Behov for kvalitetssikring av sakkyndige

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 

«Mange sentrale psykologer har bidratt til å få gode systemer som fungerer» uttaler psykolog Karen Hassel i Tidsskrift for norsk psykologforening (TNPF) 2012 side 1091. I artikkelen om klager på psykologer «Drukner i klager» (s1086-95) fremkommer synspunkter på hvorfor antall klager har økt, særlig i familiesaker hvor mange psykologer gjør tjeneste som rettssakkyndige, og hvordan klagene kan forståes. Men i psykologenes fagtidsskrift er det lite eller ingenting om fag og metode for denne type saker, både utførelsen av oppdragene og for klagesaksbehandlingens vedkommende.

De som vil sjekke gehalten i min uttalelse kan bla seg tilbake ca 20 år og se hva TNPF har publisert om sakkyndighet. Da jeg selv fattet interesse for temaet ca 1994 var det kun kortere debattinnlegg om salærkrav og injurievern, samt synspunkter på at fagetisk råd (FER) burde opptre kollegialt mot sine medlemmer. En størrelse som kvalitetssikring er aldri bragt på begrep eller forsøkt applisert på relevante rettslige og forvaltningsmessige diskurser knyttet til barnevern og eller barnefordelingssaker. Mange «sentrale psykologer» har hatt mulighet til å heve det faglige nivået gjennom deltakelse i offentlige utvalg og ekspertgrupper, samt tilrettelegging og gjennomføring av etterutdanningsprogram.

Ingen av «systemene som fungerer» er identifiserbare utover kliniske selvreferanser. Det fins ingen metodisk identifiserbare mål på kvaliteten. Karen Hassels utsagn er symptomatisk for en bransje som ikke har benyttet mulighetene til å få bragt på begrep sentrale metodekrav for systematisk tilbakemelding, det i pedagogisk forstand mest elementære for læring av erfaring. Det nærmeste TNPF har vært opplysning er artikkelen til Geir Kirkebøen om mottakelsen og relevansen av Robyn Dawes ikke ukjente «House of Cards; Psychology and Psychotherapy built om Myth». I artikkelen «En bombe under soveputen». (1995) tas opp i hvilken grad den psykodynamiske dominansen i psykologutdanningen tilrettelegger for metodefeil hvor tiltroen til klinisk intuisjon og bedømmelsesevne unndrar seg prøving og mulighet for læring.

Kvalitetssikring følger oppdraget til forskjell fra kvalitetskontroll som representerer ekstern vurdering fra uavhengig instans. Kvalitetssikring kan kort defineres som automatisert og systematisert feilkildesøk, med tilhørende tilbakemelding og oppdatering. Muligheten for å oppdage feilkildenivåer krever en type kompetanse dagens norske sakkyndige har vist kun forakt for, nemlig utredningskompetanse. Tiltroen til egne kliniske ferdigheter er så store og dominerende at man slett og rett ikke ser behovet for å kontrollere om inntrykkene stemmer. Fare for tunnelsyn, også kalt bekreftelsesfelle, er overhengende. Ideologisk betingede kjønns- og kulturfordommer lar generelle uvitenskapelige oppfatninger styre forståelsen av det enkelte tilfelle i den konkrete sak. Uklare faktaforståelser sauses sammen, selektiv innhenting av bekreftende informasjon dominerer, ingen egentlig hypoteseprøving. For muligheten til etterprøving av referat og tolkning fins ingen angivelse av tid, varighet og kontekst.

Mulighet for kontradiksjon nulles i praksis ut, også i retten. En vanlig feil er attribusjonsfeil hvor man tilskriver personen egenskaper som ved alternativ analyse og forklaring like gjerne kan være sider ved situasjon og eller relasjon. Når en psykolog invaderer privatsfæren i en familiesak, er hun ikke alltid like velkommen, foreldrene er ofte en smule nervøse. Psykologer som ikke forstår slike forhold risikerer å la egne prestisjehensyn gå foran metodisk bevissthet om mulige feilkilder. Her begås mange av de kritikkverdige punktene som blir klagesaker FER ikke ønsker å behandle på saklig vis. Påvisning av tvilsomme sakkyndigstrategier og opptredener som oppleves som krenkende for person og skadelig for sak, blir i en del tilfeller administrert bort av FER, særlig for «sentrale psykologer».

Mangelen på systematikk i innhenting og presentasjon av materiale viser svakt håndverk. I snart 20 år har «sentrale psykologer» hatt muligheter gjennom bl.a offentlige utvalg (NOU 1995:23 og NOU 2006:9) til å vise at man forstår betydningen av kvalitetssikring som standard og begrep. I NOU 1995:23 hoppet man like godt over mandatpunktet, og serverte i stedet mengder av kliniske selvforsikringer om norske psykologers fortreffeligheter. Tendensen er videreført i NOU 2006:9 hvor man imidlertid tok seg bryet med å nevne at kollegaveiledning er en bra metode. For en utenforstående kritiker kan det se ut til at nettopp «ideological contamination» gjennom nære kollegers dårlige praksiser representerer en særlig feilkilde.

I konkrete klager på sakkyndige jeg kjenner til er det påvist betydelig metodesvikt gjennom mangelfull redegjørelse for informasjonstilfanget, tendens til å blande sammen referat og tolkning, bake konklusjonen inn i premissene, ikke differensiere mellom metodiske tilnærminger for samtale og observasjon, og manglende alternative drøftinger. Fra fedresynspunkt registrerer jeg ofte slagsidepreget kjønnsideologisk oppfatning om menn/fedres påstått sviktende omsorgsevner og ikke minst voldstilbøyeligheter. Mitt erfaringstilfang er vesentlig fra barnefordelingssaker men også en del barnevernsaker. I disse tider er det på gang en «kampanje» for å slå sammen disse sakstyper til felles behandling i en Familiedomstol hvor sakkyndige tilskrives en viktig rolle, jf departementale strategier og «tiltak for å redusere antall barnefordelingssaker for domstolene». I denne «kampanjen» setter man likhetstegn mellom «høyt konfliktnivå» og «omsorgssvikt», en type uredelighet som i liten grad blir utfordret på faglig nivå.

I sakkyndige uttalelser finner man stundom at i utgangspunktet enkle forbrukerrettslige anmodninger om spesifiserte kvalitetssikringskrav, blir utlagt som «utpsyking» av sakkyndige. Klienter som stiller spørsmål ved sakkyndiges metodegrunnlag og fremstilling blir straffet blant gjennom de sakkyndiges måte å utlegge påstått «manglende samarbeide med den sakkyndige» som uttrykk for sviktende omsorgsevne, og som bidrag til å skape høyt konfliktnivå. Mødrenes ofte tvilsomt funderte og strategisk betingede voldspåstander glattes over. Slike utlegninger hvitvaskes gjennom rettslige prosesser. Når psykologer slipper unna med slike ufaglige arbeidsmåter blir de verre, ikke bedre. Det er ikke uvanlig at sakkyndige enten melder eller truer med å melde foreldre som ikke kryper for psykologene til barnevernet. Slike former for maktmisbruk er mer regel enn unntak. Hva gjør FER med klager på slikt sakkyndigarbeide?

Når «sentrale psykologer» blir klaget inn til FER på bakgrunn av tvilsom opptreden i enkeltsaker, skjer det nok at Karen Hassel og andre (f.eks Haldor Øvreeide som har sittet i begge de offentlige utvalgene nevnt) trer til side utfra vurderinger av egen habilitet. I slike saker skjer i realiteten ingen prøving av konkretiserte klagepunkter. Innklagede psykologer med solide nettverk og status i egne rekker slipper således unna kritikk og faget forblir uten læring. Det mest alvorlige med denne praksis er at det er nettopp disse mest sentrale psykologene som har satt standarden for det dårlige sakkyndigarbeidet som preger tilstanden i rett og forvaltning. Neglisjering av utredningsmetodikk er i akademisk forstand pinlig, immunisering mot kritikk representerer falsk bevissthet i ideologisk forstand. I verste fall tror psykologene selv at deres arbeide er faglig og etisk forsvarlig.

Klientsamfunnet har behov for å sikre seg mot vilkårlighet, at opplysninger om personlige forhold blir riktig forstått og formidlet, at fagfolk man anliter seg på og betaler store summer til virkelig er fagfolk. Fagmiljøene selv kan tenkes å ha behov for å etablere solide rutiner for tilbakemelding. Sakkyndige som ikke har på plass kvalitetssikring for kartlegging av feilkildenivåer, gjør flere feil og utsetter seg for mer kritikk. «Sentrale psykologer» er heller problem enn løsning.

 

(denne kronikken ble etter anviste rammer og format sendt Tidsskrift for norsk psykologforening, purret på flere ganger, deretter refusert med følgende setning: "Vi takker for innlegget, men finner dessverre ikke anledning til å gå videre med ditt innlegg." Samtidig publiserer Tidsskriftet lange artikler om enkeltsakkyndiges kritiserbare arbeid i enkeltsaker hvor man i vinklingen bevisst unngår metodespørsmål og praksisen i Fagetisk Råd (FER). Man kan vanskelig tolke disse redaksjonelle grepene som annet en beskyttelse av kritikk mot sentrale psykologer som bl.a Karen Hassel, Haldor Øvreeide og Katrin Koch. Psykologforeningen vil ikke ha relevant fagkritikk, dessverre, minst av alt vil man ha påviselig kritikk av navngitte premissleverandører for det sviktende sakkyndigarbeidet)