En respektert forsker

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I Dagbladets Magasin-intervju 03.04.10 får kjønnsforskeren Jørgen Lorentzen slippe til med sine forsvarstaler og projeksjoner. Lorentzen benytter anledningen til å spe inntrykket med personlige og private bilder fra oppvekst og yngre manndom. Leseren skal vite at dette er en mann som har måttet lære ”the hard way”. Hans akademiske løpebane kan imidlertid ikke ha vært særlig krevende. Litteraturviteren Lorentzen ble raskt anerkjent som mannsforsker for vel 20 år siden, uten å ha produsert noe som helst av forskning om den moderne mannens ulike roller og livssituasjoner.

Der er vi fremdeles. I 2010 har trolig en del menn og kvinner bygget opp frustrasjon og irritasjon over synsere med akademisk status som misbruker sine posisjoner i media til å propagandere kjønnspolitiske holdninger som er alt annet enn vitenskapelig forankret. Dels går irritasjonen på meningsinnhold; dels har vi å gjøre med en klassisk Jantepreget ”du skal ikke stikke deg for mye frem” – irritasjon. Den usaklige hetsen rettet mot en mer og mindre tilfeldig prugelknabe som gjenstand for for mobbens uartikulerte raseri, er det ikke vanskelig å ta avstand fra. Den øvrige kritikken derimot er saklig begrunnet, noe den respekterte forskeren ikke vil ta inn over seg.

Støtten blant forskerkolleger er kanskje ikke så stor som Lorentzen selv liker å tro. Skjønt ”tro” er noe alle andre driver med, jamfør gjennomgangsfrasen i Hjernevask-serien som har omgjort Lorentzens status fra ”respektert forsker til riksdust”. Der andre tror, er Lorentzen opptatt av vitenskapen <sic>. For å forstå deler av reaksjonen, må man gå bak nyhetene, bak Hjernevask-serien, og bak ”Hvitt bånd” – logoen på jakkeslaget forskeren og profeministen Jørgen Lorentzen alltid lar seg avbilde med. Lorentzen har skrevet mye om ”maskuliniteter” og andre konstruksjoner. Empirisk baserte undersøkelser underkastet vitenskapelige metodekrav som utvalgsrepresentativitet og validitet, har Lorentsens aldri vært i nærheten av.

Selv etter utallige tips og oppfordringer, fra fedre i barnefordelingssaker, ofte utsatt for tvilsomt motiverte overgrepsanklager i kombinasjon med samværssabotasje, foreldrefiendtliggjøing og barnebortføring, har Lorentzens kurs vært klar: diskurser som utfordrer statsfeminismen styrer han unna. ”Hvitt bånd”- kampanjen derimot er spiselig: Forestillingen om mengder av voldelige menn og fedre. Det er på dette punkt det er interessant å finne ut hvorfor og hvordan raset av reaksjoner fra både kvinner og menn har skapt forskerens nye omdømme. Når Lorentsen skal beskrive de som kaster seg på kritikken av ham, formulerer han seg slik:

”Menn som hater kvinner. Likestilling. Alt jeg står for. De ser meg som en forræder eller overløper i forhold til sin egen agenda. (…) Jeg kjenner dem igjen. De benytter anledningen til å få ut forakten sin.”

Hvilket grunnlag har forskeren Jørgen Lorentzen til å bruke slike ord og uttrykk om sine meningsmotstandere? Hvor har Lorentzen dette fra? Hvordan kan han felle en slik dom over enkeltpersoner og grupper av personer uten å ha kategorisert dem med vitenskapelig motiverte forbehold, og med informert samtykke fra forskningsobjektene. Har han forsket på disse mennene i det skjulte, tolket deres e-poster og mer og mindre erklærte kvinnesyn uten tillatelse fra Forsknings-Etisk Komite?

Jørgen Lorentzen har som nettverksintellektuell brukt sin innflytelse rundt omkring i fora hvor man ikke stiller kildekritiske spørsmål, til å hevde at ”100 000 menn mishandler sine koner og samboere”. Når Lorentzen er i siget og skånes for motforestillinger, kommer som en refleks adjektiviseringene man gjenkjenner fra studier av politisk propaganda: ”Volden er grov og alvorlig”, alternativt ”daglig”. Slik bygges en karriere som kjønnsforsker, uten virkelig forskningsinnsats i bunnen av virksomheten. I et politisert Akademia har aksjonismen kun ett kjønn. Menn og fedre som har henvendt seg til Lorentzen med sine tragiske barnefordelingssaker og skjebner som usaklig stigmatiserte voldsmenn har fått en kald skulder. Skjønt i Magasin-intervjuet sier forskeren:

”Tenk på alle de mennene som ikke fikk , eller får lov til, å ha omsorg for sine barn”.

Lorentzen var medlem av barnelovutvalget (NOU 2008:9) uten å ha faglig bakgrunn. Heller ingen av de øvrige medlemmene i utvalget hadde saksrelevante referanser i form av artikler og bøker å vise til. Kunnskapssvikten er utbredt, en forutsetning for å dyrke frem nyttige idioter på ideologisk basis. Nettverkstilpasning har vist seg veien å gå. Strevsom, tålmodig og målbevisst forskerinnsats med variabler og forbehold, korrelasjonskoeffisienter, parametre og annet unyttig tøv, har Lorentzen liten sans for. Derfor faller han så stygt. Ikke på grunn av Eias kryssklipping eller påståtte kvinnehateres reaksjoner. Den respekterte forskeren mangler faglige begreper for å forstå kritikken. Men ord som ”forakt” sitter løst i hans munn. Andre menns forakt. Alltid de andre.