Delt omsorg som lovteknisk utfordring

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg (FMO)


I mandatet for utvalget som skal utrede og presentere sine forslag om ulike barnelovspørsmål innen 01.05.08, legges det relativt klare føringer på ønskeligheten av lovbestemte ordninger basert på ”sidestilt foreldreskap” og lignende uttrykksmåter. I teori og praksis brukes uttrykkene bosted og omsorg om hverandre. Departementet har helt siden man i Høringsnotatet av 1995 innførte betegnelsen bosted forsøkt å gi inntrykk av at bosted er gjeldende uttrykksmåte, men det er ikke gitt at bostedsbegrepet er best egnet for et konsistent lovverk. For en lovlogisk avklaring av forholdet mellom begrepene fins det gode alternativer.

Bosted eller omsorg?

Valg av foretrukket begrepsbruk avhenger av hvilket omdreiningspunkt man velger seg. Til det nye barnelovutvalgets arbeidsoppgaver hører også en utredning av forholdet mellom foreldreansvaret og beslutningsmyndighet for bosteds- og samværsforelder respektive. Makt- og myndighetsperspektivet har hittil vært det dominerende i ulike offentlige fremstillinger. I Barnefordelingsprosessutvalgets utredning (NOU 1998:17), presenterte man en fremstilling av ”Gjeldende rett om delt bosted” basert på ønskeligheten av å ”komme bort fra begrepet delt omsorg” (s76).

Med referanse til drøftelsen i høyesterettsdom av 07.04.95 (Rt 1995 s687) som gjaldt omsorgsunndragelse i forhold til straffelovens § 216 – den såkalte kidnappingsparagrafen – fremstilles ”barnets faste bosted” som inneholdende to elementer: der barnet bor mesteparten av tiden, og bestemmelsesretten. Tiltross for at omsorg er det begrepet som kan avledes av den overordnede begrepsstørrelsen foreldreansvar som kom inn i loven 1981 for å betone komplementariteten mellom myndighetsnivået og omsorgsnivået, har omsorgsbegrepet blitt nedprioritert gjennom de siste årenes lovutvikling.

Overgang mellom sivilstandsregimer

Bosted bytter de fleste mennesker flere ganger i livet. Omsorgsrelasjonen mellom foreldre og barn kan variere i styrke og omfang fra tid til annen, men må betraktes som en ønsket konstant størrelse. Makt, myndighet og bestemmelsesrett har vært hovedtrenden i lovutviklingen. Valg av foreldreansvarets likeverd og komplementaritet som grunnide og omdreiningspunkt innebærer at omsorgen igjen kan få en komplementær funksjon til bestemmelsesretten. Omsorgsplikten er nedfelt i lovverket. Bostedsbegrepet gir ikke nødvendigvis mening utover folkeregisterformalia. Også samværsbegrepet må revurderes i forhold til normalsituasjonen i enkjernefamiliens omsorgsfunksjoner.

Barneloven skal regulere forholdet mellom foreldrene på et nivå og mellom forleldrene og barna på et annet – enkeltvis og samlet. En lov som i mindre grad innrettes, oppfattes og praktiseres som en ”skilsmisselov” for stridende foreldre, hvor kan hende økonomiske og personlige hevnmotiver kan kamulfleres under ”barnets beste” – påberopelser, kan bygge inn elementer som betoner stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet i foreldre-barn tilknytningen. Lovinstituert fordeling av ansvar, rett og plikt kan fungere normerende for praksis, før under og etter eventuelt samlivsbrudd, og som veiledende for saker der uenighet må reguleres rettslig. For bevisvurdering i ulike tilfeller er sammenligning mellom regimer relevant.

Lovlogikk

Klarhet i grenseoppgangen mellom normalitet, avvik og normalavvikskategoriene må også forankres. Gitt at ”sidestilt foreldreskap” som uttrykksmåte også rommer delt omsorg – før, under og etter eventuelt samlivsbrudd mellom foreldrene – må det tilrettelegges for muligheten til også å kunne dømme partene til å praktisere slike ordninger. Det første som må gjøres er derfor å oppheve det eksplisitte lovforbudet i Barneloven § 36, andre ledd. Lovgiverviljen som rettskilde betraktet må også forankres i lovteksten gjennom en klart formulert linje mellom størrelser som norm, regel og prinsipp.

Normen angir det verdimessig ønskede, f.eks likeverdig foreldreskap; regelen angir mulighetsbetingelser med tilhørende presisering av unntaksregler og vilkårsbestemmelser; prinsippet angir nødvendig sammenhengen mellom normer og materielle regler, samt regler for sanksjoner. Hvis man f.eks ønsker å lovinstituere likeverdighet i foreldretilknytning mellom far og barn og mor og barn, er det gode grunner som taler for å oppheve pater-est regelen slik også det opprinnelige Barnelovutvalget (NOU 1977:35) foreslo.

Dagens DNA-teknologi muliggjør en praksis for fastsettelse av farskap som også gir muligheter for å identifisere mulige feilkilder, av betydning for distribuering av rett og plikt. Felles foreldreansvar fra dag en i barnets liv er også en regel, som med klare unntaksregler og alternativer for praktisering under ulike sivilstandsregimer, kan fungere som hovedregel. Et lovverk som ikke virker konfliktskapende slik det nåværende, men som heller regulerer konflikt basert på likeverd og likhet for loven, må også ha klare regler for hvem av partene som utfra ønske om endring har søksmålbyrden.

Hva er barnets beste?

Det fins like mange måter å praktisere delt omsorg på som det finnes foreldrepar. I teorien legges det vekt på betingelser som geografisk nærhet, evne og vilje til samarbeid, samt lavt konfliktnivå. Det siste punktet er ikke like opplagt da ulikeverd og eneforeldertenkning hos barnelovsystemets aktører blant fagfolk i beslutningsposisjoner kan tenkes å være den viktigste konfliktskapende faktoren. Et lovsystem som tilrettelegger for praksis hvor det er mulig å ha oversikt over ulike konfliktkildenivåer vil gjøre det lettere å dømme i saker hvor saker må avgjøres i retten.

I prinsippet gjelder dette også hvor det på grunnlag av klare bevis- og dokumentasjonsregler, fremgår hvem av partene som fulgt hovedregelen om forelderlikeverd, og som har evnet å skille mellom egeninteresser og hensyn til barnet. Slik ”barnets beste” praktiseres i dag oppstår det ofte en uklarhet i nivåene mellom hvilke hensyn som teller i avveiningen mellom barnets selvstendige behov og interesser på den ene siden, og på den annen side foreldrenes ulike egeninteresser. Barnets beste praktiseres ulikt i samme sak med hensyn til hvordan forholdet mellom fakta og juss vurderes ved tilkjenning av omsorg og utmåling av samvær.
 
”Barnets beste” er en rettslig standard og som sådann åpen og fleksibel. For å unngå at barnets beste utvikler seg til et mantra som påberopes uten krav til kvalifisering – lovlogisk med hensyn til både begrunnelses- og anvendelsesdiskurser – kan det være en ide å vurdere hvorvidt uttrykksmåten overhodet er hensiktsmessig som meningsbærende begrepsavklarende uttrykk betraktet. I stedet kan barnets beste erstattes med utvetydige normative føringer på barnets rett til sine foreldre, til sin egen historie og til omsorg og beskyttelse.


(Denne kronikken ble sendt Bergens Tidende i slutten av november 2007 og kom på trykk to måneder senere – onsdag 30.01.08. Fordi BT publiserte en kronikk 28.01.08 ”Barn i klemme” med politisk korrekt udokumentert fokus på angivelig vold mot kvinner som problem også i barnefordelingstvister med relevans for debatten om”delt bosted”, måtte jeg skrive inn et par nye avsnitt for å skape kontinuitet og aktualitet i BTs publiseringer. BT redigerte så vekk flere interessante avsnitt – for dem sikkert uvesentlig ”lovlingo” - som kunne satt fokus på svikten i lovutredningsarbeidet. Min kronikk ble hetende ”Barnet har også rett på far”

Her er link til BTs kronikkversjon:  HYPERLINK: http://www.bt.no/meninger/kronikk/article489179.ece

Stipendiat Ellen Hagen:  HYPERLINK: http://www.bt.no/meninger/kronikk/article485539.ece

Leser man nedenstående originalmanus og sammenligner med Ellen Hagens kronikk og kommentarene, samt ser på hvordan min tekst fra å være en tilnærmet kjønnsnøytral tekst måtte omarbeides for å imøtekomme kjønnskrigbehovet hos BT, skjønner man bedre hvorfor vi kanskje aldri får en vettug debatt om barnelovsystemfeilene i de etablerte mediene)