Demoniseringen av Khalid Skah


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg


En barnebortføringssak preget nyhetsbildet før høststormen kom noen uker for tidlig, og før valgkampen var offisielt startet. En kjent idrettshelt skulle angivelig har bortført sine barn fra Norge til Marokko. Ifølge moren som imidlertid har uttalt at hun frivillig ble med mann og barn til hans hjemland.

I norske medier er saken fremstilt uten høyde for at barnebortføringen i realiteten har skjedd andre veien: fra Marokko til Norge. Når dette perspektivet kommer frem er det med referanse til farens forskrudde syn, stemplet som notorisk løgnaktiv av både morens advokat og den norske ambassadøren i Marokko. Som om Khalid Skah ikke var til å stole på uansett. Slik fremstilles hans posisjon. Temmelig ensidig har man fremstilt barnas forhold under farens omsorg som redselsfullt. Barna måtte flykte, er den offisielle versjonen. Når den norske ambassaden skal tone ned sin egen medvirkning til den tvilsomme barnebortføringen fra Marokko, velger man en demoniseringsstrategi som skal underbygge nødvergeretorikken på barnas vegne.

Denne strategien er gjennomskuelig. Hvis ambassaden har sitt på det tørre, har man intet behov for å gå høyt og bredt ut med negative beskrivelser av Khalid Skahs person og foreldreegenskaper. Hvis respekten for andre lands lov og rett er ivaretatt har man intet behov for å smugle ut mor og barn pluss sannsynligvis også medhjelpere fra barnebortføringsbyrå som jobber i samforstand med myndigheter etter korrupte kriterier. Norge er intet unntak. Mediedramaturgien avspeiler en dreining bort fra en påstått opprinnelig barnebortføring, via overglatting av selve kidnappingsaksjonen hvor Ambassaden utvilsomt har medvirket med logi og logistikk, til en massiv trussel- og fiendebildepreget fremstilling av Khalid Skahs etter forholdene forståelige og legitime reaksjoner når han subjektivt erfarer at Norske myndigheter kidnapper hans barn.

Barna er også marokkanske statsborgere. I en kjennelse fra Oslo tingrett fra 21.08.08 hvor moren gis ensidig rett er ikke nevnt at barna er marokkanske statsborgere og at de har opphold etter domisil-prinsippet med hensyn til spørsmål om verneting. Norsk domstols jurisdiksjon er avgjort på grunnlag av morens etterhånds opplysninger om planer for uleie av egen bolig og tidsbegrensninger for jobbpermisjon mens hun frivillig befant seg i Marokko med far og barn. Relevante folkerettslige begreper om hvor barna tar bolig er ikke nevnt. Denne jussen er ikke problematisert i medias oppslag. Demoniseringen av Khalid Skah er som vi skal se flerfoldig. Ikke utelukkende som cover up for myndigheter og mediers behov for å dekke over en temmelig grov krenkelse av far og barn og annet lands suverenitet.

Avvergestrategien har også sammenheng med at myndighetene ikke liker økningen i antall barnebortføringssaker ut av og inn i Norge. Man ønsker ikke å eksponere de virkelige tallene som viser at det ikke er land som Marokko som er mest aktive som mottakerland for ulovlig barnebortføring. Og at det heller ikke er fedre som kidnapper hyppigst. 80 % av barnebortføringene skjer av mødre (Dagsavisen 14.07.07) . Verstingelandene heter ikke Marokko, Tunis og Tyrkia. Men det er kan hende det inntrykket medier og myndigheter ønsker skal feste seg: at disse ”jalla-landene” mangler respekt for lov og rett, og dessuten har et tvilsomt kvinnesyn. Verstingelandene heter Sverige, Tyskland og Brazil. Vestlige land med sosialdemokratisk kvinnesyn og solid innarbeidede stereotypier.

Som symbolsak har demoniseringen av Khalid Skah rasistiske over- og undertoner. Skah hevder moren har fått hjelp fra ambassade og mafia-forbundede krefter. Han kan ha mer rett en vi liker å tro i vår retts- og velferdsstat. NRK har jobbet med dokumentar i lang tid og avventet situasjonen før den lykkelige slutt med mor og barn tilbake i Norge kunne presenteres. I innannonseringen gjentatt flere ganger daglig i forkant av visningen 03.08.09 het det: ”NRK følgde mora til Marokko. Ho skal ha borna sine heim”. Men NRK og norske medier har gjort en slett jobb med hensyn til kildekritiske forbehold. Var saken en bortføringssak i utgangspunktet? Er Ambassadens rolle kun begrenset til å huse barna på flukt fra en voldelig far? Var faren egentlig voldelig, eller er det noe moren har konstruert etterskuddsvis når hun ikke har fått viljen sin og flytter hjem til Norge. Uten mann og barn.

Dreiningen fra en påstått barnebortføringsak til hovedfokus på Khalid Skahs påståtte voldelighet er neppe tilfeldig. Mye har sviktet hos norske medier og myndigheter. Derfor må oppmerksomheten rettes mot farens reaksjoner. Dette mønsteret er ikke altfor vanskelig å avlese på ulike skalaer i større og mindre konflikter om barnefordeling. Alminnelige skikkelige norske barnefedre har blitt demonisert og forsøkt kriminalisert i årevis med påstander om incest, konemishandling og det som verre er. Khalid Skah skal ha truet med drapsforsøk, holdt barna innesperret og nektet dem å ha kontakt med omverdenen. Hvis noe av dette er sant, har han ikke lykkes særlig. Barna hadde mange venner og gjorde det bra på skolen. Projisering av ansvar for konflikten henger sammen med trussel- og fiendebildene.

Når Skah er frarøvet sine barn, reagerer han på måter som kan kriminaliseres slik at inntrykket av hans redselsregime kan troverdiggjøres. Tilretteleggingen er snedig, men først og fremst skitten. Norge har lite å være stolt av. Forholdet mellom fakta og juss er ikke problematisert. Samme dag NRKs dokumentar blir vist er det rettsmøte i Marokko i den barnefordelingssaken faren har anlagt i sitt hjemland. Fikk moren innkallelse i tide til at UD kunne godkjenne aksjonen? Var det maktpåliggende for norske myndigheter å få ut barna før en marokkansk domstol eventuelt avgjorde at barna skulle ha omsorgsbase i Marokko? Demoniseringen av Khalid Skah er ikke usannsynlig like lite tilfeldig som tidspunkt for kidnappingsaksjonen. Legitimering og fremstilling av nødvergesituasjon trenger en grunn..

 

Kronikk på trykk i Klassekampen 14.08.09