Delt omsorg som lovteknisk utfordring
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg (FMO)
I mandatet for utvalget som skal utrede og presentere sine forslag om
ulike barnelovspørsmål innen 01.05.08, legges det relativt
klare føringer på ønskeligheten av lovbestemte
ordninger basert på ”sidestilt foreldreskap” og
lignende uttrykksmåter. I teori og praksis brukes uttrykkene
bosted og omsorg om hverandre. Departementet har helt siden man i
Høringsnotatet av 1995 innførte betegnelsen bosted
forsøkt å gi inntrykk av at bosted er gjeldende
uttrykksmåte, men det er ikke gitt at bostedsbegrepet er best
egnet for et konsistent lovverk. For en lovlogisk avklaring av
forholdet mellom begrepene fins det gode alternativer.
Bosted eller omsorg?
Valg av foretrukket begrepsbruk avhenger av hvilket omdreiningspunkt
man velger seg. Til det nye barnelovutvalgets arbeidsoppgaver
hører også en utredning av forholdet mellom
foreldreansvaret og beslutningsmyndighet for bosteds- og
samværsforelder respektive. Makt- og myndighetsperspektivet har
hittil vært det dominerende i ulike offentlige fremstillinger. I
Barnefordelingsprosessutvalgets utredning (NOU 1998:17), presenterte
man en fremstilling av ”Gjeldende rett om delt bosted”
basert på ønskeligheten av å ”komme bort fra
begrepet delt omsorg” (s76).
Med referanse til drøftelsen i høyesterettsdom av
07.04.95 (Rt 1995 s687) som gjaldt omsorgsunndragelse i forhold til
straffelovens § 216 – den såkalte
kidnappingsparagrafen – fremstilles ”barnets faste
bosted” som inneholdende to elementer: der barnet bor mesteparten
av tiden, og bestemmelsesretten. Tiltross for at omsorg er det begrepet
som kan avledes av den overordnede begrepsstørrelsen
foreldreansvar som kom inn i loven 1981 for å betone
komplementariteten mellom myndighetsnivået og
omsorgsnivået, har omsorgsbegrepet blitt nedprioritert gjennom de
siste årenes lovutvikling.
Overgang mellom sivilstandsregimer
Bosted bytter de fleste mennesker flere ganger i livet.
Omsorgsrelasjonen mellom foreldre og barn kan variere i styrke og
omfang fra tid til annen, men må betraktes som en ønsket
konstant størrelse. Makt, myndighet og bestemmelsesrett har
vært hovedtrenden i lovutviklingen. Valg av foreldreansvarets
likeverd og komplementaritet som grunnide og omdreiningspunkt
innebærer at omsorgen igjen kan få en komplementær
funksjon til bestemmelsesretten. Omsorgsplikten er nedfelt i lovverket.
Bostedsbegrepet gir ikke nødvendigvis mening utover
folkeregisterformalia. Også samværsbegrepet må
revurderes i forhold til normalsituasjonen i enkjernefamiliens
omsorgsfunksjoner.
Barneloven skal regulere forholdet mellom foreldrene på et
nivå og mellom forleldrene og barna på et annet –
enkeltvis og samlet. En lov som i mindre grad innrettes, oppfattes og
praktiseres som en ”skilsmisselov” for stridende foreldre,
hvor kan hende økonomiske og personlige hevnmotiver kan
kamulfleres under ”barnets beste” –
påberopelser, kan bygge inn elementer som betoner stabilitet,
kontinuitet og forutsigbarhet i foreldre-barn tilknytningen.
Lovinstituert fordeling av ansvar, rett og plikt kan fungere normerende
for praksis, før under og etter eventuelt samlivsbrudd, og som
veiledende for saker der uenighet må reguleres rettslig. For
bevisvurdering i ulike tilfeller er sammenligning mellom regimer
relevant.
Lovlogikk
Klarhet i grenseoppgangen mellom normalitet, avvik og
normalavvikskategoriene må også forankres. Gitt at
”sidestilt foreldreskap” som uttrykksmåte også
rommer delt omsorg – før, under og etter eventuelt
samlivsbrudd mellom foreldrene – må det tilrettelegges for
muligheten til også å kunne dømme partene til
å praktisere slike ordninger. Det første som må
gjøres er derfor å oppheve det eksplisitte lovforbudet i
Barneloven § 36, andre ledd. Lovgiverviljen som rettskilde
betraktet må også forankres i lovteksten gjennom en klart
formulert linje mellom størrelser som norm, regel og prinsipp.
Normen angir det verdimessig ønskede, f.eks likeverdig
foreldreskap; regelen angir mulighetsbetingelser med tilhørende
presisering av unntaksregler og vilkårsbestemmelser; prinsippet
angir nødvendig sammenhengen mellom normer og materielle regler,
samt regler for sanksjoner. Hvis man f.eks ønsker å
lovinstituere likeverdighet i foreldretilknytning mellom far og barn og
mor og barn, er det gode grunner som taler for å oppheve
pater-est regelen slik også det opprinnelige Barnelovutvalget
(NOU 1977:35) foreslo.
Dagens DNA-teknologi muliggjør en praksis for fastsettelse av
farskap som også gir muligheter for å identifisere mulige
feilkilder, av betydning for distribuering av rett og plikt. Felles
foreldreansvar fra dag en i barnets liv er også en regel, som med
klare unntaksregler og alternativer for praktisering under ulike
sivilstandsregimer, kan fungere som hovedregel. Et lovverk som ikke
virker konfliktskapende slik det nåværende, men som heller
regulerer konflikt basert på likeverd og likhet for loven,
må også ha klare regler for hvem av partene som utfra
ønske om endring har søksmålbyrden.
Hva er barnets beste?
Det fins like mange måter å praktisere delt omsorg på
som det finnes foreldrepar. I teorien legges det vekt på
betingelser som geografisk nærhet, evne og vilje til samarbeid,
samt lavt konfliktnivå. Det siste punktet er ikke like opplagt da
ulikeverd og eneforeldertenkning hos barnelovsystemets aktører
blant fagfolk i beslutningsposisjoner kan tenkes å være den
viktigste konfliktskapende faktoren. Et lovsystem som tilrettelegger
for praksis hvor det er mulig å ha oversikt over ulike
konfliktkildenivåer vil gjøre det lettere å
dømme i saker hvor saker må avgjøres i retten.
I prinsippet gjelder dette også hvor det på grunnlag av
klare bevis- og dokumentasjonsregler, fremgår hvem av partene som
fulgt hovedregelen om forelderlikeverd, og som har evnet å skille
mellom egeninteresser og hensyn til barnet. Slik ”barnets
beste” praktiseres i dag oppstår det ofte en uklarhet i
nivåene mellom hvilke hensyn som teller i avveiningen mellom
barnets selvstendige behov og interesser på den ene siden, og
på den annen side foreldrenes ulike egeninteresser. Barnets beste
praktiseres ulikt i samme sak med hensyn til hvordan forholdet mellom
fakta og juss vurderes ved tilkjenning av omsorg og utmåling av
samvær.
”Barnets beste” er en rettslig standard og som sådann
åpen og fleksibel. For å unngå at barnets beste
utvikler seg til et mantra som påberopes uten krav til
kvalifisering – lovlogisk med hensyn til både begrunnelses-
og anvendelsesdiskurser – kan det være en ide å
vurdere hvorvidt uttrykksmåten overhodet er hensiktsmessig som
meningsbærende begrepsavklarende uttrykk betraktet. I stedet kan
barnets beste erstattes med utvetydige normative føringer
på barnets rett til sine foreldre, til sin egen historie og til
omsorg og beskyttelse.
(Denne kronikken ble sendt Bergens Tidende i slutten av november 2007
og kom på trykk to måneder senere – onsdag 30.01.08.
Fordi BT publiserte en kronikk 28.01.08 ”Barn i klemme” med
politisk korrekt udokumentert fokus på angivelig vold mot kvinner
som problem også i barnefordelingstvister med relevans for
debatten om”delt bosted”, måtte jeg skrive inn et par
nye avsnitt for å skape kontinuitet og aktualitet i BTs
publiseringer. BT redigerte så vekk flere interessante avsnitt
– for dem sikkert uvesentlig ”lovlingo” - som kunne
satt fokus på svikten i lovutredningsarbeidet. Min kronikk ble
hetende ”Barnet har også rett på far”
Her er link til BTs kronikkversjon: HYPERLINK: http://www.bt.no/meninger/kronikk/article489179.ece
Stipendiat Ellen Hagen: HYPERLINK: http://www.bt.no/meninger/kronikk/article485539.ece
Leser man nedenstående originalmanus og sammenligner med Ellen
Hagens kronikk og kommentarene, samt ser på hvordan min tekst fra
å være en tilnærmet kjønnsnøytral tekst
måtte omarbeides for å imøtekomme
kjønnskrigbehovet hos BT, skjønner man bedre hvorfor vi
kanskje aldri får en vettug debatt om barnelovsystemfeilene i de
etablerte mediene)