En stødig dame

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Vågå-saken skal opp til doms etter 4 uker i retten med massiv mediadekning. Jeg antar ingen medier vil vurdere som tenkelig om de i løpet av disse ukene gjennom sine vinklinger har bidratt til forhåndsdømming, og lar derfor den ballen ligge. Media må velge side for den svake part. Det er det ingen tvil om. Ved å bortadministrere tvilen på dette nivå kan media frita seg for ansvaret med å sørge for en mer balansert fremstilling, f.eks av styrken i partenes juridisk resonnementer. Når bevisene ikke holder, trer troverdigheten inn. Denne pussigheten har hittil fått stå ukommentert.

Dagbladets Anne Marte Blindheim stoler på dommeren, for «det vil alltid finnes tvil. Dommer Torunn Kvisberg og hennes meddommere skal bruke noen uker på å vurdere om den er så stor at Øygard må frifinnes. Fasit finnes ikke. Kvisberg virker som en stødig dame» (3. november 2012). Dagbladet trykket samme dag et innlegg fra sosionom og samlivsterapeut Anne Karin Smith hvor debattanten får uttale uten forbehold at Vågå-saken «omhandler et voksent menneskes misbruk av stilling og stand til å etablere et intimt, seksualisert forhold til en mindreårig». Hele innlegget handler om hvordan voksne lukker øynene for barn som mishandles: «Overgrep mot barn skjer oftere enn de fleste at oss liker å tro. Som i den aktuelle sak, er det heller ikke sjelden at den mistenkte er en ingen ville ha trodd noe sånt om».

Er denne sosionomen og samlivsterapeuten synsk? Hvorfor bruker hun i så fall yrkestittel? Da dommer Kvisberg for snart 4 år siden, i rollen som stipendiat skulle disputere for en doktorgrad om barnebortføring ble hun intervjuet i Morgenbladet  (23. januar 2009) om unntaksvilkår for tilbakeføring blant annet. I flere mediesammenhenger hevdet hun at barn burde slippe tilbakeføring oftere på grunn av fare for «seksuelle overgrep, vold eller foreldrenes rusmisbruk». Hun hevdet også at Haagkonvensjonen av 1980 fungerte preventivt mot useriøse saksanlegg, et interessant utsagn med tanke på hvordan lov og rett fungerer. Men i Kvisbergs 500 sider lange avhandling (ISSN 1890-2375 for de som vil sjekke min utlegning) er ingen av disse temaene belagt, verken empirisk, metodisk eller teoretisk.

Kvisberg er en stødig dame. Da hun på disputasen fikk spørsmål «ex auditorio» om belegg, lot hun simpelthen være å svare.  Annenopponenten, en stødig dame hun også, spurte til slutt: «Er det ikke vanskelig å skulle stille metodekrav til din forskning?». Kvisberg uttalte seg temmelig tendensiøst om betydningen av overgrepspåstander uten forskningsmessig belegg for tendensen. Eller tematisering av bevisbyrde eller lignende rettslig relevante spørsmål. Under disputasen kunne hun i det minste risikere spørsmål fra metodeskolerte personer. Dog uten å måtte svare eller risikere å stryke til doktorgraden. Som dommer er hun totalt beskyttet mot krav til metodisk etterprøving og til habilitetsinnsigelser begrunnet i mistanke om ideologiske føringer på hennes vurderinger.