Brillene som ser

Av Einar Nyaas og Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg (FMO)

Fett-feministene Ryste og Qureshi vil ha mer oppmerksomhet om de patriarkalske trekkene ved norsk kultur (Dagbladet 14.12.05). De vil ha en debatt om årsakene til menns vold. Det skal de få, om enn på andre premisser enn selektive perspektiver basert på Amnestys tvilsomme bruk av tall i sine undersøkelser. Æresdrap-vinklingen har hittil vært vel dominerende, jf Shahzad Ranas innlegg på VG debatt 17.12.05. Men det fins andre innfallsvinkler til denne problematikken.

Først til Utlendingsloven og forskriftens § 37, 6.ledd som inntil FMO innklaget bestemmelsen til Likestillingsnemnda, hadde en kjønnsdiskriminerende utforming som ga kvinner ubetingede rettigheter i forhold til opphold etter skilsmisse. Klagesaken gjaldt om bestemmelsen var utformet på en kjønnsspesifikk måte som var i strid med unntaksvilkårene i Likestillingsloven. Stikkordene er bruk av kan og skal, altså betingede eller ubetingede rettigheter, og hvorvidt vilkåret om at unntaksregelen holder, er gyldig utfra betraktninger om ”saklige og akseptable grunner”.

FMO fikk medhold av en enstemning nemnd etter å ha lagt hovedvekt på at bl.a den medieoffentlige og juridisk-politiske oppfatningen om at vold mot kvinner er meget utbredt med tilhørende store mørketall, er fundert på feilaktige premisser, delvis på hysteri, og i mangel av relevant empiri. Dertil kommer at bevis- og dokumentasjonskrav til søknad om opphold etter § 37, 6.ledd er fraværende og reellt innebærer en oppfordring til å benytte seg av falske voldspåstander. Dermed undergraves respekten for lov og rett, noe alle juristene i nemnda bør ha merket seg.

FMO mente således at det ikke fantes saklige og akseptable grunner til kjønnsspesifikk utforming av § 37, 6.ledd, og vi registrerer at NOU 2004:20 (Ny utlendingslov) følger etter. Denne del av vår argumentasjon er ikke eksplisitt nevnt i premissene for vedtaket (sak nr 19/2004), men det er liten tvil om at denne argumentasjonen må ha ført frem. FMOs erfaringstilfang tilsier at mange kvinner spekulerer i fraværende bevis- og dokumentasjonsbyrde, og all den tid systemet godtar påstander om vold som gyldig – og kun for kvinner – har vi å gjøre med et diskriminerende system. På andre områder som samværssabotasje, falske overgrepsanklager og foreldrefiendtliggjøring (PAS) erfarer FMO omtrent daglig at mødre slipper lovlig billig unna, men vi understreker at vi ikke påberoper oss disse tilfellene som annet enn anekdotisk evidente.

Familievoldbegrepet er en annen innretning som kunne vært en klagesak verdig. Fokus på ”Vold i nære relasjoner” er ensidig vinklet på angivelig vold begått av menn mot kvinner og barn. Medieoffentligheten har ikke vært så slappe som Fett-feministene vil ha det til. Man kan knapt åpne en avis eller lese en nettavis uten å se oppslag som omtaler konkrete saker og menns voldspotensiale i generell forstand. En frustrert mann og far kan stundom undre seg over om det er tale om ubetinget offentlig omtale fra medias side, slik politiet i familievoldsaker nå er pålagt ubetinget offentlig påtale. Mer patriarkalsk er ikke norsk kultur enn at feministenes overgrepslære har vunnet innpass i politikorpset. I Dagbladet 14.12.05 etterlyser Ryste og Qureshi ”mediekorpsets moralske stemme”, men alt vi hører er feministkorets moralistiske hyl.

Vår ærbødige påstand er at feministene tar feil. I Dagbladet 20.12.05 etterlyser Berit von der Lippe menn med baller, men når menn med baller tar til motmæle mot feministenes udifferensierte oppfatninger og tallmagi, blir vi uthengt som pedofile og forsvarere av vold. Å mane til nøkternhet med hensyn til omfangstall som mangler empirisk belegg, f.eks Amnestys tallfusk som også ble kritisert av 5 voldsforskere i et Dagbladet-innlegg 15.11.05: ”Misbruk av forskning”, er ikke det samme som å ville bagatellisere vold generelt og vold mot kvinner og barn spesielt, noe feministene har vanskelig for å fatte.

Hvilket tilbud har så frustrerte menn og fedre som f.eks sliter med virkningene av skilsmisse og barnefordeling? Svaret er enkelt: De har ingen tilbud, og når FMO får nei fra Likestillings- og familiedepartementet på søknad om prosjekt- og driftsmidler til å starte krisesenter for menn, er signalet neppe til å misforstå. Noen menn blir antakelig så frustrerte at det til slutt klikker for dem. Resten har vi sett og hørt i mediene oftere enn vi liker. Bakenfor disse tragediene ligger det historier som en del norske fagfolk viser liten evne og vilje til å forstå: Menn og fedres møte med retts- og rådgivningsapparatet i forbindelse med barnefordeling er fremdeles et ikke-tema, også i Media.

For ordens skyld: Vi forsvarer ikke drap begått av menn mot ekskoner. Hvorvidt det er tale om tapt ære eller lignende, velger vi å anse som en avsporing, idet vi registrerer at verken Fett-feministene eller deres nylig påberopte kilde, psykiatriprofessor Gustav Wik (Dagbladet-innlegg 21.12.05 med referanse til Klassekampen 19.12.05) evner å føre argumentasjon for at bruk av uttrykk som ”familietragedie” representerer ufarliggjøring av temaer som menns vold mot kvinner. Å bruke uttrykk som familietragedie må ikke nødvendigvis bety at ugjerningsmannen dermed frataes ansvar for handlingen. Vi kan ikke se at Fett-feministene og psykiater Wik strengt tatt er i stand til å argumentere for et slikt rasjonale slik de ordelegger seg. I moderlandet Norge blir en del fedres frustrasjonstoleranseterskel trykket faretruende langt ned stilt overfor systemets kodeks med tilhørende eneforelderdogme og legitimering av tvilsomt funderte overgrepsanklager. Slike forhold har psykologer og psykiatere problemer med å forstå og akseptere som realiterer, all den tid disse yrkesgruppene ikke anerkjenner fedre som fullverdige foreldre. Her ligger formodentlig et helt kennelforbund begravet.