Demokratisk underskudd i barnelovsaker

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
På initiativ fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLID) ble det 2010 oppnevnt en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å vurdere ”Tiltak for å redusere antall barnelovsaker for domstolene”. Rapporten er datert mars 2011. Robert Envik fra Domstolsadministrasjonen (DA) har i en artikkel i Rett på sak nr 2 2011 skissert noen av tiltakene arbeidsgruppen har samlet seg om. Rapporten har ikke vært på offentlig høring, foreldreparters innflytelse og forståelse er fraværende. Rapporten viser liten eller ingen interesse for hvordan foreldreparter opplever prosessene i retten. Hovedbudskapet er at retten heretter gjennom tett nettverksbygging med ulike faggrupper, skal berede grunnen for å endre saksbehandlingspraksis slik at flere saker blir forlikt gjennom mekling. Arbeidsgruppens sviktende kunnskapsgrunnlag gir grunn til visse refleksjoner.
 

Før eller senere må profesjonelle aktører, profesjonsforeninger og fagmiljøer på presumptivt kvalifisert akademisk nivå begynne å tenke i baner om at konflikter mellom foreldre om barnefordeling og samvær, også kan være produkter av systemfeil. Jurister som er engasjert med å regulere tvistene bør oppdage at lovverket er mildest talt ubrukelig med hensyn til avklaring av grunnleggende forhold som søksmålsbyrde, bevis- og dokumentasjonskrav og annen relevant saksopplysning, samt tvangsfullbyrdelse og sanksjoner. Barneloven har vært flikket på i ca 30 år uten påviselig bedring. Snarere tvert i mot. Sakkyndige får boltre seg i fri dressur uten krav til kvalitetssikring og utredningskompetanse. Mekling som løsningsprosess har blitt markedsført som saliggjørende i mange år, jf Follo-modellen designet av psykolog Knut Rønbeck.
 

Når lite eller ingenting av dette ser ut til å virke, når antall saker øker dramatisk og retten kan hende kommer i forlegenhet over egen utilstrekkelighet, virker det opportunt å på ny ty til stigmatisering av konfliktskapende foreldre med påståtte belastninger i form av rus, psykiatri, og eller kontakt med barnevern eller politi. Før eller senere må disse premissene for fagfolks forståelse ettergåes i sømmene. Feilforutsetningen stammer fra psykolog Katrin Koch og hennes undersøkelse ”Når far og mor møtes i retten” (NOVA rapport 13/2000) hvor Koch uten metodisk eller empirisk belegg hevder at 70 % av foreldrepartene i hennes undersøkelse i Oslo tingrett (87 saker fra 1998 og 99) var belastet med rus, psykiatri, barnevern og politi. Det fremgår ikke av undersøkelsen hvordan opplysningene er fremkommet, langt mindre om opplysningene er blitt gjenstand for bevisprøving, eller for den saks skyld bekreftet av aktuelle utenrettslige instanser.
 

Feilpremisset er videreført i Kochs senere undersøkelser, uten forbehold. På departementalt hold er premisset styrende for å anbefale redusert eller bortfall av samvær i saker med ”høyt konfliktnivå”, og for å underbygge mørketallsmagien omkring vold og overgrep mot kvinner og barn. Lovutviklingen mangler elementer av prøvbarhet. I Rapporten fra mars 2011 er det mange velmentheter om ønskeligheten av et mykere klima hvor foreldrene kan sette seg ned i fred og ro og fremforhandle et ikke nærmere definert grunnlag or foreldresamarbeid. Men ingen vitenskapelige undersøkelser har hittil vist om holdningene til kjønn, etnisitet, likeverd og likestilling hos meklerne er en del av problemet og ikke en del av løsningen. En i mange sammenhenger relevant juridisk størrelse som ”vilkår” er aldri blitt forsket på. Dårlige avtaler med uklar juss er ikke uvanlig. Asymetriske maktforhold likeså.
 

Det er et gedigent paradoks at man pr 2003 bygget ned meklingsordningen og senket terskelen for å gå til rettssak, basert på ønskeligheten av forhandling som problemløser (Follo-modellen), samtidig som man ikke undersøkte hvordan meklingen hadde fungert i forkant av rettssaker. Mekling som prosessforutsetning (formkrav) og mulig preventivt tiltak ble innført ved lov i 1993, Men først i 2009 (Tjersland m.fl) finner man det interessant å forske på utvalgte høykonfliktsaker som kanskje ikke egner seg for mekling i det hele tatt. Det kunnskapsmessige vakuumet er formidabelt. Foreløpige funn Arbeidsgruppen delvis påberoper seg er ikke tilgjengelige for prøving. Det er betenkelig at ikke BLID har gjennomført en høring av denne rapporten hvis føringer innebærer store uavklarte spørsmål om grenseoppganger mellom barnelov og barnevernlov.
 

Klienterfaringer fra bruk av Follo-modellen (symptomatisk nok ikke nevnt i rapporten), tyder på at tvang til forlik ødelegger klimaet i mange saker. Barnelovsaker administreres i lukkede rom. ”Barnets beste” kan raskt omforenes til systemhensyn. Disiplineringen av rettslige aktører som advokater skaper rettssikkerhetsproblemer. Klienter blir holdt for narr, ikke bare av et uklart lovverk (hvem har egentlig søksmåls- og bevisbyrde i overgangen mellom sivilstandsregimer?) men også av sine advokater som raskt oppfatter rettens signaler og strategier og legger seg lavt for å tekkes systemet som gir dem deres daglige brød. Arbeidsgruppens foreslåtte tiltak innebærer tettere bånd mellom profesjonelle aktører. Uten å reise spørsmål om habilitet og integritet. Kompetanseheving er selvsagt et plussord. Men spørsmålet er om tilført kompetanse fra familie- og barnevern løser noen som helst problemer – prosessuelt og materielt.
 

Påstander om vold og overgrep er gjengangere i barnelovsaker. En arbeidsgruppe fra 2004 med mandat å undersøke om det burde innføres bevisregler i slike saker, valgte på uvitenskapelig grunnlag å bygge på følgende premiss: at samværsretten står for sterkt rettslig og politisk <sic>. Uten kildereferanser. Nå er de samme symptomene identifiserbare i de nye tiltakene som foreslåes: man ettergår ikke premissene for ønsket kompetanseheving. Saker med volds- og overgrepspåstander er hyppige, i kombinasjon med utstrakt samværssabotasje og andre selvtektshandlinger. Her er kjernen i mange barnelovsaker: nettopp fordi det legalt og praktisk undergraves muligheten for å kreve bevis og dokumentasjon, tilrettelegger man for vidløftigheter som inviterer til belastende saker. Ikke bare for partene og de berørte tredjepartene barna, men også for profesjonelle aktører og deres nettverk som stadig må søke nye ansvarsfraskrivelsesstrategier. Skal profesjonelle aktører oppnå troverdighet om at de virkelig er bekymret for foreldreparters belastninger, må de vise i praksis at foreldreparter blir hørt og tatt på alvor.