Beretningen om en varslet krise

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Den norske ambassaden i Marokko hevder de ikke har hatt noen aktiv rolle i aksjonen som førte 2 norsk-marokkanske barn ut av landet. Det kan stilles spørsmål ved sannheten i dette utsagnet. Ambassaden har beviselig hatt flere roller i en barnefordelingssak moren til barna anla mot faren her i Norge.

UDs rolle

NRK Brennpunkts dokumentar om barnebortføring ble annonsert en uke før visning. Dermed eksploderte ett av casene som tjente som markedsføring av programmet. Flere toneangivende riksmedier var raskt på banen med omfattende dekning. TV2, Dagbladet og VG sendte egne reportere til Rabat. I løpet av få dager var vinklingen dreiet fra en i utgangspunktet påstått barnebortføring begått av far, mot barnefarens raseri over å ha blitt frarøvet sine halvt marokkanske barn. På marokkansk jord. UD toer sine hender og har kun innrømmet å ha huset barna i tre dager. Til logistikken i morens fluktruter var i orden formodentlig. Hvor troverdig er denne forsikringen, øvrige fakta tatt i betraktning?

Systemfeilnivåer

Tidligere har ambassaden både etter eget utsagn og ikke minst ifølge rettsavgjørelser fra Oslo tingrett som er ment å regulere jurisdiksjon og barnefordeling mellom foreldrenepartene, hatt flere roller i forhold til forkynning av rettsdokumenter samt høring av barna. Lite av dette har vært særlig vellykket, heller ikke forsøket på å mekle mellom foreldrene i den aktuelle konflikten. UD forsøker å gi inntrykk av en passiv rolle, og av nødvergesituasjon når barna måtte hentes til ambassadørboligen for transit, men ser vi nærmere på ulike nivåer hvor ambassaden har vært involvert, er det meget som tyder på at både roller og handlemåte kan ha virket udiplomatisk, eller sogar konfliktfremmende.

Verneting og jurisdiksjon

Ambassaden evnet ikke å forkynne stevningen fra moren datert 15. januar 2008. Dette er oppsiktsvekkende. Ifølge dommen fra Oslo tingrett av 22.12.08 har saken drøyd fordi far ikke vil ta imot dokumenter, innkallinger mv og levere tilsvar: ”samarbeide med retten” som det heter. Men hvor er utenrikstjenestens prosedyrer hjemlet? Spørsmålet om verneting er etter alt å dømme formodentlig feil behandlet i Oslo tingrett. I kjennelse av 21.08.09 nevnes ikke at barna også er marokkanske statsborgere, men ironisk nok fremgår det at ambassaden har registrert deres bosted og opphold i Marokko. Endatil på bakgrunn av morens opplysninger. Nedtegnet i protokollene for retten, som betrakter seg kompetent til å være rett verneting.

Etterslep

Juridisk-rettslig sett er ”Anne Cecilie Hopstock – saken” (eller Ambassade-saken som vi like gjerne kunne kalle den) neppe ferdigbehandlet selv om norske myndigheter betrakter sine avgjørelser som rettskraftige. Tiltross for påviselig inkompetanse når det gjelder prosedyrer for forkynning. Men kan hende enda verre, om vi et øyeblikk ser ut over den familiære belastning alle sakens berørte parter ikke kan unngå etter den oppmerksomheten saken har fått, vil saken vi for eksemplets skyld oppkaller etter moren, ikke usannsynlig skape en diplomatisk krise. Til sakens mange sider hører det med at ambassadøren gjorde seg upopulær på skolen hvor barna gikk i Marokko.

Omdreiningspunktet

Etiquette er ellers et solid innarbeidet begrep i diplomatiet, men å spørre om lov til å troppe opp på skolen med et stort haleheng av militante delegater i morens følge, fant ikke ambassadøren det betimelig å gjøre. Det var etter dette forvarselet på kidnappingsrisiko i mars 2009 at faren besluttet å holde barna hjemme fra skolen, dog slik at hjemmeundervisning var godkjent fra skolens ledelse. Tildragelsen på skolen er et viktig omdreiningspunkt for å forstå sakens øvrige dynamikk, også de voldspåstander faren er beheftet med fra norsk politi. Hvilken rolle UD har hatt på dette område er et meget interessant studium. Anmeldelse og siktelse med etterfølgende tiltale stammer fra dette tidrommet. Faren er ikke avhørt, men noen vitner må det opplagt være.

Trussel- og fiendebilder

I utgangspunktet var det ikke tale om en barnebortføring fra Norge. Moren har selv gitt nok av beviser for at hun frivillig ble med far og barn til Marokko. I dom og kjennelse fra Oslo tingrett heter det at hun returnerte fra Marokko på grunn av sykdom. Store deler av dette sakskomplekset smaker av etterrasjonalisering og forsøk på å projisere ansvar for konflikten over på faren, spesielt etter at han har kommet med trusler mot ambassadens personell. Drapstrusler sogar. Men ser man på kronologien, kommer hans reaksjoner etter at han blir frarøvet barna. Fiendebildene har nå tatt over for den kildekritisk mer interessante undersøkelsen av konfliktens grunnbetingelser, og hvilken rolle norsk UD har hatt. NRK Brennpunkt har valgt seg en sak hvor det meste er snudd på hodet.

Handlekraft 

I NRKs intro til programmet sies det: ”Vi følgde mora til Marokko, ho skal ha borna heim”. NRK har fulgt saken i ett år omtrent. Sending har vært utsatt flere ganger, vesentlig fordi tidligere forsøk på å få barna hjem – med eller uten rettskraftig dom – har mislykkes. Men man har uten tvil, med ambassadens hjelp, klart å skape en tilspisset situasjon hvor det ble maktpåliggende å ta i bruk mer actionpregede metoder. For at moren skulle få borna heim. For at NRK endelig skulle få vist dokumentaren de har lagt så mye ressurser, reiser og prestisje i. All den tid barnebortføringssaker er en verkebyll for hvilken regjering som helst, kan vi heller ikke se bort fra at også UD syntes det nå var på tide å vise at man tar seg av norske statsborgere i utlandet. Gjerne som start på den offisielle delen av valgkampen. 

Timing

Samme dag dokumentaren ble vist 03.08.09, ble det også kjent at et rettsmøte i barnefordelingssaken faren har anlagt i Marokko, skulle avvikles. Mandag 03.08.09. Har moren, UD og NRK vært uvitende om dette møtet, eller er man pr forkynnelse pinlig klar over at her gjelder det å skynde seg med å få barna ut. Først til ambassaden, deretter videre og ut av landet. Planlegging av slike aksjoner krever en viss logistikk. Profesjonelle byråer bestående av tidligere leiesoldater, Bellona-aktivister og journalisteventyrere, tar seg av det praktiske, herunder også bevepning og bestikkelser hvor det trengs. Det kan se ut som om UD har tatt seg av nødvergeretorikken. Normalt er barnebortføring et ikke-tema. For å forklare hvorfor UD allikevel valgte å engasjere seg i denne saken, trengtes en krisesituasjon.