”Barnets beste” gir ingen mening


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg (FMO)


Barneombudet vil avvikle normalsamværet, men har ingen tanker om hvordan samværsretten skal beskyttes, verken for foreldre og barn. Som om samværssabotasje ikke eksisterte. Barneombudet vil senke terskelen for å fradømme en av foreldrene foreldreansvar. Dette fremkommer i et innspill til Barnelovutvalget hvor Barneombudet ble innvilget audiens 12.11.07.

Det ekslusive utvalget, hvor ingen av medlemmene står bokført med relevant faglitterær produksjon, har signalisert at fordi Foreningen 2 Foreldre og Aleneforelderfoeningen er representert, får ingen andre brukerorganisasjoner foretrede. Som om statsstøttede F2F og AFFO var representative for klientsamfunnets kunnskaper.

Barneombudet fremhever som vanlig i slike sammenhenger det meningsløse uttrykket ”barnets beste” som overordnet hensyn. Men verken barneombudet, lovgivere, utøvere eller fagfolk på området har noensinne evnet å definere denne størrelsen – som begrep, norm, regel, hensyn eller også prinsipp. ”Barnets beste” er en rettslig standard og som sådan åpen og fleksibel, velegnet for misbruk av tilpassede systemhensyn og immunisering mot kritikk av lovgivning og praksis i konkrete saker. ”Barnets beste” gir ingen mening – verken språklig eller juridisk-rettslig, men egner seg godt til å kamuflere vikarierende motiver som skjult morspresumpsjon og legitimering av udokumenterte overgrepsanklager. 

Janniche Brustad skriver i Dagbladet 18.12.07: ”Uttrykket ”til barnets beste” blir kun teori, ikke en selvfølgelig praksis”, med referanse til usynliggjøring av barnet i rettsprosessen. Også Brustad vil svekke foreldreansvarets betydning og fyrer opp under overgrepshysteriet. Det eksisterer ingen ”teori” om ”barnets beste”. Fagfolkenes forsømmelser er omfattende også på dette punkt.

Formodentlig er det nettopp uttrykksmåten ”barnets beste” som bidrar sterkest til å usynliggjøre interessekonfliktlinjene i barnefordelingsprosessene. Mellom barn og foreldre som hevder å representere barnas behov. Og mellom forldrepartene og systemets interesse for å beskytte seg mot kritikk av malpraksis.

”Det eneste man kan håpe er at skjønn og sunn fornuft er tilstede hos de som sitter med makten til å dømme”, skriver Brustad passe oppgitt. Jeg kan dele hennes bekymring, men vil ikke uten videre stoppe der:

En grunnleggende samfunnsdebatt om Barnelovens ulike funksjonsnivåer bør kunne heve seg opp til et nivå hvor fagfolkene må gjøre rede for seg og sine kvalifikasjoner. Et minstemål på ryddighet er å presisere hvordan en størrelse som ”barnets beste” kan valideres, kvalitetssikres og etterprøves metodisk - både på enkeltsaksnivå og lovutredningsnivå.



Debattinnlegg publisert i Dagsavisen 6. jan 2008
(Uthevet tekst redigert bort i Dagsavisens papirutgave 06.01.08 s.5)