SV og Barnelovens ånd


Av Ole Texmo, ferdigstilt 30. november 2004, publisert i Ny Tid 21. januar 2005

 

I Innst. O. nr 96 (2002-03) om endringer i barneloven fra Stortingets familiekomite het det: Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å oppheve § 43 annet ledd i innstillingen som omhandler "vanleg samværsrett". Da barneloven ble behandlet sist gang ble det understreket at vanlig samvær ikke skulle oppfattes som normativt. Dette har allikevel blitt normdannende da svært mange med samværsrett har en variant av "vanlig samvær". Bosted og graden av samvær må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

SVs komitemedlemmer uttrykte samtidig bekymring for at: Foreldreansvaret og samværsretten til foreldre som ikke har bodd sammen eller har vært gift ikke er godt nok ivaretatt, og fremmet følgende forslag: Stortinget ber Regjeringen utrede og komme tilbake med forslag til endringer i barneloven slik at foreldre som er gift, samboere eller foreldre som ikke har bodd sammen, blir likestilt i barnefordelingssaker.

Signaler fra politikere som vil gi foreldre like mulighetsbetingelser i forhold til barnefordeling er godt nytt. Man merker seg at SV gikk lenger enn Ap og FrP som sammen med SV ba Regjeringen fremme lovproposisjon som gir samboende foreldreansvar på lik linje med gifte. Forslaget fikk flertall, mot stemmene fra regjeringspartiene H, KrF og V, og fra Sp, og foreligger nå som ot.prp nr 82 (2003-04). Godt nytt er det også at SV (sammen med FrP) er motstandere av forslaget om utvidet bruk av sakkyndige, en udokumentert ekspertise det strengt tatt aldri er utredet berettigelsen av og betingelsene for.

SV vil gi fedre og mødre like muligheter, men hvordan henger forslaget om å oppheve samværsparagrafens legaldefinisjon på greip? Har SV latt seg forlede av synsmåter som i sin opprinnelse og konsekvens snarere undergraver foreldrenes likeverd? Hvilken konsistens er det i selve argumentasjonen mot det normative i barneloven? Har SV belegg for sine synspunkter, og hva er egentlig "gjeldende rett" på dette punkt? Er SVs synsmåter på høyde med barnelovens funksjon og virkemåte, eller også simpelt hen i tråd med "vanlig" inkonsistens i forståelse og begrepsbruk blant fagfolk, byråkrater og politikere?

Uttrykk for at: Bosted og graden av samvær må vurderes i hvert enkelt tilfelle, kan tolkes på flere måter. Dels er det en selvfølgelighet. I barnelovens viktigste forarbeide, utredningen (NOU 1975:35) som ligger til grunn for loven fra 1981, heter det at hver enkelt sak skal avgjøres på grunnlag av en konkret helhetsvurdering. Om hver enkelt sak virkelig blir gjenstand for en konkret helhetsvurdering, hvor delene som inngår i helheten ekspliseres og hvor det analytiske moment skilles fra det syntetiske i avveiningen som kvalifiserer selve helhetsvurderingen, er et åpent spørsmål. Men er det denne "lovens ånd" SV vil poengtere? Stortinget vedtok 1997 å innføre lovforbud mot å idømme såkalt delt bosted (les: delt omsorg) mot en av partenes vilje, og brøt dermed en grunnleggende forutsetning for domstolenes frie og uavhengige stilling. Det er ikke opp til SV eller andre partier å instruere domstolene i deres praksis, med mindre man ønsker å fjerne det som danner grunnlaget for det normative.

Begrunnelsen for å ville fjerne legaldefinisjonen på samvær kan synes tvilsom. Er lovforbudet mot delt bosted som alternativ normativt motivert? Barnefordelingsprosessutvalget (NOU 1998:17) valgte å basere sin forståelse av "gjeldende rett" på dommen i en straffesak (Norsk Rettstidende 1995 side 687). I Barne- og familiedepartementets (BFD) iver etter å undergrave delt omsorg som alternativ, fremhevet man rettens mulighet til å idømme samvær inntil 50 % av tiden, men definitorisk forskjellig fra delt omsorg. Hvis SV i bunn og grunn går inn for delt omsorg som hovedregel, kan man forstå at man vil ha vekk samværsbegrepet som stenger for likeverd mellom foreldrene.

Forslaget om å oppheve normalsamvær som normativ størrelse stammer fra en ekspertgruppe oppnevnt av BFD. I et notat av mai 2002 er forslaget om å fjerne "vanlig samvær" en av flere utvalgte problemstillinger. Forslaget fra ekspertene er verken begrunnet vitenskapelig, eller utfra juridisk-rettslige vurderinger av domstolenes råderett over tvistegjenstandene og det ulovfestede kravet om at hver sak skal behandles individuelt. Ekspertgruppen anbefaler at "Begrepet "vanlig samvær" bør fjernes, da samværshyppighet og frekvens bør styres av barnets alder og relasjon til foreldrene, mer enn av normative vurderinger". Anbefalingen kommer fra fagfolk som ikke anerkjenner begge foreldre som likeverdige. Blant ekspertenes utvalgte problemstillinger finner vi verken fenomener som foreldrefiendtliggjøringssyndromet (PAS) eller samværssabotasje, hver for seg, sammen, eller i kombinasjon med falske overgrepsanklager.

Barnelovens ånd kan alternativt forståes som fortsatt morspresumpsjon i kombinasjon med eneforeldertenkning. Fedre som kjemper for fullverdig foreldrestatus blir ikke sjelden utsatt for falske overgrepsanklager som forhindrer kontakt med barna. PAS som relevant fenomenbeskrivelse er anerkjent i alle vestlge land unntatt Norge. Barneloven er en stadig kilde til uforstand og konflikt. Mangel på presisjon i formuleringen av uttrykket "barnets beste" må ta sin del av skylden. "Barnets beste" er en rettslig standard, åpen og gjenstand for tilfeldig skjønn. Uttrykket forekommer i en kontekst hvor det heter: "Avgjerda skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet". Man har ikke lykkes med å skape en normerende lov og rettspraksis som forebygger konflikt. Ifølge Barnelovutvalgets utredning (NOU 1977:35) bør det ikke sies noe nærmere i loven om hva som er best for barnet. Hvert enkelt tilfelle må avgjøres konkret og etter en helhetsvurdering. Generelle regler på dette punkt kunne ved ukritisk anvendelse lett føre til avgjørelser i strid med det enkelte barns beste".

Skal man unngå ukritisk bruk må man anvende en dømmekraft som reflekterer både forholdet mellom det enkelte og det almene, og forholdet mellom det kjente og det ukjente. Antar man at "barnets beste" er ukjent, unngår man tilsynelatende risiko, men man har har heller ingen garanti for at avgjørelsen er best for det enkelte barn. Antar man at "barnets beste" er kjent, behøver man ikke dømme deretter, da man uansett må kvalifisere det enkelte i forhold til det almene. Hensyn til det enkelte barn i den enkelte sak ivaretaes selv om det konkrete tilfelle ved juridisk-rettslig subsumsjon innordnes en normativ regel, når og hvis loven er logisk konsistent innrettet med hovedregler, unntak og vilkårsbestemmelser.

Det kan tenkes at det beste for det enkelte barn i den enkelte sak er at foreldrene deler på omsorgen. Med eneforelderregimer som normativ hovedregel, vil kritikk av lov og system som gir bostedsforelderen all makt, oppfattes som konfliktskapende. Har SV forstått rasjonalene som ligger til grunn for barnelovens konfliktpotensiale? SV er het kandidat til neste år regjeringsvalg, men har SV guts`n`brains til å gjøre forslag om å oppheve forbudet mot delt omsorg til valgkampsak ?