”Barnets beste” gir ingen mening
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg (FMO)
Barneombudet vil avvikle normalsamværet, men har ingen tanker om
hvordan samværsretten skal beskyttes, verken for foreldre og
barn. Som om samværssabotasje ikke eksisterte. Barneombudet vil
senke terskelen for å fradømme en av foreldrene
foreldreansvar. Dette fremkommer i et innspill til Barnelovutvalget
hvor Barneombudet ble innvilget audiens 12.11.07.
Det ekslusive utvalget, hvor ingen av medlemmene står
bokført med relevant faglitterær produksjon, har
signalisert at fordi Foreningen 2 Foreldre og Aleneforelderfoeningen er
representert, får ingen andre brukerorganisasjoner foretrede. Som
om statsstøttede F2F og AFFO var representative for
klientsamfunnets kunnskaper.
Barneombudet fremhever som vanlig i slike sammenhenger det
meningsløse uttrykket ”barnets beste” som overordnet
hensyn. Men verken barneombudet, lovgivere, utøvere eller
fagfolk på området har noensinne evnet å definere
denne størrelsen – som begrep, norm, regel, hensyn eller
også prinsipp. ”Barnets beste” er en rettslig
standard og som sådan åpen og fleksibel, velegnet for
misbruk av tilpassede systemhensyn og immunisering mot kritikk av
lovgivning og praksis i konkrete saker. ”Barnets beste” gir
ingen mening – verken språklig eller juridisk-rettslig, men
egner seg godt til å kamuflere vikarierende motiver som skjult
morspresumpsjon og legitimering av udokumenterte
overgrepsanklager.
Janniche Brustad skriver i Dagbladet 18.12.07: ”Uttrykket
”til barnets beste” blir kun teori, ikke en
selvfølgelig praksis”, med referanse til
usynliggjøring av barnet i rettsprosessen. Også Brustad
vil svekke foreldreansvarets betydning og fyrer opp under
overgrepshysteriet. Det eksisterer ingen ”teori” om
”barnets beste”. Fagfolkenes forsømmelser er
omfattende også på dette punkt.
Formodentlig er det nettopp
uttrykksmåten ”barnets beste” som bidrar sterkest til
å usynliggjøre interessekonfliktlinjene i
barnefordelingsprosessene. Mellom barn og foreldre som hevder å
representere barnas behov. Og mellom forldrepartene og systemets
interesse for å beskytte seg mot kritikk av malpraksis.
”Det eneste man kan håpe
er at skjønn og sunn fornuft er tilstede hos de som sitter med
makten til å dømme”, skriver Brustad passe oppgitt.
Jeg kan dele hennes bekymring, men vil ikke uten videre stoppe der:
En grunnleggende samfunnsdebatt om Barnelovens ulike
funksjonsnivåer bør kunne heve seg opp til et nivå
hvor fagfolkene må gjøre rede for seg og sine
kvalifikasjoner. Et minstemål på ryddighet er å
presisere hvordan en størrelse som ”barnets beste”
kan valideres, kvalitetssikres og etterprøves metodisk -
både på enkeltsaksnivå og lovutredningsnivå.
Debattinnlegg publisert i Dagsavisen 6. jan 2008
(Uthevet tekst redigert bort i Dagsavisens papirutgave 06.01.08 s.5)