Barns stemmer

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Barnas spørretime er en dyr affære ifølge stortingsrepresentantene Thorkildsen, Gjul og Oktay Dahl (”Barn bør høres”, 30.05.11, Aftenposten). 200 000 kroner fra stortingets presidentskap er ikke nok til å administrere en omfattende medvirkningsprosess hvor allerede ressurssterke organisasjoner som Alternativ til Vold, Voksne for Barn med flere kan bruke barn for sine ideologiske formål. Barn som ellers ikke får komme til orde står i fare for å miste en arena, hevder de tre politikerne.

De samme politikerne er ikke like ivrige på å oppdatere seg med kunnskaper om hvordan barn høres på andre arenaer. Stortinget vedtok i 2003 å senke aldersgrensen fra 12 til 7 år for høring av barn i spørsmål som har betydning for dem i rett og forvaltning (asylrett, barnelov og barnevern). En undersøkelse fra barnevernet viser at i 70 % av sakene blir barn over 7 år aldri hørt i beslutningsprosessen. I barnelovsaker blir barn oftest hørt men måten dette skjer på er under enhver kritikk, både med hensyn til barnets rettsvern og for den del: ryddighet i saksbehandlingen.

Lovendringen ble vedtatt uten offentlig debatt eller relevant faglitteratur. Verken fagmiljøer eller myndigheter har brydd seg om å undersøke metodiske spørsmål eller hvordan ordningen virker for de impliserte. Etter lovendringen som i realiteten medfører at man skyver ansvaret for beslutninger over på umyndige, blir barn utsatt for massivt insensitivt press. Ikke utelukkende fra foreldrepartene som utfra lovens system av strategiske hensyn kan fristes til å påvirke barna når de skal høres, men også i sterkt grad av sakkyndige og dommere uten sans for form og innhold.

Et springende punkt er barnets modenhet og selvstendighet. Psykologene oppnevnt av retten kan ikke vise til dokumenterte ferdigheter som gjør dem skikket til å vurdere styrken og seriøsiteten i barns stemmer, påvirkningseffekter og andre feilkildenivåer. Loven skyver ansvar over på barna; retten skyver ansvaret for beslutningsgrunnlaget over på sakkyndige psykologer uten forsvarlig skolering, verken metodisk eller med hensyn til takt og tone. Her kan Inga Marte Thorkildsen lufte sin indignasjon hvis hun forstår problemstillingen.

Det er fint og flott med barns medvirkning og medbestemmelse, men hvor ivrige er politikere og fagfolk med å undersøke konsekvensene av lover og regler? I en fersk sakkyndigrapport som kan vise seg å bli utslagsgivende, står følgende om en 7 årings uttalelser: ”I samtalen jeg hadde med (barnet) hjemme hos moren sa hun at hun helst vil være like mye hos begge foreldrene, men hvis hun absolutt må velge, så må det bli hos pappa. Jeg vurderer disse utsagnene fra (barnet) som nokså verdiløse for så vidt gjelder hva barnet ønsker på selvstendig grunnlag” <sic>. Her er det ikke bare barnet som holdes for narr.

Når politikere viser interesse for barns stemmer, kan vi velge å tro dem på deres ekthet. Når vi først velger å tro dem, kan vi også kreve at politikere setter seg bedre inn i saker og ting. Når barns stemmer promoteres gjennom organisasjoner som systemtroe og barnevernlojale Voksne for Barn, kan vi være trygge på at det først og fremst er denne organisasjonens syn som fremmes. Barn som ikke blir hørt av barnevernet, som blir fratatt sine foreldre mot egne erklærte ønsker, formidlet gjennom lovhjemlede kanaler, blir aldri hørt i stortingets eksklusive spørretime. Det er et større demokratisk problem at politikerne vender disse barna ryggen.