En kvinnes motiver

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I kjølvannet av sex-bråket i Fremskrittspartiet anno 2001 skrev daværende justisminister Hanne Harlem: «Nå kan mannen dømmes for voldtekt selv om han ikke har brukt vold eller trusler om vold. Det kan være nok at han for eksempel har tuet med å sette ut rykter om kvinnen, eller truet med skilsmisse». (VG 06.03.01)

Da jeg leste disse ordene stod jeg utenfor VG-bygget like ved Regjeringskvartalet. Jeg ba en forbipasserende dame som for alt jeg vet var feminist ansatt i et departement om å gjøre meg tjenesten å lese opp setningen høyt. Hun var av det godlynte slaget, vi kløp hverandre i armen, og avsluttet vårt bekjentskap med en latter på justisministerens bekostning.

I stuss over denne nye og utvidete voldtektsdefinisjonen, gikk jeg bort på det juridiske fakultetsbiblioteket og sjekket i tur og orden sentrale kildeskrifter for å finne ut om det fantes fnugg av belegg for Harlems forståelse av lov og rett. Verken i forarbeidene til straffelovens aktuelle bestemmelser, ot.prp. nr. 28 (1999-2000), Innst. O. nr. 92 (1999-2000) eller Straffelovkommisjonens delutredning VI (NOU 1997:23 Seksuallovbrudd) er nevnt eksempler i tråd med Harlems forståelse.

I ettertid har jeg også sjekket rettspraksis. Heldigvis har vi beholdt noe igjen av rettsstaten. I medieoffentligheten foregår for tiden en massiv propaganda for synet på at man aldri må stille spørsmål ved en kvinnes motiver, f.eks for å ha sex med en eldre mann med mer makt enn kvinnen selv. Å ta fra kvinner ansvar for egne handlinger har vært en av statsfeminismens viktigste oppgaver. Synet på vold i nære relasjoner er i hovedsak at vold begås av menn mot kvinner og barn. Hvis en kvinne begår vold eller dreper en mann, er det alltid i selvforsvar. Dette synet ble senest uttalt av en kriminolog på NRK radio (samfunnsmagasinet Ekko) mandag 2. desember 2012.

Hvis en mor fremmer voldspåstander, saboterer samvær, og fiendtliggjør barnet overfor faren, går mor alltid fri og får beholde omsorgen for barnet. Selv om retten legger til grunn at påstandene er ugrunnede. Dette synet gjennomsyrer Barne- og likestillingsdepartementets høringsnotat av 12. oktober 2012 om «bedre beskyttelse mot vold og overgrep». I diskusjonen i «Ingebrigtsen-saken» er det ingen sperrer hos de feminiserte etablerte mediene på å mer enn antyde at mannen ganske sikkert har begått overgrep. Iallfall har han utnyttet sin posisjon.

En kvinnes mulige motiver må aldri stilles spørsmål ved, politisk eller personlig. I Norge skal kvinner ha amnesti uansett, jf straffelovens § 208 om «aktsom god tro» for vidløftige påstander. Fins det ingen kvinner i norsk politikk som har ligget seg til posisjoner? Fins det ingen kvinner innen kultur, media og akademia som har utnyttet komparative fordeler for karrieremessige hensyn? Hvis ikke etablerte medier tør, er det opplagt nok av Facebook-ytrere som har gjennomskuet presseetikkens hulhet, og vil si fra. Også som respons på serviliteten overfor makta.