De sakkyndige nok en gang
Barn blir ikke trodd når de forteller om overgrep.
Dette er hovedbudskapet i VGs oppslag 21. og 22. september 2013 om barnefordelingssaker
med sakkyndige i sentrale roller.
Utvalg
og inntrykk
I to omfattende reportasjer, pluss kronikk fra
barneombudet og lederartikkel, skapes et bestemt inntrykk av at det forekommer
overgrep som retten gjennom ukritisk bruk av sakkyndige ser gjennom fingrene
med. VG tar enkelte forbehold med uttrykk som «påstått», men hovedinntrykket som underbygges gjennom casebeskrivelser
og utsagn fra forskere som ikke nødvendigvis har forsket på temaene VGs
reportasjer omhandler, peker i en retning: selv om barna tilsynelatende er entydige
i sine uttrykk, velger retten å neglisjere barnas utsagn. Hvis barna virkelig
er utsatt for overgrep er dette selvsagt ille. Men hva hvis dommer og
sakkyndiges oppfatning om at påstandene ikke er sanne eller troverdige er
riktige? Hvordan vil VGs case se ut når og hvis det avdekkes at fremstillingen
er selektiv og tendensiøs; at man uansett kun har begrenset tilfang og ikke kan
si noe representativt om rettspraksis?
Kildekritikk
og metode
Tilgang til barnefordelingssaker skjer gjennom kilder
som enten er foreldreparter eller også deres advokater. I presentasjon av metode
sier VG at de har rekruttert noen av casene via Støttesenter mot incest, men
unnlater å nevne hvilken rolle en navngitt advokat og kilde har hatt for
utvalget av saker og problemstillinger. VG har kunnet velge ut saker og
subjektive partsfremstillinger som understøtter et bestemt syn. Av 17 saker VG
har studert, presenteres 3 barns «stemmer». Når en problemstilling er
påvirkning fra en av foreldrene er det påfallende at det ikke sies hvilken
rolle foreldrene har hatt i og for VGs vinklinger. I søndagsreportasjen får en
far anledning til å kritisere en navngitt psykolog som i sin tur får forsvare
seg. Ifølge VGs heading «støtter»
denne faren foreldrene som er presentert med sine case i lørdagens reportasje.
Hvordan henger dette sammen hvis faren ikke kjenner til VGs vinkling og agenda?
Lukket
rett
Ettersom jeg har vært høyt og lavt i dette gamet i
rundt 20 år kjenner jeg en god del case til bunns og til topps, også et par av de
casene VG omtaler. I Caset til «Nora»
er det tydelig for meg som kjenner sakens akter at VG har valgt å underslå at
anklagene i straffesakskjeden etter grundig etterforskning ble henlagt som
«intet straffbart forhold anses bevist». VG har også valgt å underslå rettens
begrunnelse for å overføre omsorgen fra mor til far. Et avgjørende premiss var
at barnets eksplisitte språkbruk, ord som «penetrere»
og «analsex», påviselig stammet fra
en av barnets terapeuter moren anlitet seg på. Ikke fra barnet som ikke visste
hva disse ordene betød. Dette ble avdekket under utspørringen av terapeuten i
retten, jf dommen. Den av VG eksponerte sakkyndige tok sine forbehold, og hellet
etter hvert i retning av å støtte faren som i lengre tid måtte avfinne seg med
samvær under tilsyn grunnet anklagene. I fenomenbeskrivelsen PAS (parental
alienation syndrome) er nettopp påvisning av «lånte scenarier» et symptom det
metodisk er mulig å etterprøve.
Kompetansesvikt
og beskyttelseskultur
Ifølge barnet ifølge moren ifølge terapeuten skulle barnet ha blitt utsatt for overgrep under samvær med faren. Under tilsyn. Uten at tilsynet har merket noe. Retten fant ikke denne fremstillingen troverdig, noe VG velger å neglisjere. Sakkyndige representerer oftest en rettssikkerhetsrisiko når ikke dynamiske faktorer som overgrepspåstanders oppkomst og utviklingshistorie blir kartlagt. De sakkyndige mangler utredningskompetanse for å kunne sortere ulike informasjonsnivåer og mulige feilkilder. De sakkyndige har ikke tilegnet seg metoder for å skille sanne fra falske påstander. Å fordoble inkompetansen ved å foreslå minst to sakkyndige pr sak, er uklokt. Fag-etisk råd i psykologforeningen får mange klagesaker som bunner i sviktende sakkyndig arbeide i familiesaker. Hittil har tendensen til å beskytte insiderpsykologer med «lang erfaring» bidratt til immunisering mot relevant kritikk av påviselig metodesvikt. De mest anerkjente i bransjen er ikke usannsynlig verstingene som får sette standarden. Det produseres ikke fagartikler om metoder for innsamling og presentasjon av informasjon, om hva som er holdbart og relevant. Psykolog Espen Walstad uttaler i søndagens VG at «konfliktdrivende informasjon» siles vekk som irrelevant. Er dette standard for kvalitetssikret sakkyndigarbeide?