Bevis og begrunnelse
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
Rettssikkerhet er for alvorlig til å overlates til juristene
alene. Diskusjonen om juryordning og begrunnelseskrav; bevisbedømmelse og
gjennomsiktighet, må ivaretas på mer
demokratisk vis. I et innlegg i Dagsavisen15.01.10 viser lagdommer Anders Bøhn
hvorfor. Hans forståelse av juryens evne til å fange opp ”de springende punkter i saken”, og gangen i en eventuell
begrunnelsesstrategi, viser at jurister har mye å lære om elementær
intellektuell redelighet. Grunnleggende må juristene forstå at fri
bevisbedømmelse som regel og norm tilrettelegger for vilkårlig omgang med både
fakta og juss.
Når ikke alle presenterte bevistemaer må underkastes
vurdering, enkeltvis og i sammenheng, vil en begrunnelse aldri bli
meningsbærende. Svakheter i begrunnelseskjeder kan skjules. Dermed kan svake
bevis, eller fravær av beviskraft, spille en indirekte rolle når og hvis de
underslåes i vurderingen. Så lenge man ikke vet hva juryen, eller
meddomsretten, har vurdert, kan man ikke som lagdommer Bøhn forutsette at ”Enhver som har fulgt forhandlingene, vil som
regel utmerket godt vite hvor de springende punktene i saken ligger”.
Utsagnet er galt som premiss fordi det ikke nødvendigvis
presenteres en oversikt over punktene og deres status. Verken fra aktor eller
forsvarer, eller fra de juridiske dommerne. Man har ingen garanti for at
jurymedlemmene, enkeltvis eller samlet , evner å analysere seg frem til hvor en
eventuell tvil må underkastes bedømmelse. Langt mindre hvilken betydning
vurdering av tvil har for den avgjørende ”samlede
vurdering”. Rettsbelæringen fritar for å kvalifisere vurderingen av
enkeltbevis og kjeding av beviser.
Her svikter loven. Og her svikter jussen. Bøhns forslag om å
trekke slutningen først – ja eller nei – for deretter å formulere premissene,
innbyr ikke til intellektuell redelighet. For ankeinstanser som ikke ”har fulgt forhandlingene”, kan man
umulig gjette seg til hvilke bevistemaer som reelt har vært gjenstand for
vurdering og vekting. Lovsystemet innbyr til å la spekulative hensyn få i
verste fall avgjørende betydning, da både sivil og straffeprosesslovgivningen
har bestemmelser som kan immunisere mot påvisning av saksbehandlingsfeil, under
henvisning til at fravær av konkret vurdering av enkeltbevis ikke har hatt
betydning for utfallet.
Hvordan dommere kan vite slikt er en gåte. Kanskje er de synske.
Bestemmelsene er avslørende for systemsvikten innebygd i jussen. Den frie
bevisbedømmelse legger grunnlaget for mulige justismord. Lekfolk som ”har fulgt hovedforhandlingene” i ukevis
i enkeltsaker, har ved selvsyn sett hvordan sentrale bevistemaer blir
administrert vekk; hvordan lagmannen etter boken har instruert juryen i å se
bort fra kvalifisering av enkeltbevis. Beviser som ikke er vitenskapelig underbygd,
enten de er vitnepsykologisk uholdbare, eller strider mot fysiske lover,
passerer gjennom rettens filtrering. Uten krav til redegjørelse for holdbarhet
og relevans.