Dommer Bertelsen som martyr

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

En historisk sak er oppe til doms: En dommer i Bergen tingrett står i fare for å miste sin stilling på grunn av anførte uregelmessigheter i tjenesten og visse holdninger han skal ha gitt uttrykk for. Fra det mer generelle til det spesielle, eksplisert som «avvikende virkelighetsoppfatning» til «rigid holdning til kvinner». Mannlige dommere med negativt kvinnesyn bør selvsagt ikke dømme i saker hvor kjønn er et mer eller mindre aktuelt og relevant tema. Like lite som kvinnelige dommere med skrudd virkelighetsoppfatning og negativt syn på menn bør dømme i f.eks barnefordelingssaker. Et spesielt forhold ved dommer Tor Holger Bertelsen sin historie, er hans egen rolle som part i barnefordelingssak tilbake på midten av 1990-tallet. Episoder fra denne tiden er referert i Bergens Tidende som politisak fra 1996. Bertelsen skal ha unnaholdt fellesbarn fra mors omsorg og sogar søkt tilflukt på sin arbeidsplass i Bergen tinghus. Stikk den!

Politiet tok affære og barna ble gjenforent med mor. Bertelsens eget personlige ansvar i denne tildragelsen trenger ingen ytterligere kommentar. Som mann og far med solid erfaring fra egne og andre fedres barnefordelingssaker stiller jeg spørsmålet: Når har norsk politi stilt opp for norske fedre og satt norske mødre på plass og sørget for at kidnappede barn ble gjenforent med sine fedre? Med media som sannhetsvitner for lov og rett? Det er på dette punkt at «Bertelsen-saken» som vi kan kalle den blir interessant utover en smule rettshistorie hvor en dommer risikerer å bli fradømt embedet. Denne saken er nemlig i ferd med å gjøre den uvørne Bergens-dommeren til martyr for fedresaken. Blant norske fedre som i flere tiår har kjempet mot dårlige odds for en mer logisk og vettug barnelov; som har kjempet mot en praksis som nuller ut beviskrav og gjør samværssabotasje, falske overgrepsanklager og foreldrefiendtliggjøring legalt.

Wilmar Kolnes trekker i BT 31.05.13 «Heilage kyr i rettsvesenet» frem en sak hvor Norge ble dømt i menneskerettsdomstolen for brudd på retten til familieliv. Dommen fra Strasbourg (Sanchez Cardenas vs Norway, 4. october 2007, application no 12148/03) er interessant lesning fordi den er kontant i sin kritikk av Gulating lagmannsrett som overprøvde Bergen tingretts dom hvor altså dommer Tor Holger Bertelsen satte saker og ting på plass. Dommen fra Strasbourg blir forsøkt bagatellisert av norske jurister i ulike roller, bl.a Knut Harald Søvig fra Universitetet i Bergen som i en artikkel i Tidsskrift for Familierett glatt underslår den ramsalte kritikken mot norsk praksis i saker hvor påstander om vold og overgrep ikke blir realitetsbehandlet da en slik materiell vurdering ikke usannsynlig ville slått positivt ut for en far som er frikjent i straffesakskjeden for anklager om incest mot barna.

Norge er dømt flere ganger for brudd på uskyldspresumpsjonen, artikkel 6.2 EMK, som sier at man er å anse som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Norsk barnelovpraksis undergraver uskyldspresumpsjonen jevnlig mens de lærde sitter og sover og for øvrig synes det er helt greit at mødre definerer premisser for barneomsorg. Krav til beviser er nullet ut. Uvederheftige påstander om vold og overgrep gis amnesti. Dommen fra Strasbourg gir Bertelsen rett, slik Wilmar Kolnes hevder i BT 31.05.13. Selv om dommer Bertelsen på grunn av sin privathistorie, av prinsipielle grunner, neppe burde være dommer i barnefordelingssaker, er det liten tvil om at han i enkeltsaker har flagget et mer differensiert syn på mødres voldspåstander som med fordel kunne være gjengs norm for alle dommere, uansett kjønn, holdninger eller privathistorier for den del. I enkelte saker.

Å gjøre dommer Bertelsen til martyr for fedresaken er imidlertid ikke særlig smart, verken fra fedresynspunkt eller fra systemhold. Det finnes nok av dommere med negativt syn på menn og fedre, en delvis femininisert rettspleie hvor bevisspørsmål administreres bort, hvor dogmer som at kvinner og barn aldri lyver om overgrep har status som rettssetninger. Jussen er heller ingen eksakt vitenskap, skjønn blir i liten grad underkastet begrunnelseskrav andre akademisk etterprøvbare disipliner må finne seg i. Hvis dommer Bertelsen mister jobben vil han automatisk få martyrstatus hos en større udifferensiert gruppe av fedre som ikke er så nøye med prinsippene i alle sammenhenger.

Personlig hadde jeg med Bertelsen å bestille tilbake på 90-tallet da vi begge sognet til en forening som hadde barnefordeling som hovedsak. Jeg fungerte en periode som konstituert redaktør for foreningens meldingsblad. Bertelsen hadde uautorisert produsert et notat om juridiske sider av barneloven. Fordi en jurist, og sogar en dommer, var «på vår side», var det som om all kritikk fra medlemsmassens artikulerte stemmer opphørte. Tenk det! En dommer som støttet vår sak, og som attpåtil skrev betenkning til støtte for vår sak. Som om dommere var til å stole på, like lite som sakkyndige psykologer (eller journalister eller redaktører – spøk tilside). Betenkningen var mildest talt uryddig i sin begrepsbruk og påberopelse av kilder til forståelse av rettstilstanden. Da jeg ikke uten videre gikk god for Bertelsens betenkning, begynte Bertelsen å angripe meg, vesentlig gjennom trakasserende telefonhenvendelser på ukristelige tider av døgnet. Han presenterte seg aldri slik vanlig høflighet tilsier men jeg skjønte fort hvem det var. Å forsøke å argumentere på akademisk vis var fånyttes.

Når jeg leser beskrivelser av dommer Bertelsens adferd i og utenfor retten, kan jeg derfor nikke gjenkjennende. Uryddighet og til dels uhøflighet later til å være varemerker for denne personen. At han er uskikket til å være dommer er ikke helt utenkelig. At Bertelsen er en glimrende jurist slik fedre som vil kanonisere ham hevder, er jeg ikke uten videre med på. Selv om han, som nevnt, har satt skapet på plass i enkelte saker hvor mødres påstander om vold måtte nøytraliseres. Fedresaken trenger andre symbolsaker enn dommer Bertelsens martyrskap.

Fra systemhold er det usedvanlig lite nennsomt å bruke hans engasjement i nettopp barnefordelingssaker og hans «kvinnesyn» som argumenter for å fjerne ham. Til det er det litt for mange dommere av begge kjønn som har litt for mange erklært negative holdninger til menn og fedre de må gjøre opp for. Mitt råtips er å starte med høyesterettsdommer Ingse Stabel , tidligere likestillingsombud på 90-tallet, som da hun den gang hun avsluttet åremålet som ombud og påbegynte sin dommerkarriere i Gulating, svarte slik da hun fikk spørsmål om hun hadde noen fanesaker i sin nye jobb: «Styrke kvinners posisjon i barnefordelingssaker». Stikk den!