Demonisering av menn

Av Ole Texmo. Forum for menn og omsorg

Bjørgulf Braanens artikkel i Klassekampen (dato?) ”Jeg, en maskulinist” avsluttes med oppfordring til maskulinister om å ta gutter i forsvar og tale ”vår” sak: ”Også gutter må lære seg å stå på, lære seg seighet, nøyaktighet, ansvarlighet, trofasthet og pålitelighet – og ta plass å synge ut”. I all beskjedenhet har jeg selv trofast og seigt i en del år nå sunget ut mot demoniseringen av menn, mot usaklige volds- og overgrepsbeskyldninger mot fedre som truer mødrehegemoniet og fagfolkenes kjønnsrollestereotypier. Jeg har nøyaktig og pålitelig bedrevet den kildekritikken og det samfunnsansvaret mediene ellers skryter på seg når de skal legitimere sin eksistensberettigelse. I særlig grad påvisning av manglende empirisk-metodisk grunnlag for omfangsestimater av menns angivelige vold mot kvinner og barn. Hvor har redatør Braanen, sosiolog Møller og forfatter Hoem vært i disse årene?

I november kjørte VG en stort anlagt serie ”Kvinner drept av sine menn” hvor det med referanse til psykiater Gustav Wiig slås opp med fete typer: ”Etnisk norske menn begår æresdrap. Norske æresdrap er vanlig, hevder den anerkjente voldsforskeren”. Vanlig? Justisminister Storberget timet i samme åndedrag utgivelsen av boken ”Bjørnen sover” hvor han under lanseringen påstod at en undersøkelse viste at 98 510 kvinner er utsatt for grov vold i samlivet. Nøyaktig og pålitelig kildekritikk viser at tallene stammer fra den samme undersøkelsen ”Vold i parforhold – ulike perspektiver” ( NIBR rapport 2005:3) Amnesty misbrukte i vervekampanje i forkant av TV-aksjonen om ”Vold mot kvinner” høsten 2005. Hvor var redaktør Braanen da TV-reklamen med jevne mellomrom fortalte oss at hver fjerde norske kvinne blir ”raped og beaten to death” ?

Demoniseringen av menn er et feministisk prosjekt som ikke nødvendigvis inkluderer alle kvinner som i en eller annen mer og mindre reflektert kontekst kaller seg feminist. Maskulinister som løper feministenes ærende ved å opprettholde negative myter om gutter og menn kan vi spare oss for. Noen feminister gjør karriere ved å tilegne seg hersketeknikkene man har tilskrevet menn. Ved å absolutere en instrumentell fornuft som de egentlig tar avstand fra, har feminister i stat og akademia opphøyet en del kvinnelige innsikter til almengyldige sannheter i verste ideologiske tradisjon. Revolusjonen spiser sine barn. Feministene har kuppet forståelsesformer som regulerer forholdet mellom barn og foreldre, mellom makt og omsorg, likestilling mellom kjønnene og grunnlaget for overgrepspåstander som industri. Maskulinister som vil ta offerrollen fra kvinnen får en hard tørn.

Menn som utfordrer feministenes dogmer og myter om vold og overgrep begått av menn mot kvinner og barn blir ikke sjelden stemplet som pedofile og kvinnehatere. Mediene vet hva som selger. Moderne velutdannede kvinner like that shit. Den norske intelligentsian, gitt at vi har noen, har foreløpig ikke turt å utfordre feminismens mange skyggesider. Ingen har stilt spørsmål ved feilkildenivåene i selvrapporteringsstudiene når det er opp til hver enkelt respondent å tolke ulike tildragelser retrospektivt gjennom et livsløpsperspektiv uten forbehold for kognitive faktorer som hukommelse og påvirkning. Vide definisjoner gir høyrere score enn snevre definisjoner på kontrollerbare forhold. NIBR-undersøkelsen (2005:3) blir garantert forsøkt misbrukt på nytt. Vil redaktør Braanen synge ut neste gang overgrepsindustrien markedsfører seg?