Barnelov og familiepolitikk

av Ole Texmo, free-lancer

Regjeringens bebudede familiemelding er lagt frem. Ved lanseringen pointeres som det tilsynelatende viktigste budskap at domstolene ikke skal ha anledning til å idømme såkalt delt bosted. Lovforbudet mot å dømme stridende foreldreparter til å dele på omsorgen og kanhende dermed sette barnet i sentrum og skilsmissestridighetene tilside, er strengt tatt gammelt nytt. Men toppoppslagene i media viser vel hvor dypt politikerne og fagfolkenes uvilje mot reell likeverdighet mellom foreldrene sitter. Hvorfor gnåler man fortsatt om hvor fælt delt bosted er 6 år etter at stortinget vedtok lovforbudet (Bl § 35 a) ?

Omsorg og bosted

I Barne- og familiedepartementets (BFD) høringsnotat fra1995 het det :

Departementet vil foreslå at man for fratiden bruker begrepet bosted istedenfor daglig omsorg. ( ... ) En slik begrepsbruk vil trolig være mer sammenfalende med publikums språkforståelse, og man kan unngå å påføre en av foreldrene det ekstra tapet mange føler når de i tillegg til ikke lenger å bo sammen med barnet, føler at de heller ikke får ha omsorgen for det.  Uttrykksmåten bosted er ikke lovlogisk forankret i forhold til den overordnede begrepsstørrelse Foreldreansvar. Det er forsåvidt heller ikke den etablerte term Samvær. Barneloven baserer seg på ulikeverd mellom bostedsforelder og samværsforelder. Makt og kontrollaspektet får dominere på bekostning av omsorgshensyn, jf den nye konstruksjonen "bostedsmyndighet", § 35 b. Uttrykket delt bosted er forøvrig feil navlet, da skilte foreldre ikke lenger deler bosted. Man skal fremdeles kunne dele på omsorgen for barna, men ikke mot den ene av foreldrens vilje. Domstolene ser ut til å være bundet på hender og føtter, tiltross for at domstol i motsetning til partene har såkalt full råderett over tvistegjenstandene. Hvor er logikken ?

Kunnskap

Barnelovsystemet genererer en rekke systemfeil og konflikter som fagfolk, politikere og domstolene skyver fra seg hele tiden. For domstolene må det være bortimot fallitt ikke å kunne velge et alternativ som delt omsorg mot en av partenes vilje, når dette kan tenkes å fremstå som det minst ugunstige. Kunnskapssvikten hos fagfolkene (les: jurister og psykologer) er formidabel, og viser seg ved et tilnærmet totalt fravær av faglitteratur. Der fins ingen videnskapelig frembragt empiri om barnelovsystemets virkemåte; fordummende synsing og selvrefererende inkonsistent psychobabble dominerer.

På en stortingshøring i Familiekommiteen som skal behandle et forslag (ot prp nr 29 (2002-03)) om endringer i saksbehandlingsregler i barneloven var man uvitende om at en "ekspertgruppe" av psykologer og jurister på oppdrag fra BFD gjennom et arbeidsnotat som ligger tilgrunn for ot prp` en foreslår at samværsretten slik den er hjemlet iht legaldefinisjonen i § 44 a fjernes.

Ulikeverd

Barneloven fremmer konflikter som driver foreldrene inn i destruktive rettssaker. Det er feigt av statsråden og fagfolkene hun støtter seg på å skyve alt ansvar over på foreldrene når det er ulikeverdet i de grunnleggende systemfeilene som spiller partene ut mot hverandre. Ingen av foreldrene vil bli degradert til annenrangs med ubeskyttet samværsstatus som resultat. Derfor havner mange saker i retten. Det er ingen vits i å forsøke å "styrke" et familievern som i utgangspunktet bygger på eneforeldertenkningen og ikke vil anerkjenne fedre som fullverdige foreldre. Med fagfolk som vil undergrave samværsretten er det snart ingenting igjen av foreldreskapet for de utdefinerte.

Foreldreansvar

At samboende foreldre skal få felles foreldreansvaret er bra, men fremdeles har ugift mor vetorett. Konkret utformet lovforslag savnes. Spørsmålet har stått på dagsorden mer og mindre sammenhengende siden 70-årene. Forslaget fra Barnelovutvalget (NOU 77:35) gikk ut på at alle samlevende foreldre uansett sivilstatus skulle ha automatisk felles foreldreansvar. Psykologforeningen gikk i høringen forut for loven av1981 imot at selv gifte fedre skulle ha del i foreldreansvaret. Den opprinnelige "lovens ånd" (jf NOU 77:35) signaliserte temmelig eksplisitt at omsorgsplikt og bestemmelsesrett som foreldreansvarets to søyler skulle være komplementære størrelser.

Konflikt

Som grunnlag for samarbeid er fagfolkenes kjønnsfordommer uegnet. Underkastelse under mors regime er ikke samarbeide, og da kommer rettssakene som følger. Fremmer mor ugrunnede overgrepspåstander og stenger far ute, skapes konflikten retten trenger som påberopelse for å stille samvær i bero og frata faren foreldreansvar hvis han har hatt del i dette. Familiemeldingen og ot prp nr 29 (2002-03) hvor foreldreansvar ikke er berørt, bygger på samme sviktende grunnlag. Man legger til rette for at flere fagfolk skal inn i prosessen i nye roller. Å gi fagfolk som ikke kan dokumentere sine kvalifikasjoner utvidede mandater synes uforsvarlig. Den grunnleggende konfliktskapende faktor som ikke sjelden fører til rettssak er nettopp fagfolkenes ulikeverdstenkning.