Dommersamtale med barn

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Barneperspektivet og ”barnets beste” skal være i sentrum heter det hver gang Barneloven skal utredes og revideres. Dette er ikke nødvendigvis galt. Men det kan uansett være på sin plass å undersøke om systembetingelsene henger på greipp metodisk og rettslig.

Lov og rett

I straffesaker som omfatter barn som fornærmede eller vitner bruker man betegnelsen avhør. Slike samtaler har preg av intervjuer og gjennomføres av spesialtrenede polititjenestekvinner. Stenografisk korrekte protokoller som muliggjør feilkildesøk er en del av saksdokumentene, likeledes videoopptak og dommeravhør med tilhørende referat. I sivilsaker om barnefordeling derimot eksisterer ingen form- eller kompetansekrav. Barnets medbestemmelsesrett vært mye fokusert, aldersgrensen for høring av barn ble senket fra 12 til 7 år i 2004.

Høring av barn

Det fins ingen norsk faglitteratur om emnet, med mulig unntak av Anne Lise Rønneberg ”Barn som vitner” (2000) som kun i enkelte avsnitt omhandler sivilsaker. Barnedepartementet har utarbeidet en veileder (Q-15/2004) om saksbehandlingsregler og høring av barn, men denne er lite opplysende om hvordan ordningen skal praktiseres – både med tanke på å ivareta barnets interesser og hensynet til rettssikkerheten. I en kjennelse fra Høyesterett (Rettstidende 2000 side 834) sa man at høring av barn i forbindelse med midlertidige avgjørelser ikke kan være hovedregel. Utviklingen skjer raskt, men refleksjonen uteblir.

Motiver

Da barneloven ble revidert i 2004, var høring av barn det store temaet sammen med utvidet og fleksibel bruk av sakkyndige. Uten krav til metodisk etterprøving vedtok man regler som har vist seg å legge enda større press på barna. Man kan dessverre mistenke myndighetene for enten å være uvitende om hvordan loven fungerer. Eller man kan i værste fall mistenke retten og fagfolkene for å ville skyve barna foran seg i vektingen av ulike momenter som har avgjørende betydning for utfallet av sakene. Det høres bra ut å ta barn på alvor, men konsekvensene er risiko for øket press og uheldig påvirkning.

Metodisk svikt

Lovendringene i saksbehandlingsreglene var løsrevet fra vurdering av materielle forhold, og ble skyflet gjennom uten offentlig debatt eller opplysende fagartikler i forkant. Man har ingen systematisert erfaring for hvordan høring av barn har fungert inntil lovendringen, og temaet er fremdeles en hvit flekk på kartet hos psykologer og jurister på feltet. Metodesvikten reflekteres i manglende bevissthet om tilnærminger som skiller mellom referat og tolkning, både i tilrettelegging og gjennomføring av samtalene, og i videre formidling og avklaring av bevisstatus, med betydning for f.eks ankesaksgjenstander.

Rettsusikkerhet

Dermed legges til rette for en rettsusikkerhet hvor det er mulig å skjule hva barna sier og ønsker hvis retten ikke anser deres oppfatninger som sammenfallende med rettens preferanser, f.eks at barna ikke diskriminerer mellom foreldrene og ønsker delt omsorg. Kontradiksjon, dvs rett til imøtegåelse og korreksjon, vannes ut i prosessen når formkrav ikke er hjemlede og retten selv kan bestemme hva de vil presentere for partene. I realiteten umyndiggjøres partene, som på sin side ikke uventet ser at barnas påståtte ønsker blir mer og mer avgjørende.

Press og påvirkning

Rettspraksis har vist at man vektlegger i stor grad at barns ønsker skal etterkommes. At barn som i lovteknisk forstand er umyndige, dermed kan bestemme hvor de vil bo er oppsiktsvekkende. Det er ikke utenkelig at retten og andre myndighetsnivåer er på det rene med at man forskyver ansvaret for vanskelige avgjørelser over på barn. Dette er dobbelt tragisk all den tid det ikke er vilje og evne til å utvikle metoder som identifiserer betydningen av press, påvirkning og lojalitetskonflikter, også i forhold til rettens mulighet til å vekte momenter som barnets alder, modenhet og selvstendighet.

Lojalitet

Høyesterett avgjorde i fjor (Rettstidende 2007 side 376) at to barn skulle flyttes fra far til mor, mest av hensyn til lovens ordning om å vektlegge barns ønsker. Dommen sier ingenting om hvordan barna ble utsatt for press de neppe var modne for. Barn er grunnleggende lojale mot foreldrene og bør ikke spilles ut mot foreldrenes gjensidig utelukkende ønsker. Når retten velger å la barns stemmer bli hørt, som det så fint heter, kan dette like gjerne være i lojalitet til systemets sviktende forutsetninger for relevant og etterrettelig saksopplysning.

Skjulte hensyn

Dommersamtale med barn refererer verken til lovhjemlede formkrav eller solid fagkunnskap. Dermed tilrettelegges for uklar status med hensyn til hvilken bevisverdi barns utsagn skal ha, og ikke minst for hvordan ideologiske føringer kan lures inn bakveien. Eller hva skal man si om denne sekvensen fra Departementets veileder (Q-15/2004 s44): ”.. barns vegring mot f.eks samvær betyr ikke nødvendigvis at de ikke vil være hos samværsforelderen, men at de ikke har kapasitet til lange fravær fra bostedsforelderen.”