DET KONFLIKTSKAPENDE SYSTEM
av Ole Texmo, far.
I VGs dobbeltsideoppslag 05.07.98 s26-27 med tittelen "Far taper kampen om barna" får leserne vite det vi har visst temmelig lenge, men som fagfolk stadig vekk overraskes over, og som de symptomatisk nok verken kan forklare eller ønsker noen botemidler mot. Med fagfolk sikter jeg her i hovedsak til jurister og psykologer; formelt autoriserte fagpersoner som i et lite land som Norge med relativt oversiktlige forhold ikke har bidratt nevneverdig til å kaste lys over en av dette lands største og mest skambelagte fenomener: Barnefordeling etter skilsmisse og samlivsbrudd. I oppslaget uttaler også "likestillingsdirektør", fhv statssekretær Yssen i Barne- og Familiedepartementet seg. Yssen har i sin politikerkarriere aldri løftet en finger for å bringe spørsmålet om likeverd mellom kjønnene på barne- og foreldrerettens område til et nivå hvor spørsmålet om hva som er den konfliktskapende faktoren - likeverd eller ulikeverd - utgjør kjernen i konfliktforståelsen. Med en lov som "ble laget for å beskytte mor" kan man vanskelig vente annet enn at fedre "taper kampen om barna".
VGs oppslag er dobbelt tragisk. Dels er det en dårlig nyhet at fedre ikke anses som fullverdige foreldre og at barna dermed i stor grad risikerer å miste kontakten med fedrene under dagens rådende forhold. Dels er det en tragedie at fagfolk ikke ser ut til å begripe at et lovverk og en derav følgende rettspraksis, som legger seg åpent for instituering av eneforelderdogmet nødvendigvis må lede til at den ikke-foretrukne forelder helt eller delvis skyves ut av barnas liv når foreldrene splitter opp. Familielobotomien starter allerede på familievernkontorene, før tragediene blir fullbyrdet av et ubrukelig rettsapparat. Når psykolog og familierådgiver Aschjem i VGs oppslag ønsker seg "mer omfattende mekling er" det grunn til å minne om hvilke grunnleggende vrangforestillinger og feiloppfatninger hans yrkesgruppe er blitt forledet med i lang tid!
Psykologen Odd Arne Tjersland skriver i sin bok "Samlivsbrudd og foreldreskap" følgende :
"I henhold til barneloven (Lov om barn og foreldre av 8. april 1981) skal barnet ha én omsorgsperson etter skilsmissen" (Tjerslands egen kursivering).
Der fins ingen eksplisitt hjemmel for en slik påstand i barneloven; omsorgsperson forekommer ikke som begrep/kategori i lovtekst eller forarbeider, verken i entall eller flertall. Tjersland later til å bygge på en implisitt forutsetning om at barn plutselig bare skal ha en forelder som sin omsorgsyter, et dogme som viderefører forestillinger om at fedre ikke skal ha selvstendig status i barns liv, men får betydning først gjennom moren. Pater-est-regelen (Bl § 3) som definerer far som den mor er gift med på fødselstidspunktet gir mødre anledning til å utelukke faren fra barnas liv og historie, men kan sin symbolfunksjon til tross ikke tjene som belegg for Tjerslands påstand. Der fins heller ingen rettslig hjemmel selv i det ulogiske skille mellom omsorg og samvær som gir Tjersland støtte for oppfatningen om at barn etter skilsmisse kun skal ha "én omsorgsperson". Hvis Tjersland, som er førsteamanuensis i klinisk psykologi og til daglig utdanner psykologer, mener at såkalte samværsforeldre ikke er omsorgspersoner for sine egne barn bør han gå offentlig ut å begrunne sin oppfatning! Tjersland er ansvarlig for etterutdannelsen av norske meklere, familierådgivere og sakkyndige.
Videre mistenkeliggjøres fedre gjennom følgende utsagn:
"I Norge har vi kommet i den situasjon at et økende antall fedre krever delte omsorgsordninger. Bak denne forandring ligger mange motiver. Ett av dem er av økonomisk karakter".
Tjersland beklager nærmest at vi har "kommet i den situasjon", og når han skal antyde "motiver" trekker han frem et mistenkeliggjørende økonomisk "motiv". Tjersland røper seg når han bringer inn de økonomiske aspekter, ved at han unnlater å oppstille den kontra-induktive hypotese om hvorfor mødre (pga økonomiske motiver ?) motsetter seg at fedre skal ha en mer omfattende omsorgsrolle i barnas liv. Slike forståelsesformer er spesielt ille når de kommer fra akademisk psykologhold, idet man udmerket vel kan forestille seg, enten man selv har barn eller er skilt, at hvis det er noen fase i livet barn trenger mer enn én omsorgsperson, er det nettopp når foreldrene splitter opp! Fra fedresynspunkt er mest mulig kontakt med barna fullt ut forståelig, noe psykologene har vanskelig for å akseptere.
Når jussen, med eller uten hjelp fra psykologer bidrar til å instituere en diskriminerende holdning, og heller ikke evner å skille ut kulturelle etterslep i form av foreldede kjønnsrollestereotypier, hjelper det lite om dommere og advokater offentlig synser om hva de "har inntrykk av". Dommer Høyer forsvarer sin stand, og advokat Lassen forteller bare det alle vet fra før: Fedre blir gjennomgående diskriminert i barnelovsaker. Det hederlige unntaket blant fagfolkene får være Myklebust fra Møreforsk, som i VGs oppslag gir forskningsmessig belegg for den oppfatning fedre med lekmannsforstand lenge har hevdet, at deling av omsorgen på likeverdig basis er konfliktdempende og til "barnas beste".
Det er ikke riktig, som det hevdes i nyhetsoppslaget at det ikke er rettslig adgang til å idømme delt omsorg; denne oppfatning er ikke juridisk holdbar, men har forledet mang en dommer uten selvstendig dømmekraft. Skal floskelen "barnets beste" ha noen betydning, burde det være en målsetting, ikke minst for lovgivere som setter premissene for lovforståelsen, at barn sikres likeverdig kontakt med begge foreldre. At dagens system er dømt til å spille falitt burde ikke overraske noen. Vi trenger ikke flere familierådgivere eller for den saks skyld en egen særdomstol. Hva vi trenger er alminnelig sunn fornuft som tilsier at parter i en rettslig tvist om barnefordeling må betraktes som prinsippielt og reelt likeverdige. Første skritt må være å gi fedre rettslig "beskyttelse" gjennom automatisk delaktighet i foreldreansvaret uansett sivilstatus. Slik sikres også barna, de uskyldige "tredjeparter" mot vilkårlighet. Med nåværende lovgivning kan en samboende far nektes del i foreldreansvaret hvis den samboende mor ønsker å ha makten for seg selv. At politikerne sviktet da barneloven skulle revideres har mange fedre merket seg. Når dagens barnelovsystem fremmer konflikt er det fordi fagfolkenes påståtte kompetanse er opphengt på forestillinger om at barn etter skilsmisse ikke trenger begge foreldrene på likeverdig basis.
Oppheng på egen makt og prestige fører til at fagfolkene heller enn å undersøke hva barna trenger velger å utdefinere de "problemskapende" fedre som krever likeverd og deling av omsorgen. Fagfolkene skal heller ikke rose seg av å ha produsert meningsbærende faglitteratur de siste 40 årene. Læreboken i barnerett skrevet av Lucy Smith og Peter Lødrup bygger fremdeles på "status quo-prinsippet" basert på en sakkyndigerklæring gjengitt i en høyesterettsdom fra tidlig 50-tall.