”Den
svakes rett”; skilsmisse på dansk
Av Ole Texmo, litteraturkritiker
Med overskrifter som “Skilsmisse er krig” (Klassekampen 23.06.06), “Den primitive skilsmissen” (Dagsavisen 29.06.06) og ”Intimtyranner” (Dagbladets Magasin 01.07.06), har danske Ida Jessens roman ”ABC” fått en smule oppmerksomhet. Romanen utkom i Danmark i fjor og skapte debatt, ikke minst om forfatterens påståtte kvinnesyn. Beskrivelser av negative sider av kvinnepsyken fører gjerne til stempel som kvinnehater. Åpenhet for nyanser om kjønn når mødre bruker barn som våpen og pressmidler – i romaner og i virkeligheten - er en utfordring for et tiltagende femininisert mediebilde. Foretrukket vinkling er egosistisk ansvarsløs far, jf Dagbladets søndagsbilag 09.07.06. Kvinnelige psykopater er fremdeles tabu, selv når de forekommer i romaner, og ikke er en del av den virkelighetsforståelse redaktører som Hege Duckert (01.07.06) identifiserer seg med. ”Intimtyranner” er for øvrig misvisende for de fenomener Duckert vil kommentere. Uttrykket stammer fra Richard Sennetts mot-kultur-kritikk ”The Fall Of Public Man” (1974), og betegner helt andre forhold enn forsøk på å formidle sider av familietragedier/æresdrap eller skilsmisseproblematikk i romaner eller offentlig debatt.
Man kan spørre seg om de tre kvinnelige skribentene som har signert de to intervjuene (23.06.07 og 29.06.07) og Magasinkommentaren (01.07.06) har lest den aktuelle romanen, og for intervjuenes vedkommende latt forfatter Ida Jessen kontrollere at hun er sitert på korrekt vis. Skille mellom referat og tolkning ikke alltid like påaktet. Leser man romanen og fanger opp hvilke litterære grep forfatteren benytter seg av for å tegne et bilde av den mannlige hovedpersonen Joachim, fremstår han som mindre feig og tafatt enn en del kvinner kanhende liker å betrakte mannen som når han må melde pass konfrontert med kvinnelige luner. Persontegningen er ikke like balansert for begge kjønn. Forfatteren har en dårlig skjult sympati for mannen og faren som kommer til kort. Romanens Susan, som Joacim innleder et forhold til, flytter sammen med, får barn med, og etter hvert bryter med, blir gjennomgående beskrevet negativt, men romanens Joachim er ikke forberedt på hennes motstridende følelsesuttrykk. Som en del menn/fedre i det virkelige livet. Dette skaper en spenning i romanen og hos Joachim, som stedvis fører til konfrontasjoner hvor Joachim er dømt til å tape. Hva han står overfor er intet mindre enn ”den svakes rett”, romanens eget uttrykk, en erkjennelse som skaper en viss avklaring, men ikke nødvendigvis fører til endring.
Romanen har sin dynamikk. Hendelsesforløpet en viss forutberegnelighet. At Joachim mister hus og hjem, blir oppsagt på jobben fordi han ikke makter det emosjonelle stresset forbundet med tapet av kontakten med sitt barn, overrasker ikke lesere som har vært borti lignende i det virkelige livet. At personsympatien er assymmetrisk i romanens fremstilling hva betreffer forholdet mellom Joachim og Susan forhindrer ikke en egen dynamikk i Joachims tanke- og følelsesliv som ikke ensidig faller ut i Joachims favør. Joachim er til en viss grad sin egen fiende fordi han stoler for meget på sin selverklærte intellektuelle overlegenhet som garantist for at saker og ting vil løse seg til hans fordel. Når han har tenkt frem erkjennelsen om hvordan ”den svakes rett” forholder seg, resignerer han delvis. Joachim er ingen samfunnsengasjert person med sosialt nettverk, og lever derfor sine frustrasjoner for seg selv. I det virkelige livet utenfor romanene er fedrene ofte mer aktive og har googlet seg frem til fenomenbeskrivelser som ”foreldrefiendtliggjøringssyndrom” (Parental Alienation Syndrome – PAS) før innkalling til familievernkontoret er postert.
Romanens mest interessante sekvenser er Joachims tanke- og følelsesliv stilt overfor Susans krav og forventninger, eller rettere: mangelen på tydelighet i skillet mellom disse. Ida Jessen bruker ikke uttrykket psykopat om Susan, men betegnelsen holder så det rekker. Visse kvinners evne til å spille på kjønn, sympati og offerrolle, lyve kynisk og beregnende, gi doble signaler og gjennom sin væremåte vise sin emosjonelle umodenthet og intellektuelle uredelighet slik at partneren blir stilt i forlegenhet og delvis mister grepet om virkeligheten, er klassisk, men lite fokusert som grunnlag for betraktninger om uforløste skilsmisser som videreføres til tragiske barnefordelingssaker. ”Den svakes rett” består også i dette: å være i posisjon til å viske ut skillet mellom følelser og emosjoner, mellom hensynet til barnets selvstendige behov og foreldrenes interesser: mellom skilsmisse og barnefordeling. Susan har en datter fra et tidligere forhold som ikke har kontakt med sin far. Joachim får tidlig mistanke om at noe ikke stemmer. Romanen nevner ikke uttrykket foreldrefiendtliggjøring, men beskriver nok av eksempler på tilrettelegging av samværssabotasje. Sammen med bruk av falske overgrepsanklager er disse klassiske for det spillet som får passere gjennom retts- og rådgivningsapparatet. I det virkelige liv.
Ida Jessen ønsker debatt om bokens temaer. Blir det en debatt på kvinnelige redaktørers premisser alene, kan vi vinke farvel til nyansene og erkjennelsen. Og dynamikken. Joachim bør ikke feires som helt for skilte fedre med ambisjoner om å mestre samværsproblemer. Men hans tabber er slik romanen fremstiller dem menneskelige, all den tid man ikke har motstrategier stilt overfor ”den svakes rett”. Mange fedre har dessuten brent seg på å investere tillit til systemets saksbehandling. På dette området – systemsvikten og domstolenes fallitt – er det mye potensielt dramatisk romanstoff som venter på fremstilling fra den lukkede sfære av meningstomt juristeri. For ikke å nevne psyko-ekspertisens maktmisbruk og sviktende metodeforutsetninger, jf skillet mellom referat og tolkning; fakta og vurdering. Historier om rettsoppnevnte sakkyndige psykologers forhold til fiksjon og virkelighet kunne egne seg ypperlig for metaromaner om iscenesatt ansvarsfraskrivelse under overskriften: ”Kompetanseoverskridelser og andre grensekrenkelser”.
Joachim og Susan havner ikke i retten, der har de heller ikke noe å bestille medmindre Joachim våger sin formue og forstand for et forutsigbart nederlag. Rettssaksdramaturgien får vente til neste roman. Foreløpig ser det ut til at medieoffentligheten har nok med å skille skilsmissen fra barnefordelingen, og man spør seg: Vil en kvinnelig redaktør og leser oppdage tvetydigheten i Joachims erkjennelse av ”den svakes rett”? Som overlevelse eller også som strategi for å unngå kampen om offerrollen som selvoppfyllende destruktiv stereotypi. I romanen. Mødre som Susan er dømt til å utmanøvrere rettsløse fedre som Joachim, men samtidig dømt til å miste muligheten for å oppdage de tvetydigheter som skaper dynamiske erkjennelser til å leve med. Som kan bringe mennesker fremover tanke- og følelsesmessig. Også i virkeligheten.
“Skilsmisse er krig”
(Klassekampen 23.06.06):
“Den primitive skilsmissen” (Dagsavisen 29.06.06):
http://www.dagsavisen.no/kultur/article2172242.ece