Delt omsorg til besvær

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I Adresseavisens kronikk ”Delt bosted til barns beste?” 14.04.08 går førsteamanuensis Inge Kvaran sterkt ut mot delt bosted, men er ikke like etterrettelig i påberopelser av undersøkelser som angivelig støtter hans syn. Jeg vil ettergå deler av Kvarans referanser og rasjonaler, samt påpeke enkelte andre feilslutninger som medfører ureflektert syn på ”delt bosted”. Her vil jeg bruke betegnelsen ”delt omsorg” som gir best mening i forhold til barnelovens nivåer, f.eks det overordnede begrepet foreldreansvar som inneholder utfyllende størrelser som plikt og rett; omsorg og bestemmelse. Den grunnleggende lovgiverintensjonen var balanse, forholdet mellom makt og omsorg avledet av foreldreansvarets komplementaritet.

Fra omsorg til bosted

Bostedsbegrepet hører strengt tatt hjemme i folkeregisterforskriften. Men da Barne- og familiedepartementet (Høringsnotat 1995) foreslo endring av Barneloven, innførte man uttrykket bosted. Signalet var ikke til å ta feil av: Ønsker om delt omsorg som hovedregel måtte nøytraliseres. Dermed innførte man et strengere maktregime. Resultatet er en skarpere vektlegging på bestemmelsesrett (bostedsmyndighet) som maktmiddel heller enn på balanse mellom makt og omsorg. Det barnelovutvalget som etter planen skal levere sin utredning 1. mai 2008 vil til tross for et tilsynelatende radikalt mandat med ønske om delt omsorg som norm og regel, neppe foreslå noen endring. I en artikkel i Tidsskrift for Familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål (2007 s256-263) skriver utvalgets sekretær Henning A. Jacobsen tendensiøst mot delt omsorg, et signal som neppe er til å ta feil av med tanke på hva utvalget vil konkludere med.

Kontinuitet eller brudd?

At delt omsorg kan være vanskelig å praktisere vet også foreldre som har unngått å skille seg. I den intakte enkjernefamilien må mange beslutninger og prioriteringer gjennom diskusjoner før foreldrene – noen ganger i samforstand med barna – blir enige. Kompromisser er ikke uvanlige. Foreldre som bor sammen reflekterer kanskje i varierende grad over at det er delt omsorg man praktiserer. Men hvis foreldreregimet inndeles i en omsorgsforelder med tilnærmet maktmonopol og en samværsforelder prisgitt omsorgsforelderen, tenker jeg at flere ville reagere. I overgangen fra enkjerne- til tokjernefamilie ved samlivsbrudd virker det som om maktubalansen mellom foreldrene skal og bør være normen. Noen fornuftsbasert eller demokratisk begrunnelse har dette regimet aldri fått. Når motstanden mot delt omsorg får så vidt sterke uttrykk som i Kvarans kronikk, kan det være interessant å se hvordan premissene for konflikt og samarbeid forankres og begrunnes.

”Undersøkelser viser”

Kvaran viser til ”Moxnes m.fl 1996-2000” som belegg for å hevde at hovedomsorg i favør av mor kun viderefører allerede etablert fordeling som fedrene har akseptert. Som om referansen til en hel serie av undersøkelser med ulike problemstillinger er korrekt med hensyn til debatten om delt omsorg. Som om alle relevante fordelings- og forhandlingspraksiser reflekteres i ”Moxnes m. fl.”. Kvarans hensikt er formodentlig å gi inntrykk av at fedre tar så lite ansvar mens de bor sammen med barnas mor at de ikke må komme etterpå og kreve mer omsorg for barna enn de fortjener. Påfallende i Kvarans referansebruk på dette punkt er at han overser funnene fra en senere studie av Moxnes (2001) i en publikasjon (Skilsmissens mange ansikter, Red. Moxnes, Kvaran, Kaul og Levin) hvor Kvaran selv burde forventes å ha lest hvordan foreldrene i utvalget vurderer spørsmålet om fordeling av omsorgen for barna under samlivet. Fedre tenderer til å mene at begge har hatt like mye omsorg hos 85 % av de spurte i utvalget; tilsvarende tall for mødre er 49 %. Forskjeller i subjektiv oppfatning til tross (hvem har fasiten?), ser vi at ca halvparten av mødrene mener at fedrene har hatt like mye omsorg for barna.

Samarbeid og konflikt

Foreldresamarbeid er tema for en undersøkelse, konflikt for et annet. For å kunne si noe valid (les: gyldig) om funnene i en undersøkelse må det presiseres hva undersøkelsesobjektene gir grunnlag for å uttale seg om. Forskere er ikke alltid like etterrettelige når det kommer til tolkninger og spekulasjoner på bakgrunn av empriske data som i undersøkelsesøyemed er myntet på andre problemstillinger. Når Kvaran påberoper seg studien ”Delt bosted for barn” (Skjørten m.fl 2007) som belegg for at delt omsorg er konfliktskapende og skadelig for barn, med referanse til foreldre som hadde avtale ”gjennom rettsforhandlinger”, begår han flere slutningsfeil. Dels tar han ikke høyde for at kompromissforlik reflekterer at partene dog anser delt omsorg som det beste alternativet. Ikke konfliktfritt, men minst belastende. Dels ser ikke Kvaran at barns egne rettferdighetsoppfatninger kan være sammenfallende med ønske om delt omsorg fra foreldresynspunkt.

Utvalg og representativitet

Særlig fagfolk må være nøye med hvilke forskningsinnsatser de påberoper seg og hvordan de redegjør for valg av utvalg og representativitet. Uten kontrollgrupper og kategorier for normal, avvik og normalavvik er utvalg som spesielt utsatte og sårbare barn (eller voksne) egnet til å skape feil inntrykk av tilstanden i samfunnet. Har Kvaran valgt utvalg og plukket resultater for å underbygge en forutinntatt holdning som ikke er spesielt positiv til fedres omsorgsinnsats før og etter samlivsbrudd? Hans egen studie gir ingen belegg for å uttale seg om delt omsorg overhode. I tillegg viser Kvaran at han ikke behersker de juridiske nivåene: Kvarans utsatte barn kan slippe delt omsorg uansett lovgivning. En lovhjemlet adgang betyr ikke nødvendigvis at alle saker for retten må føre til påtvunget delt omsorg. Det er ikke på tale å avvikle avtalefriheten. Omsorgsinnsats før brudd kan telle i mødres favør og fedres disfavør – eller omvendt. Forstår Kvaran disse nyansene, eller er han så negativt innstilt at han ser seg blind på lesning av egen og andres forskningsresultater?