Det biologiske prinsipp

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Barnevernet og dets talspersoner bruker store ressurser på å troverdiggjøre at behovet for mer inngripen i biologiske familier med flytting og adopsjon som konsekvens, er fremtidens løsen. Samtidig snakker de om behovet for tillit og legitimitet, og kunnskap foran ideologi.

Hvilken forskning?

Førstemanuensis Inge Kvaran skriver i sin kronikk (Adressa 05.11.08) at ”Den økte satsingen på den biologiske familien førte nemlig til at barnevernet i for stor grad satset for mye og for lenge på forebyggende tiltak i stedet for at barnevernet burde overta omsorgen for flere barn. Forskningen viser at det er de barna som blir tatt under omsorg mens de er små, som klarer seg best”. Kvaran oppgir ikke referanser. I et foranstående avsnitt hevder han at grunnen til at akuttplasseringer i barnevernet øker er vektleggingen av det biologiske prinsipp i et påstått styrende dokument: Stortingsmelding nr 40 (2001-02). Men det fins ingen undersøkelser eller vitenskapelig baserte studier som har mulig sammenheng mellom fremhevelse av det biologiske prinsipp og begrunnelse for vedtak og tiltak som forskningsgjenstand når det gjelder vektlegging i retts- og forvaltningsavgjørelser. Å hevde at det biologiske prinsipp står for sterkt er ikke uvanlig, men argumentasjonen er sjelden eller aldri akademisk forankret.

Lovendringsforslag

Kvaran skriver eksplisitt at han vil sette fokus på tre av de totalt åtte forslagene som fremgår av et nylig utsendt høringsnotat fra Barnedepartementet 23.10.08. Men Kvaran drøfter ikke disse opp mot vektleggingen av det biologiske prinsipp. Han drøfter overhodet ikke i hvilken grad forslag om ”økt bruk av adopsjon”, ”strengere krav til omsorgsevne før tilbakeføring”, eller ”lovfestet plikt til evaluering av hjelpetiltak” – enkeltvis eller også samlet - kan begrunnes utfra relativ svekkelse av det biologiske prinsipp. Det gjør for så vidt heller ikke Høringsnotatet som på snautt 50 sider med sparsomme referanser nok har vært taktiske med hensyn til ikke å utfordre en grunnfestet tro på at det, stikk i strid med Kvaran og andre fagfolks syn, er vesentlig å opprettholde tilknytningen mellom barn og foreldre.

Prinsipp, regel eller norm?

Hva er så det biologiske prinsipp? Referansen er ikke lovhjemlet, det er ingen regel med unntak som må kvalifiseres. Når det refereres til prinsippet er det gjerne formuleringen fra Stortingsmelding nr 40 som brukes i en eller annen variant: ”det betraktes som en spesiell ressurs og egenverdi for barn å få vokse opp med sine biologiske foreldre”. Hva som er galt med en slik erklæring er meg en gåte. Det skulle da ellers bare mangle om ikke den mest naturlige og kulturlige familieform fikk forrang. For diskusjonen om prinisppets legitimitet bør det imidlertid under enhver omstendighet avklares hva man forstår med et prinsipp, til forskjell fra regel og norm. Med prinsipp forstår jeg i fornuftskritikktradisjonen etter Immanuel Kant: ”forestillingen om en nødvendig forbindelse”.

Metode

Mer passende kunne man kalt det biologiske prinsipp en norm, som i lovforarbeids form tilskrives rettskildemessig betydning, ettersporbar i konkrete begrunnelser og avgjørelser. Juridisk metode innebærer kildekritikk i form av eksplisitte referanser som underkastes drøftelse før avveining foretas. Slike begrunnelseskrav står fagfolk som ikke liker det biologiske prinsipp fjernt. I et større VG-oppslag 29.07.06 sier førsteamanuensis Reidun Follesø rett ut: ”Rensk det vekk!”. Vigdis Bunkholt, en fremtredende fagperson, har i to artikler i fagbladet Norsk barnevern (nr 2-2002 og 1-2003) gått kraftig imot det hun hevder er prioritering av det biologiske prinsipp på bekostning av barns omsorgsbehov. Men hun har ingen faglig-metodiske referanser å vise til. Det er ingen studier som kan vise i hvilken grad man lar biologi gå foran annen definert tilknytning.

Kontinuitet og brudd

Barnevernfeltet lider av store kunnskapsmangler. Det fins ingen undersøkelser som fanger opp hvordan det går med barn som tilbakeføres sammenlignet med de som anbringes permanent. Symptomatisk nok unnlater Kvaran å nevne Mons Oppedals studie (2007) som viser at akuttplasseringer i stor grad omgjøres av fylkesnemnd og rett. Kvaran vil ha færre tiltak og mer flytting av barn. Bunkholdt er en kald forsvarer av å begrense samvær mellom fosterbarn og foreldre, helst adopsjon slik at de biologiske båndene kuttes over en gang for alle. Den spesielle betydningen av de biologiske bånd har irritert fagfolk i lang tid. Nå synes det strategisk gunstig å angripe det biologiske prinsipp i forbindelse med lovrevisjonen. De snaue 50 sidene fra departementet inneholder riktignok noteapparat med enkelte referanser, men ingen litteraturliste og oversikt over fagenes innsatser for å bringe kunnskap på bordet.

Kunnskap eller ideologi?

Med kunnskap forstår jeg først og fremst empirisk baserte forskningsfunn som kan stå for metodisk etterprøving. Med ideologi forstår jeg falsk bevissthet i fraværet av kunnskap. I flere artikler i fagtidsskriftet Norsk Barnevern angripes det biologiske prinsipp som om det virkelig var respektert og holdt i hevd innad i barnevernet. Denne ideologiproduksjonen blir forsøkt gitt akademisk status. I en fersk artikkel (nr 3-2008) skriver doktorgradsstipendiat Sigrun Staur Stiklestad fra Høgskolen i Trøndelag om ”Det biologiske prinsipps skiftende anvendelse”. Med referanse til både pater-est regelen som definerer far uavhengig av biologisk tilknytning, og den nye ekteskapsloven som oppløser alle normer, hevder Stiklestad at skiftende og påviselig inkonsekvens bør føre til avvikling av det biologiske prinsipp. Man kan imidlertid tenke seg det motsatte: At pater-est erstattes med obigatorisk DNA-test og at ekteskapsloven reverseres til et fornuftig utgangspunkt hvor barn sikres fullverdig kontakt med sine foreldre. At barn ikke gjøres til gjenstand for moderne menneskehandel hvor mantraet om at ”det viktigste er kjærlighet fra omsorgspersoner” får råde.