Beretningen om en varslet krise
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
Den norske ambassaden i Marokko hevder de ikke har hatt noen
aktiv rolle i aksjonen som førte 2 norsk-marokkanske barn ut av landet. Det kan
stilles spørsmål ved sannheten i dette utsagnet. Ambassaden har beviselig hatt
flere roller i en barnefordelingssak moren til barna anla mot faren her i
Norge.
UDs rolle
NRK Brennpunkts dokumentar om barnebortføring ble annonsert
en uke før visning. Dermed eksploderte ett av casene som tjente som markedsføring
av programmet. Flere toneangivende riksmedier var raskt på banen med omfattende
dekning. TV2, Dagbladet og VG sendte egne reportere til Rabat. I løpet av få
dager var vinklingen dreiet fra en i utgangspunktet påstått barnebortføring
begått av far, mot barnefarens raseri over å ha blitt frarøvet sine halvt
marokkanske barn. På marokkansk jord. UD toer sine hender og har kun innrømmet
å ha huset barna i tre dager. Til logistikken i morens fluktruter var i orden
formodentlig. Hvor troverdig er denne forsikringen, øvrige fakta tatt i
betraktning?
Systemfeilnivåer
Tidligere har ambassaden både etter eget utsagn og ikke
minst ifølge rettsavgjørelser fra Oslo tingrett som er ment å regulere jurisdiksjon
og barnefordeling mellom foreldrenepartene, hatt flere roller i forhold til
forkynning av rettsdokumenter samt høring av barna. Lite av dette har vært
særlig vellykket, heller ikke forsøket på å mekle mellom foreldrene i den
aktuelle konflikten. UD forsøker å gi inntrykk av en passiv rolle, og av nødvergesituasjon
når barna måtte hentes til ambassadørboligen for transit, men ser vi nærmere på
ulike nivåer hvor ambassaden har vært involvert, er det meget som tyder på at
både roller og handlemåte kan ha virket udiplomatisk, eller sogar
konfliktfremmende.
Verneting og
jurisdiksjon
Ambassaden evnet ikke å forkynne stevningen fra moren datert
15. januar 2008. Dette er oppsiktsvekkende. Ifølge dommen fra Oslo tingrett av
22.12.08 har saken drøyd fordi far ikke vil ta imot dokumenter, innkallinger mv
og levere tilsvar: ”samarbeide med retten”
som det heter. Men hvor er utenrikstjenestens prosedyrer hjemlet? Spørsmålet om
verneting er etter alt å dømme formodentlig feil behandlet i Oslo tingrett. I
kjennelse av 21.08.09 nevnes ikke at barna også er marokkanske statsborgere,
men ironisk nok fremgår det at ambassaden har registrert deres bosted og
opphold i Marokko. Endatil på bakgrunn av morens opplysninger. Nedtegnet i
protokollene for retten, som betrakter seg kompetent til å være rett verneting.
Etterslep
Juridisk-rettslig sett er ”Anne Cecilie Hopstock – saken” (eller Ambassade-saken som vi like
gjerne kunne kalle den) neppe ferdigbehandlet selv om norske myndigheter
betrakter sine avgjørelser som rettskraftige. Tiltross for påviselig
inkompetanse når det gjelder prosedyrer for forkynning. Men kan hende enda
verre, om vi et øyeblikk ser ut over den familiære belastning alle sakens
berørte parter ikke kan unngå etter den oppmerksomheten saken har fått, vil
saken vi for eksemplets skyld oppkaller etter moren, ikke usannsynlig skape en
diplomatisk krise. Til sakens mange sider hører det med at ambassadøren gjorde
seg upopulær på skolen hvor barna gikk i Marokko.
Omdreiningspunktet
Etiquette er ellers et solid innarbeidet begrep i
diplomatiet, men å spørre om lov til å troppe opp på skolen med et stort
haleheng av militante delegater i morens følge, fant ikke ambassadøren det
betimelig å gjøre. Det var etter dette forvarselet på kidnappingsrisiko i mars
2009 at faren besluttet å holde barna hjemme fra skolen, dog slik at
hjemmeundervisning var godkjent fra skolens ledelse. Tildragelsen på skolen er
et viktig omdreiningspunkt for å forstå sakens øvrige dynamikk, også de
voldspåstander faren er beheftet med fra norsk politi. Hvilken rolle UD har
hatt på dette område er et meget interessant studium. Anmeldelse og siktelse
med etterfølgende tiltale stammer fra dette tidrommet. Faren er ikke avhørt,
men noen vitner må det opplagt være.
Trussel- og
fiendebilder
I utgangspunktet var det ikke tale om en barnebortføring fra
Norge. Moren har selv gitt nok av beviser for at hun frivillig ble med far og
barn til Marokko. I dom og kjennelse fra Oslo tingrett heter det at hun
returnerte fra Marokko på grunn av sykdom. Store deler av dette sakskomplekset
smaker av etterrasjonalisering og forsøk på å projisere ansvar for konflikten
over på faren, spesielt etter at han har kommet med trusler mot ambassadens
personell. Drapstrusler sogar. Men ser man på kronologien, kommer hans
reaksjoner etter at han blir frarøvet barna. Fiendebildene har nå tatt over for
den kildekritisk mer interessante undersøkelsen av konfliktens
grunnbetingelser, og hvilken rolle norsk UD har hatt. NRK Brennpunkt har valgt
seg en sak hvor det meste er snudd på hodet.
Handlekraft
I NRKs intro til programmet sies det: ”Vi følgde mora til Marokko, ho skal ha borna heim”. NRK har fulgt
saken i ett år omtrent. Sending har vært utsatt flere ganger, vesentlig fordi
tidligere forsøk på å få barna hjem – med eller uten rettskraftig dom – har
mislykkes. Men man har uten tvil, med ambassadens hjelp, klart å skape en
tilspisset situasjon hvor det ble maktpåliggende å ta i bruk mer actionpregede
metoder. For at moren skulle få borna heim. For at NRK endelig skulle få vist
dokumentaren de har lagt så mye ressurser, reiser og prestisje i. All den tid
barnebortføringssaker er en verkebyll for hvilken regjering som helst, kan vi
heller ikke se bort fra at også UD syntes det nå var på tide å vise at man tar
seg av norske statsborgere i utlandet. Gjerne som start på den offisielle delen
av valgkampen.
Timing
Samme dag dokumentaren ble vist 03.08.09, ble det også kjent
at et rettsmøte i barnefordelingssaken faren har anlagt i Marokko, skulle
avvikles. Mandag 03.08.09. Har moren, UD og NRK vært uvitende om dette møtet,
eller er man pr forkynnelse pinlig klar over at her gjelder det å skynde seg
med å få barna ut. Først til ambassaden, deretter videre og ut av landet.
Planlegging av slike aksjoner krever en viss logistikk. Profesjonelle byråer
bestående av tidligere leiesoldater, Bellona-aktivister og
journalisteventyrere, tar seg av det praktiske, herunder også bevepning og
bestikkelser hvor det trengs. Det kan se ut som om UD har tatt seg av
nødvergeretorikken. Normalt er barnebortføring et ikke-tema. For å forklare
hvorfor UD allikevel valgte å engasjere seg i denne saken, trengtes en
krisesituasjon.