Behov
for kvalitetssikring av sakkyndige
Av
Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
«Mange
sentrale psykologer har bidratt til å få gode systemer som fungerer»
uttaler psykolog Karen Hassel i Tidsskrift for norsk psykologforening (TNPF) 2012 side 1091. I
artikkelen om klager på psykologer «Drukner
i klager» (s1086-95) fremkommer synspunkter på hvorfor antall klager har
økt, særlig i familiesaker hvor mange psykologer gjør tjeneste som
rettssakkyndige, og hvordan klagene kan forståes. Men i psykologenes
fagtidsskrift er det lite eller ingenting om fag og metode for denne type
saker, både utførelsen av oppdragene og for klagesaksbehandlingens vedkommende.
De som vil sjekke gehalten i min uttalelse kan bla
seg tilbake ca 20 år og se hva TNPF har publisert om sakkyndighet. Da jeg selv
fattet interesse for temaet ca 1994 var det kun kortere debattinnlegg om
salærkrav og injurievern, samt synspunkter på at fagetisk råd (FER) burde
opptre kollegialt mot sine medlemmer. En størrelse som kvalitetssikring er aldri
bragt på begrep eller forsøkt applisert på relevante rettslige og forvaltningsmessige
diskurser knyttet til barnevern og eller barnefordelingssaker. Mange «sentrale psykologer» har hatt mulighet
til å heve det faglige nivået gjennom deltakelse i offentlige utvalg og
ekspertgrupper, samt tilrettelegging og gjennomføring av
etterutdanningsprogram.
Ingen av «systemene
som fungerer» er identifiserbare utover kliniske selvreferanser. Det fins
ingen metodisk identifiserbare mål på kvaliteten. Karen Hassels utsagn er
symptomatisk for en bransje som ikke har benyttet mulighetene til å få bragt på
begrep sentrale metodekrav for systematisk tilbakemelding, det i pedagogisk
forstand mest elementære for læring av erfaring. Det nærmeste TNPF har vært opplysning
er artikkelen til Geir Kirkebøen om mottakelsen og relevansen av Robyn Dawes
ikke ukjente «House of Cards; Psychology
and Psychotherapy built om Myth». I artikkelen «En bombe under soveputen». (1995) tas opp i hvilken grad den
psykodynamiske dominansen i psykologutdanningen tilrettelegger for metodefeil
hvor tiltroen til klinisk intuisjon og bedømmelsesevne unndrar seg prøving og
mulighet for læring.
Kvalitetssikring følger oppdraget til forskjell fra
kvalitetskontroll som representerer ekstern vurdering fra uavhengig instans.
Kvalitetssikring kan kort defineres som automatisert og systematisert
feilkildesøk, med tilhørende tilbakemelding og oppdatering. Muligheten for å
oppdage feilkildenivåer krever en type kompetanse dagens norske sakkyndige har vist
kun forakt for, nemlig utredningskompetanse. Tiltroen til egne kliniske
ferdigheter er så store og dominerende at man slett og rett ikke ser behovet
for å kontrollere om inntrykkene stemmer. Fare for tunnelsyn, også kalt
bekreftelsesfelle, er overhengende. Ideologisk betingede kjønns- og
kulturfordommer lar generelle uvitenskapelige oppfatninger styre forståelsen av
det enkelte tilfelle i den konkrete sak. Uklare faktaforståelser sauses sammen,
selektiv innhenting av bekreftende informasjon dominerer, ingen egentlig
hypoteseprøving. For muligheten til etterprøving av referat og tolkning fins
ingen angivelse av tid, varighet og kontekst.
Mulighet for kontradiksjon nulles i praksis ut, også
i retten. En vanlig feil er attribusjonsfeil hvor man tilskriver personen
egenskaper som ved alternativ analyse og forklaring like gjerne kan være sider
ved situasjon og eller relasjon. Når en psykolog invaderer privatsfæren i en
familiesak, er hun ikke alltid like velkommen, foreldrene er ofte en smule
nervøse. Psykologer som ikke forstår slike forhold risikerer å la egne
prestisjehensyn gå foran metodisk bevissthet om mulige feilkilder. Her begås
mange av de kritikkverdige punktene som blir klagesaker FER ikke ønsker å
behandle på saklig vis. Påvisning av tvilsomme sakkyndigstrategier og opptredener
som oppleves som krenkende for person og skadelig for sak, blir i en del
tilfeller administrert bort av FER, særlig for «sentrale psykologer».
Mangelen på systematikk i innhenting og presentasjon
av materiale viser svakt håndverk. I snart 20 år har «sentrale psykologer» hatt muligheter gjennom bl.a offentlige utvalg
(NOU 1995:23 og NOU 2006:9) til å vise at man forstår betydningen av
kvalitetssikring som standard og begrep. I NOU 1995:23 hoppet man like godt
over mandatpunktet, og serverte i stedet mengder av kliniske selvforsikringer
om norske psykologers fortreffeligheter. Tendensen er videreført i NOU 2006:9
hvor man imidlertid tok seg bryet med å nevne at kollegaveiledning er en bra
metode. For en utenforstående kritiker kan det se ut til at nettopp «ideological contamination» gjennom nære
kollegers dårlige praksiser representerer en særlig feilkilde.
I konkrete klager på sakkyndige jeg kjenner til er
det påvist betydelig metodesvikt gjennom mangelfull redegjørelse for informasjonstilfanget,
tendens til å blande sammen referat og tolkning, bake konklusjonen inn i
premissene, ikke differensiere mellom metodiske tilnærminger for samtale og
observasjon, og manglende alternative drøftinger. Fra fedresynspunkt
registrerer jeg ofte slagsidepreget kjønnsideologisk oppfatning om menn/fedres
påstått sviktende omsorgsevner og ikke minst voldstilbøyeligheter. Mitt erfaringstilfang
er vesentlig fra barnefordelingssaker men også en del barnevernsaker. I disse
tider er det på gang en «kampanje» for å slå sammen disse sakstyper til felles
behandling i en Familiedomstol hvor sakkyndige tilskrives en viktig rolle, jf departementale
strategier og «tiltak for å redusere
antall barnefordelingssaker for domstolene». I denne «kampanjen» setter man
likhetstegn mellom «høyt konfliktnivå»
og «omsorgssvikt», en type
uredelighet som i liten grad blir utfordret på faglig nivå.
I sakkyndige uttalelser finner man stundom at i
utgangspunktet enkle forbrukerrettslige anmodninger om spesifiserte
kvalitetssikringskrav, blir utlagt som «utpsyking»
av sakkyndige. Klienter som stiller spørsmål ved sakkyndiges metodegrunnlag og
fremstilling blir straffet blant gjennom de sakkyndiges måte å utlegge påstått
«manglende samarbeide med den sakkyndige»
som uttrykk for sviktende omsorgsevne, og som bidrag til å skape høyt
konfliktnivå. Mødrenes ofte tvilsomt funderte og strategisk betingede
voldspåstander glattes over. Slike utlegninger hvitvaskes gjennom rettslige
prosesser. Når psykologer slipper unna med slike ufaglige arbeidsmåter blir de
verre, ikke bedre. Det er ikke uvanlig at sakkyndige enten melder eller truer
med å melde foreldre som ikke kryper for psykologene til barnevernet. Slike
former for maktmisbruk er mer regel enn unntak. Hva gjør FER med klager på
slikt sakkyndigarbeide?
Når «sentrale
psykologer» blir klaget inn til FER på bakgrunn av tvilsom opptreden i enkeltsaker,
skjer det nok at Karen Hassel og andre (f.eks Haldor Øvreeide som har sittet i
begge de offentlige utvalgene nevnt) trer til side utfra vurderinger av egen
habilitet. I slike saker skjer i realiteten ingen prøving av konkretiserte klagepunkter.
Innklagede psykologer med solide nettverk og status i egne rekker slipper således
unna kritikk og faget forblir uten læring. Det mest alvorlige med denne praksis
er at det er nettopp disse mest sentrale psykologene som har satt standarden
for det dårlige sakkyndigarbeidet som preger tilstanden i rett og forvaltning.
Neglisjering av utredningsmetodikk er i akademisk forstand pinlig, immunisering
mot kritikk representerer falsk bevissthet i ideologisk forstand. I verste fall
tror psykologene selv at deres arbeide er faglig og etisk forsvarlig.
Klientsamfunnet har behov for å sikre seg mot
vilkårlighet, at opplysninger om personlige forhold blir riktig forstått og
formidlet, at fagfolk man anliter seg på og betaler store summer til virkelig
er fagfolk. Fagmiljøene selv kan tenkes å ha behov for å etablere solide
rutiner for tilbakemelding. Sakkyndige som ikke har på plass kvalitetssikring
for kartlegging av feilkildenivåer, gjør flere feil og utsetter seg for mer kritikk.
«Sentrale psykologer» er heller problem
enn løsning.