Bruk av sakkyndige
Av Ole Texmo
Valla/Yssen – saken har aktualisert et problem som hittil ikke er
blitt forsøkt belyst utfra vitenskapelige krav til metode.
Formelt ansvar for sviktende sakkyndighet skyves vekk.
Ekspertisen
Bruk av sakkyndige i sivile tvister mellom foreldre og barn og i
arbeidslivskonflikter må granskes. Når sakkyndige anlites
er det fordi partene og oppdragsgiver tror at psykiatere og
psykologer som det oftest er tale om, besitter særlige kunnskaper
som er egnet til å opplyse en sak. Denne oppfatning er overmoden
for revisjon. Man kan ikke forutsette at psykiatere og psykologer er
oppdatert på moderne kjønnsroller, eller innehar
utredningskompetanse for kartlegging av feilkildenivåer, f.eks
kognitive funksjoner som påvirkning og hukommelse, og i
sosialpsykologisk forstand fenomener som press, lojalitet og annen
konfliktdynamikk.
Metodekrav
Man kan heller ikke forutsette at sakkyndige behersker metodiske
tilnærminger basert på betydningen av å skille mellom
fakta og vurdering, mellom referat og tolkning. Sakkyndige
erklæringer gjør sjelden eller aldri rede for metode. Det
fremgår derfor ikke i hvilken grad sakkyndige er seg bevisst
muligheten for sammenblandinger av fakta og vurdering, f.eks
redegjørelse for observasjoner som grunnlag for kliniske
vurderinger. Sakkyndige viser heller ikke hvordan de skiller mellom
premisser og konklusjoner, eller hvordan de bedømmer holdbarhet
og relevans for ulikt informasjonstilfang. Slike faglige krav er
ennå ikke utviklet .
Mandat
Oppdragsgiver bestemmer hvordan mandatet skal formuleres. I en
demokratisk prosess har partene i en konflikt innflytelse på
utformingen av oppdragsbeskrivelse for å sikre at sentrale
tvistetemaer belyses på holdbare og relevante måter hvor
begge parters syn reflekteres. I mandatet må hensikten med
oppdraget fremgå, likeledes virkeområde og rammer for
innhenting av opplysninger til avklaring av tvistepunkter, også
bevismessig. Hvis oppdragsgiver slurver med å presisere
sakkyndiges rolle og funksjon, bevisverdi og muligheter for
imøtegåelse og etterprøving, går det på
rettssikkerheten løs.
Kvalitetssikring
Seriøse mandater inneholder foruten oppdragsbeskrivelse med
tilhørende metode også krav til kvalitetssikring. Dette
begrepet er det utviklet liten eller ingen bevissthet om blant norske
sakkyndige som nyter status som eksperter på menneskelige
forhold. Kvalitetssikring er et formelt pålagt metodisk system
som definert og fortløpende sjekker data og
hypoteseprøving slik at feilkildenivåene til enhver tid er
mulige å oppdage. Når og hvis feil/avvik identifiseres kan
disse enten elimineres eller bli gjenstand for ny gjennomgang. Et
kvalitetssikringssystem som fungerer trer i verk umiddelbart, gir
konkret tilbakemelding, og oppdateres underveis.
Læring av erfaring
I Valla/Yssen – saken har mediene fokusert på
rettssikkerhet. Fra en av Fougnerutvalgets medlemmer,
førstelagmann Nils Erik Lie (Borgarting lagmannsrett), hevdes at
hensynet er ivaretatt gjennom en ”domstolslignende
prosess”. Men har Lie kjennskap til hvordan sakkyndige oppdrag
reguleres iht loven, og hvordan de fungerer i praksis mht
partsrettigheter og mulighet for kontradiksjon? Eller er det nettopp
erfaringer fra retten juristene bygger på når Lie
bombastisk avviser all kritikk? Fougnerutvalget har ikke evnet å
presisere mandat og kvalitetssikring. Bruk av sakkyndige i det
ordinære domstolssystemet er under enhver kritikk, særlig i
sivilsaker om barnefordeling og barnevern. Men bransjen nekter å
lære av erfaring.
Krenkende diagnoser
Valla/Yssen – saken ble regulert utenfor domstolen, en ordning
som nettopp unndrar seg mulighet for å kunne gjøre
rettigheter gjeldende. Når fremtredende jurister hårdnakket
påberoper seg hensynet til partenes rettssikkerhetsgarantier i en
slik prosess, virker det ikke helt troverdig. Som ”tapende
part” i denne saken vi neppe blir ferdig med på en stund,
er imidlertid Gerd-Liv Valla ikke alene. I et utall av rettssaker hvor
sakkyndige med blikk for markedsandeler og kynisk systemtilpasning
opptrer på falske premisser og stempler vanlige normalt
fungerende mennesker med krenkende diagnoser, ligger det igjen på
slagmarken antakeligvis flere titusener av foreldre som har fått
sine liv ødelagt av uredelige prosesser.
Faglig svikt
Bruk av sakkyndige som i Valla/Yssen – saken aktualiserer et
større samfunnsproblem: at rett og forvaltning og andre
instanser som er satt til å regulere/løse menneskelige
konflikter benytter seg av fagfolk som er formelt autoriserte men som
ikke utfører forsvarlig arbeid. Vi har ikke effektive sanksjoner
mot uforsvarlig sakkyndigarbeide. Helsetilsynet ser ikke ut til å
ville ta inn over seg betydningen av tillit og påviselig faglig
svikt hos definert helsepersonell, uansett hvilken ”rolle”
de påberoper seg. At Gerd-Liv Valla føler seg krenket av
de sakkyndige oppnevnt av Fougner-utvalget er ikke vanskelig å
forstå. Avdekking av tvilsomme forhold ved bruk av sakkyndige
bør motivere journalister med seriøs kildekritikk i
blikket.