Bruk av sakkyndige


Av Ole Texmo


Valla/Yssen – saken har aktualisert et problem som hittil ikke er blitt forsøkt belyst utfra vitenskapelige krav til metode. Formelt ansvar for sviktende sakkyndighet skyves vekk.


Ekspertisen

Bruk av sakkyndige i sivile tvister mellom foreldre og barn og i arbeidslivskonflikter må granskes. Når sakkyndige anlites er det fordi partene og oppdragsgiver tror at  psykiatere og psykologer som det oftest er tale om, besitter særlige kunnskaper som er egnet til å opplyse en sak. Denne oppfatning er overmoden for revisjon. Man kan ikke forutsette at psykiatere og psykologer er oppdatert på moderne kjønnsroller, eller innehar utredningskompetanse for kartlegging av feilkildenivåer, f.eks kognitive funksjoner som påvirkning og hukommelse, og i sosialpsykologisk forstand fenomener som press, lojalitet og annen konfliktdynamikk.

Metodekrav

Man kan heller ikke forutsette at sakkyndige behersker metodiske tilnærminger basert på betydningen av å skille mellom fakta og vurdering, mellom referat og tolkning. Sakkyndige erklæringer gjør sjelden eller aldri rede for metode. Det fremgår derfor ikke i hvilken grad sakkyndige er seg bevisst muligheten for sammenblandinger av fakta og vurdering, f.eks redegjørelse for observasjoner som grunnlag for kliniske vurderinger. Sakkyndige viser heller ikke hvordan de skiller mellom premisser og konklusjoner, eller hvordan de bedømmer holdbarhet og relevans for ulikt informasjonstilfang. Slike faglige krav er ennå ikke utviklet .

Mandat

Oppdragsgiver bestemmer hvordan mandatet skal formuleres. I en demokratisk prosess har partene i en konflikt innflytelse på utformingen av oppdragsbeskrivelse for å sikre at sentrale tvistetemaer belyses på holdbare og relevante måter hvor begge parters syn reflekteres. I mandatet må hensikten med oppdraget fremgå, likeledes virkeområde og rammer for innhenting av opplysninger til avklaring av tvistepunkter, også bevismessig. Hvis oppdragsgiver slurver med å presisere sakkyndiges rolle og funksjon, bevisverdi og muligheter for imøtegåelse og etterprøving, går det på rettssikkerheten løs.

Kvalitetssikring

Seriøse mandater inneholder foruten oppdragsbeskrivelse med tilhørende metode også krav til kvalitetssikring. Dette begrepet er det utviklet liten eller ingen bevissthet om blant norske sakkyndige som nyter status som eksperter på menneskelige forhold. Kvalitetssikring er et formelt pålagt metodisk system som definert og fortløpende sjekker data og hypoteseprøving slik at feilkildenivåene til enhver tid er mulige å oppdage. Når og hvis feil/avvik identifiseres kan disse enten elimineres eller bli gjenstand for ny gjennomgang. Et kvalitetssikringssystem som fungerer trer i verk umiddelbart, gir konkret tilbakemelding, og oppdateres underveis.

Læring av erfaring

I Valla/Yssen – saken har mediene fokusert på rettssikkerhet. Fra en av Fougnerutvalgets medlemmer, førstelagmann Nils Erik Lie (Borgarting lagmannsrett), hevdes at hensynet er ivaretatt gjennom en ”domstolslignende prosess”. Men har Lie kjennskap til hvordan sakkyndige oppdrag reguleres iht loven, og hvordan de fungerer i praksis mht partsrettigheter og mulighet for kontradiksjon? Eller er det nettopp erfaringer fra retten juristene bygger på når Lie bombastisk avviser all kritikk? Fougnerutvalget har ikke evnet å presisere mandat og kvalitetssikring. Bruk av sakkyndige i det ordinære domstolssystemet er under enhver kritikk, særlig i sivilsaker om barnefordeling og barnevern. Men bransjen nekter å lære av erfaring.

Krenkende diagnoser

Valla/Yssen – saken ble regulert utenfor domstolen, en ordning som nettopp unndrar seg mulighet for å kunne gjøre rettigheter gjeldende. Når fremtredende jurister hårdnakket påberoper seg hensynet til partenes rettssikkerhetsgarantier i en slik prosess, virker det ikke helt troverdig. Som ”tapende part” i denne saken vi neppe blir ferdig med på en stund, er imidlertid Gerd-Liv Valla ikke alene. I et utall av rettssaker hvor sakkyndige med blikk for markedsandeler og kynisk systemtilpasning opptrer på falske premisser og stempler vanlige normalt fungerende mennesker med krenkende diagnoser, ligger det igjen på slagmarken antakeligvis flere titusener av foreldre som har fått sine liv ødelagt av uredelige prosesser.

Faglig svikt

Bruk av sakkyndige som i Valla/Yssen – saken aktualiserer et større samfunnsproblem: at rett og forvaltning og andre instanser som er satt til å regulere/løse menneskelige konflikter benytter seg av fagfolk som er formelt autoriserte men som ikke utfører forsvarlig arbeid. Vi har ikke effektive sanksjoner mot uforsvarlig sakkyndigarbeide. Helsetilsynet ser ikke ut til å ville ta inn over seg betydningen av tillit og påviselig faglig svikt hos definert helsepersonell, uansett hvilken ”rolle” de påberoper seg. At Gerd-Liv Valla føler seg krenket av de sakkyndige oppnevnt av Fougner-utvalget er ikke vanskelig å forstå. Avdekking av tvilsomme forhold ved bruk av sakkyndige bør motivere journalister med seriøs kildekritikk i blikket.