En meget tvilsom dom

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I en dom i en betent barnefordelingssak sier Høyesterett om mulighetene for å finne omforenede løsninger (dom avsagt 18.02.10): ”Det er ingenting i veien for at partene avtaler andre løsninger seg i mellom ut fra hva som er praktisk og hyggelig”. <sic>

Avtalefrihet

Høyesteretts bemerkning baserer seg formodentlig på en oppfatning om avtalefrihet mellom partene når de befinner seg utenfor retten. Utsagnet er likevel oppsiktsvekkende all den tid det springende punkt i saken var og fortsatt er morens påstander om at faren har forgrepet seg seksuelt på barnet og at risikoen fortsatt er tilstede. Leser man dommen kritisk (tilgjengelig på Lovdata, saksnr HR-2010-304A), er det mulig å oppdage flere tvilsomme resonnementer de fem dommerne legger til grunn for å flytte omsorgen fra far til mor etter ankebehandling i Høyesterett. 5 kvinnelige dommere dømte i mors favør. Aftenpostens stilte 25.02.10 på bakgrunn av høyesteretts kjønnssammensetning spørsmål ved ”Juridisk skjønn og kjønn”

Foreldreansvaret

Saken har flere gjenstander og temaer. I en debattinnlegg i Aftenposten 11.03.10 som kommenterer deler av saken, påpeker advokatene Kramer og Cabrera at Høyesteretts forståelse av foreldreansvar er feil, sammenholdt med lovforarbeidene (NOU 2008:9) hvor det heter at det skal mye til for å nekte en far som er regnet som skikket. Høyesterett viser i sin dom til Inge Lorange Backer Kommentarutgave (2008) hvor det regnes som konfliktskapende hvis foreldreansvar dømmes mot mors vilje. Resonnementet er ikke kritisk drøftet, verken av Backer selv, eller av Høyesterett. Man drøfter ikke om mors tvilsomt hjemlede vetorett er den egentlige konfliktfaktor. Verken på prinsippielt grunnlag eller konkret for denne saken.

Risiko og avveining

Moren har konsekvent nektet faren kontakt med barnet under henvisning til påståtte overgrep. Politiet har etterforsket og henlagt anmeldelser som ”intet straffbart forhold bevist”, den for far mest gunstige henleggelseskode. Men i sivilsaker om barnefordeling gjelder ikke beviskrav. Høyesterett tror strengt tatt ikke på anklagene, men velger likefullt å sette tilside anførselen om ”mest samlet foreldrekontakt” fordi retten lar risiko telle mest. Skjønt Høyesterett velger en strategi hvor det angivelig ikke skal være nødvendig å tenke risiko. Omsorgen tildeles mor og far får samvær på vilkår. Når en ”trygghetsperson” overvåker samværet, trenger man ikke bekymre seg over den risiko retten på sitt snurrige vis legger til grunn, men samtidig nekter å ta stilling til. Som anvendt ”barnets beste”.

Ansvarsfraskrivelse

Dette er nå ”gjeldende rett”. For å gi mor eneforelderansvar viser man til mors vetorett som gyldig, og regner fars utfordring ved bruk av krav og rettsmidler som konfliktskapende. For å tildele mor daglig omsorg switcher man fra et ubestridelig faktum som at far sikrer samlet kontakt, til et moment hvor man unndrar seg ikke bare konkret stillingtagen til risikofaktoren. Også problemene med å administrere samværet skyves over på partene. Dommen blir lagt merke til. Rettsnorge er forsynt med en tvilsomt premissgivende dom hvor nye saker risikerer å bli behandlet like tvilsomt. Sakkyndiges vurderinger er skjøvet foran, uten at man tar høyde for at verken sakkyndiges vurderinger og anbefalinger, eller rettens egne avgjørelser, blir gjenstand for etterprøving.

Trygghetspersonen

Mor skal utnevne trygghetsperson. I dommen er det sparsomt med veiledning. Det står intet om mandat, men det henvises passe diffust til hva de sakkyndige har uttalt. Det sies intet om hvor trygghetsskapende det vil kunne bli for barnet når og hvis det erfarer at trygghetspersonen er tilstede fordi mor frykter for overgrep, samtidig som dommen ikke bygger på mors faktaforståelse. Ubegrunnet frykt kan dermed bli hengende over samværene, delvis på grunn av trygghetspersonens tilstedeværelse. Dommen sier ikke at ordningen gradvis skal avvikles over tid, men bygger gjennom vag henvisning til sakkyndiges uttalelser på en forutsetning om at moren er pliktig til å motivere barnet til samvær.

Mest samlet foreldrekontakt

Alle rettsinstanser som har behandlet saken er kjent med morens vrangvilje. Den er også anført for Høyesterett. Under ankebehandlingen instruerte morens advokat henne til å uttrykke at hun ville gå med på samvær om retten bestemte det. Taktisk sett et smart trekk, for så vidt som retten ville fått store problemer med å fravike ”mest samlet foreldrekontakt” hvis moren overhode ikke ville gå med på samvær. Denne vinn eller forsvinn situasjonen er ikke ukjent i saker om barnefordeling. Retten kan ikke være helt uvitende. Morens forsikring er viktig for Høyesterett, den er trukket frem konkret som avgjørende moment. Men hadde man egentlig noen grunn til å tro på moren? Dessverre synes slike problemstillinger uviktige for retten.

Rettspraksis

Det viktige synes å være å etablere en praksis hvor tvilsomt funderte overgrepspåstander gies legitimet. Dette er ingen helt ny trend, slike saker passerer gjennom rettsapparatet hver dag hele året med tilsvarende tvilsomme rettskildehenvisninger. Jeg kjenner til flere pågående saker hvor den ferske dommen fra Høyesterett allerede har skapt forventninger om presedens. Slike saker har ofte det til felles at fedrene blir nektet samvær på tvilsomt grunnlag, politiet har henlagt eventuelle anmelder med ”intet straffbart forhold bevist”, men fordi beviskrav ikke gjelder, er det fritt frem. Denne trenden ønsker Høyesterett tydeligvis ikke å endre. Man kan umulig være helt uvitende om hvordan sakene behandles og dømmes nedover i systemet.

Etterslepet

Fordi jeg har fulgt denne saken i flere år, sett alle sakspapirene, samt har kjennskap til hva som er anført overfor retten til forskjell fra hva som står i dommen, tillater jeg meg å kritisere avgjørelsen. Forum for menn og omsorg får flere henvendelser fra fedre som står i samme rettsstilling som faren i Høyestererettssaken. Advokatene deres kan lite eller ingenting gjøre utover formell rettsmiddelprotest. Høyesterett har i sin sin dom av 18.02.10 bestemt samvær under tilsyn første lørdag hver måned, første samvær i april. De to første samværene er allerede sabotert. Uklarhet om trygghetspersonens mandat og funksjon er nytt konflikttema. I ettertid er det lett å si og se at Høyesterett ikke burde trodd på mors forsikringer. Det var det også før saken kom opp til doms. Det har man rikelig med praksis for. Tilgjengelig for rettsapparatet når og hvis man ønsker å vite.