Barneombudet og de krenkede

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I et oppslag i VG 10. juni 2012 får barneombudet nok en gang uimotsagt slippe til i media med en mørketallsmagisk fremstilling av hva han kaller «systemsvikt»: Når kun 94 av 880 000 barn klager på mobbing i skolen, er det i følge avtroppende barneombud Reidar Hjermann systemsvikt. I oppslaget vises det til 60 000 påstått mobbede barn i norske skoler. I en timet kronikk samme dag vises til en selvrapporteringsstudie blant elever. Det er godt mulig at 94 klager er et for lite tall, at det finnes barn som ikke når frem i sine bestrebelser for å bli sett, men spørsmålet må like fullt stilles: Utfra hvilke metodekrav vet barneombudet at det reelle tallet ligger nærmere 60 000 enn 94. Har han konferert med Snåsamannen?

Krenkelser kan være så mangt. Også lesernes intelligens kan bli krenket når mediene overgår hverandre i å promotere omsorgssvikt- og overgrepshysteri med gjentatte kildeukritiske henvisninger til alltid store mørketall, lite egnet for etterprøving. At barn krenkes er selvsagt alvorlig. Før eller senere må imidlertid media også formidle kritikk av hvordan enkelte temaer kan fortrenge minst like viktige problemstillinger.

En sorts krenkelse som sjelden eller aldri blir omtalt, aller minst av barneombudet, er barn som etter samlivsbrudd på usaklig vis blir nektet kontakt med de foreldrene de ikke bor sammen med. Samværssabotasje er ikke usannsynlig et minst like stort samfunnsproblem som mobbing i skolen, både kvantitativt og kvalitativt. Som eksempel på regulær systemsvikt synliggjør samværssabotasje at verken myndigheter eller fagmiljøer ønsker å beskytte en lovlig og i mange tilfeller også rettslig regulert rett til kontakt med foreldre.

Hvor er barneombudet i slike spørsmål? Fra en åpen høring for noen år siden husker jeg meget godt barneombudets jurist som snøftet og tydelig tilkjennega sin holdning da en representant for en forening for «voksne skilsmissebarn» fortalte hvordan hun som barn ble nektet samvær med sin far, og hvordan faren etter hvert ga opp og tok sitt eget liv. Den voksne kvinnen viste sin sorg. Barneombudets representant viste sin forakt. Barneombudet har aldri brydd seg om de barna som blir gjenstand for samværssabotasje med tilhørende induksjon av falske overgrepsanklager rettet mot den fraværende forelderen og i mer alvorlige tilfeller manifest foreldrefiendtliggjøring som konsekvens.

Barneombudet har ikke vondt for å komme til orde. I Reidar Hjermanns tid har foreldre som har forsøkt å ta opp temaer rundt samværssabotasje, konsekvent og nedlatende blitt plassert i kategorien «krenkede fedre». Avtroppende barneombud Hjermann har ikke spart på konfekten når han langt utover sitt kompetansenivå uttaler seg om en gruppe barneombudet med sin slepne ironi neppe tilskriver rett til kontakt med sine barn, eller krav på alminnelig respekt. Når barneombudet får spalteplass til sin avskjedshilsen, timet med kronikkpublisering, må regnskapet nyanseres og balanseres.