og utredningsmetodisk; om de påståtte rettssikkerhetshensyn er ivaretatt, og om selvdefinert oppdragsbeskrivelse med tilhørende kvalitetssikring gir utvalget belegg for i det hele tatt å kunne bygge sine konklusjoner på holdbare premisser. Er alle sider av saken belyst? Er metodevalg begrunnet? Er fakta tilpasset jussen, eller omvendt? Er rekruttering av komparenter forsvarlig utført? Er innleid ekspertise på organisasjonpsykologi, stress- og traumepsykiatri mv definert i mandats form med mulighet for metodisk etterprøving av funn, kontradiksjon og replikasjon? Er vitneavhørene gjennomført, dokumentert og presentert slik at det er mulig å få frem hva utvalget anser som relevant underlagsmateriale? Er det foretatt transkripsjoner av vitneavhør som muliggjør etterprøving av utvalgets vurdering?

Kan ekspertene som angivelig har overvært vitenavhørene dokumentere relevant vitnepsykologisk kompetanse eller andre kvalifikasjoner utover rent kliniske selvforsikringer? På hvilke måter er partene og deres advokater gitt mulighet til å influere på prosessen i henhold til de prosessregler utvalget påberoper seg? Når hele rapporten offentliggjøres kan vi studere om utvalg av informasjon er balansert eller selektiv og tendensiøst; om metodiske grep er motivert på klargjørende vis; og om vurderingene er logiske og konsistente – basert på etterprøvbart fakta og ikke på sirkulært juristeri. Inntil videre har vi kun de fem sidene med sammendrag som har sluppet ut. Disse tyder dessverre på en selvforsikrende uttrykksmåte hvor utvalget setter plusskarakter på egen vurdering av informasjonstilfang; og av hvilket utgangspunkt for konfliktforståelse som er valgt - som nødvendigvis måtte føre galt av sted.

Det grunnleggende spørsmål om Vallas opptreden overfor Yssen var berettiget utfra betraktninger om Yssens faglige udyktighet gjenstår. Fra arbeiderbevegelsens eget pensum kjenner vi til Gumund Hernes` oneliner fra 70-tallets Maktutredning om de som blir forfremmet til sitt eget inkompetansenivå. Studerer man Yssens karriereløp finner man flere interessante symptomer på hvordan og hvorfor uheldige organisasjonskulturer vokser frem, basert på nettverk heller enn dokumenterbare kvalifikasjoner. Valla er neppe den største skurken. Det fins verre mobbing enn den som har foregått i LO. En uavhengig juristfri granskning av forholdene i domstolskulturen kunne vært interessant, f.eks førstelagmann Nils Erik Lie og hans Borgarting lagmannsrett. Å gjøre Yssen til symbol for varslere er dessuten et stort hån overfor de som virkelig viser guts`n`brains og setter sine posisjoner på spill.