Bevis og begrunnelse

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Rettssikkerhet er for alvorlig til å overlates til juristene alene. Diskusjonen om juryordning og begrunnelseskrav; bevisbedømmelse og gjennomsiktighet, må ivaretas  på mer demokratisk vis. I et innlegg i Dagsavisen15.01.10 viser lagdommer Anders Bøhn hvorfor. Hans forståelse av juryens evne til å fange opp ”de springende punkter i saken”, og gangen i en eventuell begrunnelsesstrategi, viser at jurister har mye å lære om elementær intellektuell redelighet. Grunnleggende må juristene forstå at fri bevisbedømmelse som regel og norm tilrettelegger for vilkårlig omgang med både fakta og juss.

Når ikke alle presenterte bevistemaer må underkastes vurdering, enkeltvis og i sammenheng, vil en begrunnelse aldri bli meningsbærende. Svakheter i begrunnelseskjeder kan skjules. Dermed kan svake bevis, eller fravær av beviskraft, spille en indirekte rolle når og hvis de underslåes i vurderingen. Så lenge man ikke vet hva juryen, eller meddomsretten, har vurdert, kan man ikke som lagdommer Bøhn forutsette at ”Enhver som har fulgt forhandlingene, vil som regel utmerket godt vite hvor de springende punktene i saken ligger”.

Utsagnet er galt som premiss fordi det ikke nødvendigvis presenteres en oversikt over punktene og deres status. Verken fra aktor eller forsvarer, eller fra de juridiske dommerne. Man har ingen garanti for at jurymedlemmene, enkeltvis eller samlet , evner å analysere seg frem til hvor en eventuell tvil må underkastes bedømmelse. Langt mindre hvilken betydning vurdering av tvil har for den avgjørende ”samlede vurdering”. Rettsbelæringen fritar for å kvalifisere vurderingen av enkeltbevis og kjeding av beviser.

Her svikter loven. Og her svikter jussen. Bøhns forslag om å trekke slutningen først – ja eller nei – for deretter å formulere premissene, innbyr ikke til intellektuell redelighet. For ankeinstanser som ikke ”har fulgt forhandlingene”, kan man umulig gjette seg til hvilke bevistemaer som reelt har vært gjenstand for vurdering og vekting. Lovsystemet innbyr til å la spekulative hensyn få i verste fall avgjørende betydning, da både sivil og straffeprosesslovgivningen har bestemmelser som kan immunisere mot påvisning av saksbehandlingsfeil, under henvisning til at fravær av konkret vurdering av enkeltbevis ikke har hatt betydning for utfallet.

Hvordan dommere kan vite slikt er en gåte. Kanskje er de synske. Bestemmelsene er avslørende for systemsvikten innebygd i jussen. Den frie bevisbedømmelse legger grunnlaget for mulige justismord. Lekfolk som ”har fulgt hovedforhandlingene” i ukevis i enkeltsaker, har ved selvsyn sett hvordan sentrale bevistemaer blir administrert vekk; hvordan lagmannen etter boken har instruert juryen i å se bort fra kvalifisering av enkeltbevis. Beviser som ikke er vitenskapelig underbygd, enten de er vitnepsykologisk uholdbare, eller strider mot fysiske lover, passerer gjennom rettens filtrering. Uten krav til redegjørelse for holdbarhet og relevans.