FRA INNLEDNING TIL UTLADNING "den baktale Froggie"

 

På hvilke premisser skal et literært verk bedømmes? Dette er kjernen i en kritikers rolledefinerte tilnærming til den skriveprosessorienterte oppgave han står overfor som anmelder. Men kritikerens stillingtagen; hans evne og vilje overhodet, er i den grad avhengig av hans egen bevisstgjøring og refleksjon om litterære virkemidlers kontekstuelle plass eller inntrengen i sinnet, at han ofte utsetter seg for fare ved å vikle seg inn i de snubletråder skriveren legger ut. Kritikeren, som en forutsetningsvis mer enn alminnelig kvalifisert leser må derfor kunne gjennomskue skriveren, både som menneske, forteller, forfatter, og illusjonist/magiker. Hvis derimot fortellerteknikkene; de litterære virkemidler ikke lar seg avsløre, demaskere sånn uten videre, skal allikevel kritikeren kunne påpeke dette forhold, og gjennom analyse og fortolkning formidle hvorfor et selvstendig eller uselvstendig litterært verk ikke lar seg kategorisere, definere eller bedømme. Kritikeren skal ha moralsk mot til å nagle forfatteren for hans ansvarsunndragelse, ved å belære leseren om de etiske standarder selv en fiksjon ikke kan unnslippe. Kritikeren må med andre ord være usedvanlig velutdannet, og dessuten være i besittelse av en enorm livserfaring, forstand og fornuft. Samtidig må kritikeren ikke være så opphengt i sin akademiske snusfornuft at han blir følelsemessig avstumpet og uimottagelig for den opplevelsesdimensjon et litterært verk byr på. Han må ikke stenge av selvom det skulle gå helt over styr for de fiksjonære størrelser. Dette gjelder i særlig grad hvor det forekommer mord og selvmord, kjærlighet og hat, savn og sorg, lengsler og desperasjon, vold og banning og annen udannet ytring. Kritikeren må ha et åpent sinn, være tolerant og lyttende, men ikke la seg dupere av alskens høytravende fiksfakserier. Hans dannelsesidealer må være fast forankret i retorikkens størrelser (Ethos, Logos, Pathos og Mythos), men aldri bli henfallen til patetisk og mytedannende selvdyrkelse, moralistisk eller snusfornuftig. Videre må kritikeren kunne tåle kritikk, dog uten at hans integritet bringes ut av balanse. Han må ikke være redd for å bli upopulær, venneløs og baksnakket som surmaget og med et selvpålagt "misforstått geni"-syndrom. For å mestre alle de mer eller mindre forutsigelige sidene ved kritikerrollen, må han også være rede til å redefinere ulike aspekter og overgripende metasfærer med tilligende rolleidentifikasjoner, uten å bli forvirret om eget ståsted, status og posisjon. For å begripe seg på forskjellige sosiale codexer må kritikeren ha prøvd litt av hvert, men aldri bare for å skaffe seg overfladisk kjennskap til ulike livssfærer.

Opplevelser og erfaringer må ikke være søkt instrumentelt for å lære noe om livet, men dypest sett motivert og erkjent utfra forestillingen om Livets Autonomi. Som litteraturkritiker burde det selvsagt være unødvendig å nevne at han må kunne skille mellom fiksjon og virkelighet, men samtidig være våken til å se når disse størrelser griper over i hverandre. Jeg er noe mer i tvil om en kritiker bør ha skrevet skjønnlitterært selv. Det sikreste er nok å la være, da garderer man seg mot kritikk for ikke å evne bedre selv. Kritikeren bør imidlertid ha gjennomlevd de fleste av de kriser som beskrives i litteraturen; han bør ha drukket en del, dog uten å ha fått leverskader eller hjernesvinn; han bør ha benyttet euforiske midler, men ikke tatt skade av påvirkningen.

Kritikeren bør ha prøvd å begå selvmord på opptil flere forskjellige måter; mordforsøk er ikke å anbefale da offeret f.eks kan falle å slå seg i hodet, og dermed lide en død som verken er initiert eller forvoldt av kritikeren, men som han allikevel kan bli stilt til ansvar for. Kritikeren må ikke ha tatt skade av sine dyrekjøpte erfaringer, da en uheldig innvirkning på hans emosjoner kan svekke dømmekraften. I den forbindelse må han kunne skjelne mellom følelsesmessige implikasjoner og de mer emosjonelt pregede sinnstilstander. Jeg er noe usikker på om kritikeren bør ha sittet i fengsel eller vært dømt for straffbare forhold, men er uansett kommet til at han idetminste bør ha vært anmeldt for f.eks injurier, trusler o.l. Kritikeren bør ha god helse, men ha sans for smerte og lidelse. Som nevnt bør han ikke være kriminell, men det hjelper å ha vært forfulgt. Paranoide trekk bør kritikeren ha lagt bak seg, men ikke lengre enn at han kan hente frem fra erindringen også de mer ubehagelige sidene av tilværelsen. Når kritikeren skal slå ned på alt forfattere skryter på seg, bør han være i harmoni med seg selv. Man skal ikke tro på alt som står i bøkene, spesielt ikke alt som står om erotikk og denslags. Kritikeren bør ha et rikt og dynamisk kjærlighetsliv, ikke bare fordi mange bøker handler om disse tingene, men fordi det simpelthen hjelper på humøret. Seksuell legning er kanhende ikke så viktig; jeg kunne komme til å støte allerede utsatte grupper om jeg hevdet at kritikeren bør være heterofil; litteraturhistorien er dessuten full av eksempler på vellykkede litterære prestasjoner av homofile forfattere: "Helbrede sjelen ved hjelp av sansene, og sansene ved hjelp av sjelen." (D Grey - L Henry - O Wilde)

Skyld og soning er et ofte brukt tema i litteraturen. Her er det imidlertid ikke like enkelt å vite eksakt hvem som lar hvem unngjelde for hva.

Om en forfatter urettferdig lar en romanperson sone for sin egen skyld; at den egentlig skyldige lar en annen fiktiv størrelse ufrivillig ta på seg en moralsk bør som kan bli for meget for vedkommende, er av de spørsmål kritikeren må kunne ta stilling til. Men også her er det viktig å skille mellom skriveren som forfatter, menneske-person-individ, og fortelleren, evt også forholdet mellom forskjellige stemmer. Kritikeren bør helst være utdannet psyko-analytiker og filosof, ved siden av en imponerende mengde lesning av spesielt ukjente og underkjente forfattere. Ettersom veldig mange av de tildragelser litteraturens fiktive størrelser blir del i, (noen blir delt, tilogmed splittet og i verstefall spaltet) dreier seg om sjelsliv, oftest depresjoner og andre sinnslidelser av varierende alvorlighetsgrad; humøret kan svinge ganske meget hos mange romanpersoner og dikterstemmer, hvorfor de også kan berøre leseren på en for leseren uant måte, må kritikeren som leser og medmenneske utvise den fintfølende takt som kjennetegner solide terapeuter. Her må han imidlertid kunne skjelne mellom sin rolle som en mulig behandler og hans utrederoppgave. Påviselige personlighetsforstyrrelser må ikke utsettes unødig for en diagnostisk kulturånd som kan virke drepende på det kreative konfliktpotensialet som ofte ligger i de valg av problemfylte situasjoner forfattere og romanpersoner foretar. Dette imperativ må gjelde, også når kritikeren mener seg bedre skikket til å lede personene ut av krisene enn forfatteren selv. Husk at en roman er et selvstendig verk, selv om en kritisk betraktning kan avsløre manglende viljesfrihet og autonomi hos forfatter og figurer. Det krever styrke å holde inne med sine innsikter og viten. Kritikeren må derfor aldri falle for fristelsen til å prale med sine kunnskaper, slenge om seg med sitater, og forsøke å gjøre seg interessant. Som hansjørn nielsen skriver i "Fotboldengelen": man må hele tiden forbedre seg, men aldri gjøre seg bedre enn den man er" Eller som Freud (wienerlegen) sier:"Den som påberoper seg autoriteter, arbeider kun med sin hukommelse, og ikke med sin forstand".

Kritikern må vokte seg vel for projektioner, og derfor være varsom med å beskylde f.eks en forfatter for å la en av sine figurer projisere sine ureflekterede følelser over på f.eks et lite uskyldigt barn. Romaner er fulle av slike mer eller mindre uforløste relasjoner, hvor det overskridende moment ikke alltid er like enkelt å få tak i. En kritiker som ikke griper transcendencen i en fortælling, kan bli fastlåst i sit eget forsvarsmaskineri hvor han mækanisk følger de omdrejninger som nødvendigt fører til cirkelresonnemænter.