Barnevern og kvalitetssikring

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I sitt innlegg ”Omsorg for de svakeste” 08.12.10 kommer statssekretær Henriette Westhrin med en rekke selvforsikringer om barnevernets påstått faglige grunnlag. Westhrin svarer på kritikk fra Nina Langfeldt som i sitt innlegg 03.12.10 hevder barnevernet har for mye makt. Jeg støtter Langfeldts synspunkter, forholdet mellom makt og omsorg er assymetrisk, tilsvarende maktforholdet mellom foreldre og barnevernets massive apparat. Barnevernjussen er ikke utviklet som fag, forholdet til nærliggende lovområder er ikke utredet, f.eks grenseoppganger til straffelov og barnelov. Beviskrav er ett av flere områder hvor alminnelige rettsprinsipper som kontradiksjon og innsynsrett undergraves.

Westhrin skriver: ”Saker om omsorgsovertakelse blir svært grundig behandlet i fylkesnemnd og domstoler” Har man vitenskapelig baserte studier med målbarhetskriterier og relevante størrelser gjenstand for prøving og etterprøving til støtte for denne antakelsen? Videre skriver statssekretæren: ”Saksbehandlingsreglene sikrer at både hensynet til barnets og foreldrenes rettssikkerhet ivaretaes på en god måte”. Hvordan er dette målbart? Barnevernjussen er tvilsom med hensyn til grenseoppganger. På innledende stadier reguleres saksbehandling etter forvaltningsloven, først når saken kommer for retten er tvisteloven delvis virksom. Men bare delvis.

Barnevenklienter overkjøres jevnlig, lovhjemlede rettigheter tilsidesettes. Barnevernet har aldri evnet å produsere holdbar og relevant kunnskap om prosessuell- og materiellrettslige forhold. Kun selvforsikringer. Om regulering av sakkyndiges virkomhet skriver Westhrin: ”Barnesakkyndig kommisjon skal gjennomgå samtlige sakkyndige barnevernrapporter. Dette vil i enda større grad sikre god faglig kvalitet på rapportene, og dermed sikre barns og foreldres rettssikkerhet”. Dette er for drøyt. Barnevernet har aldri villet begrepsbestemme kvalitetssikring eller kvalitetskontroll som sideordnet størrelse. Alt flyter. Rapportskrivingen har aldri tatt høyde for kunnskap om utredningsmetodikk. Forholdet mellom intern og ekstern kontroll og sikkerhet er ikke bragt til bevissthet.

Kvalitetssikring er systematisk kartlegging, identifisering og eliminering av mulige feilkilder. De verste feilkildene er barnevernets egne bødler, de sakkyndige, som tilpasser seg sviktende metodekrav og leverer bestillinger som sikrer deres daglige brød. Påstander om omsorgssvikt er blitt vekstnæring i Norge. Psykonomenes demokratur viser seg ved en påfallende mangel på bevissthet om og respekt for krav til metodisk prøving. Sakkyndig kommisjon viderefører sviktende arbeider fra tidligere offentlige utredninger (NOU 1995:23 og NOU 2006:9). Bukk- og havresekksyndromet er utbredt i norsk barnevern. Symptomatisk har man konsekvent forømt å utrede størrelser som kvalitetssikring og habilitet. Sammenblandingene står i kø, da har jeg ikke engang nevnt sondringen mellom rettssikkerhet og rettsvern. For de svakeste.