Delt omsorg i teori og praksis

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
VG hadde lørdag 21.05.11 et stor reportasje om barn og foreldre som praktiserer delt omsorg: ”De delte barna”. En rekke fagfolk uttaler seg gjennomført negativt til ordningen.

Motstanden

Både på og mellom linjene kan man lese den massive motstanden mot at skilte foreldre deler noenlunde likt på omsorgen for barna. Eksemplene i oppslaget viser vesentlig to tendenser: 1. mistenkeliggjøringen av foreldres motiver, 2: totalt fravær av relevant fagkunnskap. At fagfolk, spesielt psykologer, uttaler seg om forhold mellom foreldre og barn de ikke kan belegge vitenskapelig eller på annen måte, er ikke noe nytt. Psykologer som parasiterer på skilsmisse og barnefordeling har prioritert nettverksbygging og etablering av markedsandeler fremfor utvikling av fag og metode. Hvorfor har de kun sine egne kulturfordommer å vise til? Hvorfor tyr de til mistenkeliggjøringer som at foreldre vil være trendy, når motiver like gjerne kan være mest mulig fullverdig kontakt med sine barn.

Eneforeldertenkningen

At foreldre i overgangen til et nytt sivilstandsregime som skilt ønsker å fortsette med å dele på omsorgen for barna, oppfattes ikke positivt fra fagfolk og myndigheter. Psykologene sverger til sin for lengst utdaterte tilknytningsteori om at barn har kun en omsorgsperson, kalt ”psykologisk forelder”, at dette i regelen er mor, og at selv mor er utbyttbar. Barnets kontakt med begge foreldre, sikring av samværsretten, har aldri vært prioritert. Når psykologer i VGs reportasje uttaler seg om konsekvensene av brudd og ”eksistensiell uro og frustrasjon”, nevner de symptomatisk ikke hvilke konsekvenser det har for barn å få redusert, eller miste helt eller delvis kontakten med den andre, fra samfunnets side ikke-foretrukne forelderen. Psykologene nevner ikke hvordan deres egne holdninger virker konfliktdrivende.

Forakten

Mangel på faglig belegg viser seg i flere utsagn. At samfunnet presser foreldrene til å velge 50/50 slik spesialist Toril Reitan hevder i kronikken 21.05.11, kan ikke være riktig. Hvorfor blir ikke delte ordninger med tilnærmet like mye tid sammen med barna promotert, fra familievernkontorene i andrelinjetjenesten, fra lovgiverhold og fra fagmiljøene? Delt omsorg har aldri vært offisiell familiepolitikk. Retten har hatt forbud mot å idømme delt omsorg, en særnorsk bestemmelse sammenlignet med andre europeiske land. Foreldre som har argumentert for delt omsorg har ofte blitt forsøkt stemplet som barnemishandlere. Fedre som fremhever ”mest samlet foreldrekontakt” risikerer å bli stemplet som incestforbrytere, jf en famøs dom fra Høyesterett i februar 2010.

Kvalitetstid

”Likeverdig foreldreskap” er det nye mantraet. Man kan spørre om den nye besvergelsen anerkjenner fedre som fullverdige foreldre. Likeverdig foreldreskap skal ikke handle om kvantitet men kun om den diffuse størrelsen kvalitet, ikke gjenstand for metodisk prøving. Likeverdig foreldreskap kan ikke utmåles i prosenter, hevder psykologspesialist Reitan som konklusjon på sin selektive fremstilling i VG-kronikken. Hvorfor undersøkes ikke forholdet mellom kvantitet og kvalitet? Norske fagfolk på området later til å være mer ivrige på avledningsmanøvre for å slippe å se at mengden av tid sammen med barna også er vesentlig for kvaliteten.

Lovlogikk

Barneloven har flere nivåer hvis innbyrdes forhold ikke er gjenstand for seriøs forskning. Delt omsorg som lovteknisk utfordring er aldri utredet. Størrelser som norm, regel og prinsipp er aldri forsøkt sett i sammenheng, for eksempel når det skal utformes konkrete bestemmelser om forholdet mellom regel, vilkår og unntak, med betydning også for signaleffekten. Etter lovendring 2010 gir en unntaksregel adgang til å idømme delt omsorg. Terskelen synes å være høy for at retten skal se at delt omsorg er til ”barnets beste”. Det er nok at den motvillige parten skaper og påberoper seg ”høyt konfliktnivå” som argument. Ved studier av rettspraksis, viser det seg at den konfliktskapende forelderen oftest vinner. Med støtte fra sakkyndige psykologer.

Systembetingelser

Verken myndigheter eller fagmiljøer vil anerkjenne begge foreldre på like vilkår som meningsbærende for å snakke om samarbeid. Tilbudet ved familievernkontorene er bygget ned til et minimum, like godt for så vidt som deres virksomhet ikke har redusert antall rettssaker om barnefordeling slik opprinnelig intendert, snarere tvertimot. Da er det opportunt å skylde på foreldrene. Loven svikter når det gjelder å veilede potensielt stridende foreldre om søksmåls- og argumentasjonsbyrde. Hvis foreldre har delt omsorgen for barna noenlunde likt, hvorfor kan de ikke fortsette etter samlivsbrudd? Fordi norske fagfolk og myndigheter ikke er modne nok til å erkjenne at systembetingelsene er de vesentligste konfliktfaktorene. Blant annet fordi barn gjøres til økonomiske taps- og vinningsobjekter.