Barnevernets bekymringer
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
Barnevernforsker Inge Kvaran er bekymret (Adresseavisen
05.09.08) over at det kommer så få meldinger fra barnehagen om mulig
omsorgssvikt. Uten å belegge sin oppfatning med henvisning til metodekriterier
eller annen dokumentasjon, påstår Kvaran at terskelen for å melde til barnevernet
er for høy i barnehagesektoren. Den samme bekymring ble meldt fra barneminister
Anniken Huitfeldt på et seminar om ”Barnevern
og presse” 05.06.08, men heller ikke da kunne man begrunne hvorfor tallet -
angitt til 4 % av det totale antall bekymringsmeldinger som innløper til
barnevernet - er for lavt.
Når tallet er lavt – relativt sett - kan det tenkes at det
reflekterer normalforhold som generelt ikke gir grunn til bekymring. At
angiversamfunnet holder seg med lovhjemler som forplikter ulike offentlige
instanser til å melde fra om alt de finner mistenkelig, betyr ikke at likt og
ulikt skal bli gjenstand for bekymring og meldinger. Det er ikke utviklet
standarder for hvilke tilfeller som kvalifiserer for bekymring på ulike
områder. Personlige subjektive oppfatninger varierer enormt. Fagfolkene har
ikke evnet å produsere standardisert metodisk verktøy som muliggjør målbarhet, sammenlignbarhet
og etterprøvbarhet.
Barn med problemer skal oppdages tidlig. Innsats og tiltak
skal forebygge skjevutvikling. Dette rasjonalet er ikke nødvendigvis galt. Men
hvis forutsetningene for å bedømme forhold som normale, avvikende,
normalavvikende etc ikke er begrunnet faglig-metodisk, er det fare for at
angiversamfunnets omsorgssvikthysteri får dominere. I barnehagen har man
jevnlig kontakt med barna og deres foreldre, og har derfor gode muligheter til
å oppdage om barn har det bra eller trenger hjelp og støtte fra andre enn
foreldrene. Når tallet på meldinger er lavt, avspeiler det ikke usannsynlig at
forholdene ikke er så ille.
Barnevernets fremste guru Kari Killen har hevdet at ”hvert fjerde barn lider av omsorgssvikt”,
og når hun skal understreke sin bekymring, vokser svikten til ”alvorlig”, ”grov” eller også ”daglig”.
Empirisk belegg har Killen eller hennes kolleger blant barnevernsforskerne
aldri produsert, f.eks gjennom utvalgsrepresentative undersøkelser med
kategorier for definerte størrelser. Inge Kvaran bruker store ord når han
skriver om holdninger og etikk og avslutningsvis om tillit og legitimitet, men
bidrar ikke til å høyne det akademiske nivået. Snarere tvert i mot. Barnevernets
forklaringsproblemer er omfattende.
(Adresseavisen 15.09.08)