En påstått  incestsak

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Barnefordelingssaken hvor Inga Marte Thorkildsen i egenskap av stortingsrepresentant forsøkte å gripe inn i prosessen har opprørt mange, men muligens på noe ulikt grunnlag. Mediene har stort sett vært opptatt av hennes rollesammenblandinger. Det er ikke nødvendigvis feil. Men det er også andre interessante sider av denne politikerflausen som bør frem i medieoffentligheten. Uttrykket « incestsaker» er ikke bare misvisende medialt, det er også stigmatiserende overfor barn og forelder som bli gjenstand for påstanden.

Forum for menn og omsorg (FMO) får jevnlige henvendelser fra fedre som sliter med belastende barnefordelingssaker. Fellesnevneren for de fleste av disse sakene er at fedrene blir utsatt for påstander om vold og overgrep. Substansen i påstandene er som regel null. Sakene er ofte komplekse for så vidt som de inneholder både straffesakselementer og i tillegg til barnefordelingen også verserer som parallelle barnevernsaker på bakgrunn av omsorgssviktpåstander av varierende seriøsitet. Slike saker benevnes ofte som saker med «høyt konfliktnivå». Å skape konflikt for så å påberope som anførsel at saken har høyt konfliktnivå, er en strategi det sjelden eller aldri blir slått ned på. På dette punkt kunne en politiker i Inga Marte Thorkildsens posisjon sagt fra på generelt grunnlag og gjort en innsats for foreldre, barn og samfunn, uten å risikere å bli beskyldt for å gripe inn i enkeltsaker.

Inga Marte Thorkildsen som nå er blitt barneminister kunne, uten å bli beskyldt for å la engasjement ta overhånd og uten risiko for formelle rollesammenblandinger, påpekt at det er uheldige tendenser på et rettsområde med dramatisk økning i antall saker men hvor lovgivning og fagkunnskap som veiledende for rettskildeforståelse hos dømmende makt, ikke holder mål. Bevisregler er fraværende, grensegangen mot andre lovområder er utflytende. Som fagstatsråd kunne Thorkildsen i stedet for å tvitre på sosiale medier uten elementærkunnskaper om dynamikk og strukturnivåer i barnefordelingssaker, med fordel ha lyttet til de av oss som har realkompetanse.

Den konkrete saken er i media fremstilt som «incestsak» men uten at det er opplyst når i prosessen incestpåstandene dukket opp, på hvilke saksnivåer de er behandlet og hvilken bevismessig status påstandene har i forhold til konkrete avgjørelser. Er påstandene i det hele tatt vektet som moment i sivilsaken? I svært mange slike saker blir tvilsomt motiverte volds- og overgrepspåstander fra mødres side redigert vekk i rettens bemerkninger. Retten tror opplagt ikke på påstandene, men har heller ingen interesse av å sette på plass de som misbruker slike påstander strategisk. I FMOs tilfang av saker sier de fleste fedre som presenterer sine case at det var de som tok initiativet til samlivsbrudd. Påstander om incest og konemishandling kommer som hevn.  Påstått familievold med barn som vitner fremstår som en sikker vinner for sanksjonsfri vidløftiggjøring, dette er daglig kost i barnefordelingssaker når kompetente omsorgsfulle fedre skal nøytraliseres.

Sist Norge ble dømt for brudd på menneskerettigheter i familiesaker i 2007, var den konkrete feil begått av norsk rett å unnlate å realitetsbehandle incestpåstander samtidig som retten la disse til grunn. Anmeldelse til politi var henlagt som «intet straffbart forhold bevist». Man skulle tro at en slik henleggelseskode beskytter den mistenkte barnefar, men i sivilsaker er beviskravene tilnærmet nullet ut. I «incestsaken» Inga Marte Thorkildsen uheldigvis lot seg bruke, ville hun at politiet skulle la barnet avhøres av tverrfaglige team på Barnehuset. På disse barnehusene, som i realiteten er tapninger av gamle ubearbeidede Bjugntraumer, blander man fortsatt sammen utredning og behandling. For bevisvurderingen i en sivilsak er det uheldig at ideologiske føringer legges på saksbehandlingen. I denne saken har vi gjennom media ikke fått vite når i prosessen incest-påstandene oppstod.

Den hyppigste feilen som begås av flere instanser, også i retten via metodisk uskolerte sakkyndige, er å forsømme kartlegging av påstanders oppkomst og utviklingshistorie. Høring av barn er et uutviklet fagområde, i særlig grad hvordan barn fanges av lojalitetskonflikter med betydning for vurdering av modenhet og selvstendighet. Dessverre er det en tendens til å ville undergrave beviskrav i norske sivilsaker om barnefordeling. Når påstander om vold og overgrep underkommuniseres i rettsavgjørelser, er det ikke nødvendigvis fordi retten ser gjennom fingrene med vold og overgrep mot kvinner og barn, men snarere for å beskytte de som bruker påstander som strategiske våpen. Påstander om incest er dessverre ganske effektive, noe skilte mødre og deres advokater har skjønt, bl.a fordi henvisning til «høyt konfliktnivå» skjuler mindre edle motiver, for ikke å si skitne strategier. Fordi tvilsomme påstander fra mødre i sjelden grad blir realitetsbehandlet, får mødrene ofte favør og kan fortsette med samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring.

I tilfeller hvor fedre tross beskyldninger om vold og overgrep allikevel vinner, hender det at tapende mødre mobiliserer barneombud, incestsentre og krisesentre som lager et sant helvete for far og barn i fortsettelsen. I en konkret sak FMO har fulgt i mange år har en anerkjent psykolog som ikke skal navngis her, med påstått spesialkompetanse på overgrep mot kvinner og barn som alibi men uten å ha sett far og barn sammen, stått bak nærmere 30 bekymringsmeldinger til barnevernet. Til sammen 4 undersøkelsessaker har alle endt med total «frifinnelse» og psykologen er sogar refset to ganger av psykologiforeningens fagetiske råd. Faren lever under konstant frykt for nye trakasserier, alt mens psykologen fremstår i riksmediene med alvorlig mine om store mørketall. Når skal media og politikere finne det interessant å gå kompetansen til slike fagfolk etter i sømmene? Thorkildsens enøyde engasjement er en funksjon av flere tvilsomme innsatsfaktorer media med fordel kan belyse.