Kronikk Dagbladet (tekst m/overskrift 6997 tegn)

av Ole Texmo, styremedlem Foreningen 2 Foreldre Oslo/Akershus

BARNETS BESTE ELLER "MORENS RELATIVE AUTONOMI" ?

Det er ikke likegyldig hvilken forståelse man velger om man søker erkjennelse om den nye mannsrollen og farsrollen i særdeleshet. Fagfolkenes "rettferdiggjørende diskurs", "kognitiv dissonans"; tautologier og projiserte selvutilstrekkeligheter leder kun til selvoppfyllende profetier med tilhørende markedsandeler.

Dagbladet innledet sin reportasjeserie om farsrollen sommeren 1990 med et intervju med Magne Raundalen, hvor denne største motstander av fedres rettigheter overfor barn rauter i vei med velkjent patos:

"Far er død", "Far er en myte".

At mannsrollen er i krise er hevet over tvil, likeledes at kulturelle etterslep i form av erklært vrangvilje mot endringer i kjønnsrollestereotypier fra samfunnets institusjoner, genererer systemfeil med negative følger for fedres muligheter til å følge opp sine barn. I rapporten "Det vaklende faderskap" av An-Magritt Jensen (NIBR 92:9) viser erfaringstallene fra 1988 at 2/3 av barna etter samlivsbrudd hadde mindre enn "vanlig samvær" i kontakten med fedrene. Karakteren på samværene varierer enormt. Mange barn ser ikke sine fedre.

De holdninger mange fedre blir møtt med av offentlig autoriserte familiemeklere forteller sitt:

"Når man blir skilt, ja da blir man en snill helgeonkel"; 4 timer under tilsyn på mors premisser var det beste denne faren som hadde hatt hovedomsorgen under samlivet kunne regne med, ifølge den kvinnelige 55 år gamle sosionomen. Bidrag fastsatt i et interregnum mellom samlivsbrudd og rettslig vedtak om samvær og omsorg, etablert ved egenmektige mødre, skaper ofte dårlig samarbeidsklima og utarmer samværsfedre på sikt. Barnefordelingssaker er en destruktiv jakt på vinnere og tapere, hvor selv fedre som har hatt hovedomsorgen for barna inntil bruddet, har dårlige odds når juristene og psykologene trår til med sin menneskekunnskap. Motstanden mot forandring av genererte systemfeil er den viktigste drivkraften for å presse fedrene ut, i en periode hvor de fra barnas ståsted, ved siden av mødrene, er de viktigste i barnas liv. Har fagfolkene noensinne forestilt seg at likeverdige foreldre kan være bedre rolleforbilder enn dagens vinn eller forsvinn - modell inviterer til?

Mannsrollen er en sammensatt størrelse, hvor farsrollen er den viktigste når foreldreskapet først er et faktum. Yngre generasjoner av fedre som vil noe kvalitativt og kvantitativt annet enn deres egne fedre, møtes med en massiv mur av uforstand når de krever likestilling mht muligheter for å yte sine barn omsorg. Fedre som velger barn fremfor karriere er raskt voksende i antall. Undersøkelser viser at fedre tar større del i hjemmearbeid og barneomsorg, men ennå mangler vitale data for skilte fedres situasjon! Fremskriving av skilsmissestatistikk tyder på at i nær fremtid vil over halvparten av ekteskap ryke; i tillegg kommer samboerskap man mangler data for. Med dagens mødrehegemoni innenfor den femininiserte og forvitrede velferdsstat vil mange fedre som så for seg et rikt liv med barna som kilde til glede og inspirasjon forsvinne ut i statistikken over fedre som ikke stiller opp, slik kvinnedominerte premissleverandører ynder å benevne farsfraværet. Fedre er uansvarlige og uviktige for barna, hvorfor de heller ikke skal betraktes som likeverdige. I et opplyst samfunn som påberoper seg rettsstaten, legitimerer seg med demokratiske institusjoner, er det en stor skam at fedre blir behandlet slik av offentlige myndigheter at flere og flere stikker halen mellom bena og forsvinner ut i statistikkene, til barene og håpløsheten.

Uttrykket statsfeminisme vekker reaksjoner. Jurist Mostad hos barneombudet har funnet sin egen projiserte vri på konklusjon/premiss tautologien; ham om det. Når man leser Barne- og familiedepartementets høringsnotat med endringsforslag til Barneloven, gjennomsyret som det er av sirkelresonnementer, selvmotsigelser og "antakelser", kan man være fristet til å hevde at uttrykket statsfeminisme blir for tamt . Den åndelig-moralske latskap departementets jurister her har bedrevet burde kanhende heller benevnes vulgærfeminisme. Noen utredning slik man turde forvente av statslønnede universitetsutdannede byråkrater er dette dokumentet ikke; heller et uferdig lappverk av løse tråder og nåler, gjenglemt under siste syklubb. Her er ingen konsekvensanalyser; ingen diskurs om rettsdogmatikk/rettspositivisme; ingen sosiologiske drøftinger om barnelovsystemets iboende konfliktpotensial mht diskrepansen mellom påståtte likestillingsfremstøt for å styrke fedres rettsstilling vs den grunnleggende kimen til all videre egenmektig opptreden fra mødrene: Pater est regelen.

Når Grethe Berget i "Dokument 2" 13.03.95 om pater est og rettsløse fedre uttaler om den pågående barnelovrevisjonen at det viktigste er å få flertall i Stortinget, forteller hun, mer enn hun sannsynligvis selv er klar over, hvordan det står til med refleksjonsnivået mht Moralitet og Legalitet. I det dokumentet hun senere benevner "en seier for fedrene" foreslåes der ingen effektive sanksjoner mot samværssabotasje; mødre skal fremdeles ha rett til å bestemme hvem som er far, jf utvidet pater est. Statsråden for familiesaker hevder med patos at nå skal samboere og gifte likestilles! Hvilken seier, hvis mor ikke ønsker at far skal være far og ta del i foreldreansvaret!

De holdninger fedre møter hos mekler og i rettsapparat er skremmende; underliggende morspresumpsjon og dårlig skjult fedreforakt. Skittentøyvasken blir en selvoppfyllende profeti, drevet frem av prosesskåte advokater og uredelige sakkyndige. I en rettssak fikk en psykolog spørsmål om hvordan han som sakkyndig stilte seg til den hypotetiske situasjon at faren hadde begått selvtekt ved samlivsbruddet. Psykologen var i sitt ess og svarte med pondus at "En mor trenger ingen begrunnelse for å ta sitt barn ut av hjemmet, det er nok at hun føler seg overbevist om at det er riktig. En far derimot må ha en begrunnelse". Dommeren var tydelig imponert over slik en dyp psykologisk innsikt, og glemte raskt at loven skal være kjønnsnøytral. Nå skal man ikke trette den ærede rett med krav og mas om vitenskapelighet. Premissene er forøvrig uinteressante når konklusjonen er gitt på forhånd. Flere og flere mister tilliten til lov og rett når mødre kan ta seg til rette uten sanksjoner, mens fedre blir kriminalisert.

Ny lov med deleomsorg som det prinsippielle utgangspunkt, likestilling til både barnas og foreldrenes beste, må være den viktigste kampsak i årene som kommer. For en mannsrolle i krise kan det neppe være en bedre sak å kjempe for i humanismens og likeverdets navn. Om noen jurister og psykologer skulle bli arbeidsløse ved at konfliktene blir færre, får samfunnet heller opprette andre værnede bedrifter. Skal dagens "Familielobotomi" fjernes trengs der mer enn noensinne mannsmot. Den invarslede farsrevolusjonen må imidlertid, ulik andre revolusjoner, ikke spise sine barn! Inntil videre: Spar oss for biologismene; mennesket er mer enn skaffedyr og pattedyr!