Egner Follo-modellen seg for
barnevernsaker?
Av
Psykolog Knut Rønbeck disputerer 10.10.08 for sin doktorgrad
(ph.d) om ”Konflikt og forsoning” på
bakgrunn av et delvis utvidet forsøksprosjekt med fleksibel sakkyndigrolle med
hovedvekt på foreldremekling. Prosjektet omfattet først kun barnefordeling, men
ble senere utvidet til barnevernsaker. Prosjektet baserer seg på erfaringer fra
109 barnefordelingsaker og tillempete versjoner i 13 barnevernsaker. Offisielle
opplysninger om dr.gradsprosjektet og disputasen finner du her: http://www.sv.uio.no/disputaser/p-s/ronbeck.xml
Det er god grunn til å stille spørsmål ved om prosjektet og
måten det nå blir fremstilt på holder vitenskapelige mål, eller om det holder
mål overhodet. Jeg tenker da først og fremst på om det er tatt forbehold for om
de kategorier og kriterier en undersøkelse nødvendigvis må presentere og
definere som påstått relevante, i det hele tatt egner seg for målbarhet, og for
andre metodiske forutsetnigner som sammenlignbarhet og etterprøvbarhet.
I en artikkel i Tidsskrift for Familierett, arverett og
barnevernrett (FAB) 2006 s186-195 ”Mekling
i barnevensaker for tingretten” skriver Knut Rønbeck (medforfattere er
pensjonert sorenskriver Jan Erik Aarsland Olsen og tingrettsdommer Tore Hagen)
som om erfaringene fra barnefordelingsakene var systematisk fremstilt, og for
barnevernsakenes vedkommende: som om alle bv-sakene omfattet uskikkede foreldre
som helt berettiget var frattat sine barn.
”Vår argumentasjon tar
utgangspunkt i at det er vesentlig for barn å få vokse opp under trygge og
forutsigbare forhold, og at de barna det her er snakk om, har opplevd det
motsatte, hvilket er årsaken til at de er tatt under offentlig omsorg”. Man
tar for gitt at slik er det, og stiller ikke spørsmål ved om
omsorgsovertakelsen er usaklig eller rettstridig, hvilket nødvendigvis er det
mest relevante juridiske spørsmålet som retten skal ta stilling til. Rønbecks
holdninger og forutinntatthet viser seg også ved følgende sekvens i omtalen av
biologiske foreldre: ”I tillegg er disse
sakene vanligvis også en stor belastning for biologiske foreldre ved at deres
tilkortkommenhet og inkompetanse utbroderes i en rettslig prosess”. Så
meget om psykologens menneskekunnskap og forskerens objektivitet.
I utgangspunktet er det ingelunde dokumentert av
Follo-modellen egner seg for regulering i barnefordelingssaker. I en tidligere
artikkel har jeg påpekt betydelige metodeproblemer som doktoranden ikke tar
høyde for: http://www.krisesenter.org/oletexmo/DOCS/psykologknutronbecksakkogrettsshet.htm
I tillegg er styrkeforholdet mellom foreldre og det
offentlige som motpart betydelig forskjellig, da det offentlige har alle
maktmidler til rådighet. Å presse parter til forlik for å lette systemets
arbeidsbyrde er det egentlige motivet for hele Follo-modellen, samt å dekke
over en kompetansesvikt blant sakkyndige som først og fremst viser seg ved at
de sakkyndige aldri har villet lære seg utredningskompetanse for saklig og
relevant saksopplysning. I Follo-modellen skrives ikke rapporter, ingen av
sakens akter dokumenteres bortsett fra ordlyden i et i mange tilfeller påtvunget
forlik hvor det ikke sies noe om selve prosessen som ledet frem til
”forsoningen”. Dette er den store svakheten ved prosjektet som ikke kan
dokumentere den påståtte suksessen. De fleste sakene løses iflg Rønbeck etter
denne modellen.
Men prosjektet er ikke undersøkt andre steder enn i de
tingrettene hvor designeren selv – psykolog Knut Rønbeck – har hatt alle muligheter til å kamuflere
metodefeil og immunisere mot kritikk. Uten at suksessen i barnefordelingssakene
strengt tatt er dokumentert også i forhold til mulig etterprøvbarhet i form av
oppfølgingsstudier som viser om resultatene holder, overføres og tillempes en
ikke nærmere spesiifisert ”metode” på bv-saker hvor både saksgang, råderett
over sakens gjenstander og prøvelsesrett er enda mer begrenset. Man kan også
forestille seg at foreldrene i bv-saker er under et enda større press enn
tilsvarende foreldre i barnefordelingssaker. Rønbeck beskriver selv i nevnte
artikkel hvordan det er de profesjonelle aktørene som stter premissene for hva
det skal forhandles om.
Foreldrene er i realiteten umyndiggjort, dette må de ”realitetsorienteres” om slik at de
skjønner sitt eget beste. Og selvsagt ”barnets beste” som angivelig er det
overordnete hensyn. I artikkelen vises det ikke om de oppstilte ”hypoteser” som beskrives i virkelightene
blir testet – på vitenskapelig vis. Eller om resultatene (les: inngåtte forlik
som opprettholder status quo i barnevernets favør) kan avleses i forhold til en
skjematologi for relevante kategorier og kriterier som også står i forhold til
alternative utfall av gjennomført hypoteseprøving. Som man forstår er det store
hull i psykolog Knut Rønbecks vitenskapspensum. Men han er opplagt systemets
mann, og nå tilgosesees han sannsynligvis også med en doktorgrad.
Det er imidlertid ikke umulig å påvise betydelig svikt i
Follo-modellens fungering slik den beskrives av Rønbeck, bl.a i nevnte artikkel
(FAB 2006). Et stikkord som også er sentralt i kritikken av hans
doktorgradsarbeide er ”omforening”.
Dette betyr antakelig at man omdefinerer og gir annen betydning til begreper og
størrelser. Uttrykket ”omforente
løsninger” med referanse til en rettslig prosess, kan bety at
Follo-modellens fleksibilitet innbyr til å ta spesielle hensyn en ordinær
rettergang med hovedforhandlig og dom ikke kan ivareta. Men stemmer dette? For
bevisføring og eksplisitt vekting av momenter; drøfting av anførsler og
nedlagte påstander, vil en dom nødvendigvis være mer opplysende, også med tanke
på mulighet for kritikk av ankegjenstander.
Dette moment underslås av Rønbeck og hans medforfattere som
begge er domnere. De nye saksbehandlingsreglene i Barnelovens § 61 sier ikke at
sakkyndig i fri flyt skal være hovedregelen, man bruker sogar ”kan” (les: betinget) to steder om mulig
bruk av sakkyndig, mens ”skal”
(ubetinget) brukes om kravet til forberedende rettsmøte. ”Tydeliggjøring av tvistepunkter” trenger ingen psykolog som heller
enn å opplyse saken kan bidra til forkludring av grenseoppgangen mellom juss og
psykologi. Men i Rønbeck (og hans medforfatteres) språkbruk fremstilles det som
om sakkyndig i fleksibel meklerrolle bidrar til å skille relevante fra
irelevante momenter. I praksis skjer dette (i begge typer av saker) ved at
psykolog Knut Rønbeck presser vekk de momenter som går i vinnende parts
disfavør.
Myten om at det nå ikke er vinnere og tapere, men forsonte
parter som respekterer både hverandre og resultatet oppnådd gjennom
Follo-modellen kan ikke etterprøves med mindre man sjekker for hvordna det har
gått over tid. Det har Rønbeck neppe gjort. Hvis det kan stilles spørsmål ved
omsorgsovertakelse og organisering av samværsregimer som innebærer kritikk av
barnevernet, er disse nå redigert vekk i prosessen som i sin
løsningsorientering ikke belegger hvilke momenter som teller og vektes.
Ingenting dokumenteres. Alt er muntlig. Det eneste vi har er psykolog Knut
Rønbecks selvforsikringer. Han hevder at bruk av saksforberedende møter gir
anledning til å ”tydeliggjøre
problemstillinger som vanskelig ville la seg bevise under hovedforhandling”
(med to dommere som medforfattere) (FAF 2006:194).
Påstanden underbygges ikke, heller ikke muligheten for at
saksforberednede møter kan skje uten bruk av psykolog, og at bevisføringen
nødvendigvis må underkastes prosessregler som best lar seg gjennomføre under en
hovedforhandling hvor alt dokumenteres. Det er en viktig forutsetning for
Follo-modellens suksess at man samtidig undergraver mulighetene for å
dokumentere sakens akter og gjenstander. Det ”argumenteres” for at psykologer skal inn i prosessene på alle
stadier, men ingen studier undersøker om det kanskje nettopp er psykologenes
rolle og forståelsesformer som virker konfliktdrivende. Eneforeldertenkning og
uvitenskapelige og fremfor alt menneskefiendtlige oppfatninger om tilknytning
og foreldre som utbyttbare ressurser (les: omsorgspersoner) bidrar ikke til å øke
tilliten til psykologene, men like forbannet skal de inn ”med dertil adekvat kunnskapstilførsel” (FAB 2006:186).
I barnevernsaker er styrkeforholdet mellom partene som sagt
meget forskjellig fra barnefordelingssaker. Likheten mellom sakene og måten de
blir behandlet på er at sakkyndig (også etter gammel ordning) i samforstand med
retten utpeker en taper og bryter denne ned samtidig som vinneren bygges opp.
Psykologene har aldri behersket utrederrollen, rapportene kan dessuten
etterprøves som gjenstand for kritikk, noe man altså vil forhindre.
Rettssikkerhet bygges ned. I barnefordelingssaker møter den sakkyndige ikke
barna i det hele tatt. I den tillempede (les: omforente) versjonen anvendt på
bv-saker kan det etter ”kasusillustrasjoner”
(FAB 2006:190ff) se ut som om man har kontakt med barna det gjelder, men
rammebetigelsene er uklare og legger til rette for tilfeldig praksis.
Barnas rett til å bli hørt ivaretaes ikke nødvendigvis etter
Follo-modellen. Foreldrenes rettssikkerhet er ytterligere svekket. Det er
merkelig at juristene tillater psykologene å dominere dette feltet.
Meklingserfaring fra familievernkontorene er ikke dokumentert, dvs man har bygd
ned tilbudet og det kan nesten virke som om man vil ha flere saker inn i retten
for kjapp og effektiv avgjørelse, se min kronikk i Nordlys 04.09.08: http://www.krisesenter.org/oletexmo/DOCS/strategier_til_stryk.htm
Rønbeck kaller nå sitt prosjekt en ”evalueringsundersøkelse”. Vi er spente på hva han har å si. Blant
foreldre land og strand rundt som har vært i kontakt med denne psykologen som
regnes som en deisdert sakkyndgversting, reageres det også på tittelen på hans
prøveforelesning: ”Betydningen av
konflikt og forsoning for foreldrenes omsorg og empati for egne barn”. ”Skal
en psykopat disputrere om omsorg og empati”, spørres det. Rønbeck kalles i
klientkretser av enkelte for en ”reisende i ondskap”. Nå har han slått seg ned
i Follo med sitt prosjekt han har forskuttert suksessen til for 10 år siden
bl.a i Aftenposten med henvisning til en evaluering det raskt viste seg aldri
var blitt publisert (pr 1998). Knut Rønbeck er tatt i bløff og uredeligheter
flere ganger, men systemet beskytter slike. Også Akademia virker det som.
Når får vi en seriøs vitenskapelig studie som kartlegger
alle mulige feilkilder og konfliktfaktorer i saker om barnefordeling og
barnevern? Er man redd for at en slik studie vil kunne dokumentere at det ikke
sjelden er de sakkyndiges nedlatende holdninger til foreldre i krise som er det
problemet som skaper størst konflikt på kortere og lengre sikt? Rønbecks
prosjekt og hans doktorgrad står og faller på om de metodiske spørsmålene kan
besvares. Hvordan måles effekten av de ulike strategiene? Man kan også spørre
om utvalget er representativt og egnet. Hva forteller 13 tilfeldig valgte
barnevernsaker? Hvor er kontrollgruppene? Psykolog Knut Rønbeck og de systemer
som har bygget ham og hans prestisje opp har mye å svare for. Disputasen er
åpen. Alle Rønbecks selvreferanser tilhører imidlertid de lukkede rom.