Barnelovens signaler

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Tirsdag 09.03.10 skal barneloven revideres på nytt. Vi får ingen ny lov, men noen endringer som kan tenkes å virke i en eller annen retning. Til det bedre, eller til det verre. Vi har ingen måleinstrumenter som fanger opp på vitenskapelig vis hvordan barneloven fungerer. Verken før eller etter revisjoner hvor det i lovforarbeidene kan være innarbeidet eksplisitte lovgiverintensjoner som at fedre skal sikres mer samvær med sine barn etter samlivsbrudd. Det fins ingen differensiert sivilrettsstatistikk som måler effekten av barnelovens virkeområder, verken kvanitativt eller kvalitativt.

For ordens skyld: barneloven heter lov om barn og foreldre. Det er altså ikke utelukkende en lov om og for barn. Uttrykksmåten ”barnets beste” kan være tilslørende for hvilke hensyn som vektlegges, både på lovutredernivå og i praktisk rettsanvendelse i konkrete saker. Det er ikke utført forskning på barnelovens ulike funksjonsnivåer. En ikke ubetydelig brukererfaring har imidlertid samlet seg gjennom årene, formidlet gjennom høringsuttalelser og meningsytringer i offentligheten, i mer og mindre systematisert form.

Når stortinget 09.03.10 skal vedta ny barnelov er det kun deler av loven det voteres over. Komitearbeidet har avklart politiske posisjoner. Innstillingen reflekterer departementets syn, i liten grad reflekteres brukererfaringer formidlet gjennom høringsrunder. Dette er en demokratisk svakhet. Da det ikke eksisterer noe forskningsmiljø, da fagtidsskriftene innen juss og psykologi ligger etter i tid og utvikling, og medieoffentligheten kun i begrenset grad tillater mer grunnleggende kritikk av strukturelle forhold, kan vi risikere at nye lovendringer igjen passerer uten kvalifisert debatt.

De nye temaene som skal opp til votering er ikke nye. Spørsmålet om delt omsorg (bosted) har vært en verkebyll i lang tid. Norge innførte som det eneste land i Europa et eksplisitt lovforbud mot å kunne idømme delt omsorg i 1997. Denne bestemmelsen blir nå modifisert, slik at det gis unntaksmuligheter når ”særlige grunner” tilsier at delt omsorg er det beste alternativet. Men hvordan vil dette signalet fungere? I Dagsavisen 03.03.10 hevder tingrettsdommer Rune Lium at muligheten ”vil bli lite brukt” i retten. Men han legger til at ”loven kan være med på å påvirke holdninger i samfunnet”.

Hvordan henger dette sammen? Det er for det første tvilsomt at en dommer går ut og forskutterer rettspraksis. Spesielt fordi nettopp rettspraksis kan tenkes å være et vel så viktig signal som velment men ikke empirisk beleggbar lovgiverintensjon. For det andre uttaler dommeren seg om et tema han ikke er utdannet for: å predikere hvordan holdninger i samfunnet dannes. Holdninger blant norske dommere i barnefordelingssker har hittil vært unisont blinde for muligheten av at det er lovens grunnleggende ulikeverd som spiller foreldrene ut mot hverandre i til dels destruktive tvister om barnefordeling.

Dommer Lium uttaler seg også om effekten av pappapermisjon. Som om effekten var målbar for fedres holdninger. Som om fedres omsorgserfaringer ga uttelling i juridisk-rettslige sammenhenger hvor fedres omsorgsinnsats tillegges positiv vekt. Det er ingenlunde gitt at aktive engasjerte fedre får uttelling i en eventuell sak om barnefordeling. Nye signaler fra Høyesterett kan tyde på at momentet kalt ”mest samlet foreldrekontakt”, oftest påberopt av fedre som vil signalisere at de anser mødre som likeverdige foreldreparter, er på retur.

5 kvinnelige høyesterettsdommere bestemte 18.02.10 at moren som hadde nektet far samvær, i kombinasjon med grove påstander om seksuelle overgrep, henlagt av politiet som ”intet straffbart forhold bevist”, skal ha daglig omsorg. Hun skal også utpeke en trygghetsperson til å overvåke samvær mellom far og barn. Dommen kommer garantert til å blir brukt og misbrukt av mødre og deres advokater når engasjerte fedre skal nøytraliseres, en trend det har vært mulig å observere i lang tid før pappapermisjonen, avledet mors status, ble innført. Fedre har for øvrig ennå ikke selvstendig opptjeningsgrunnlag. I sin struktur lik pater-est regelen som definerer far gjennom hans sivilie forhold til mor.

Det skal også vedtaes nye bestemmelser om avstandtagen til vold, herunder psykisk vold. Men i forarbeidene ligger ingen forståelse for et av de mest utbredte fenomener virksomt i utallige barnefordelingssaker: foreldrefendtliggjøring. I kombinasjon med samværssabotasje og tvilsomt funderte overgrepsanklager er dette hyppig forekommende som en av barnelovens viktigste konfliktårsaker. Mangel på sanksjoner mot selvtekter virker demoraliserende på sakens aktører, de profesjonelle inkludert. Når ikke loven utstyrer dommerne med redskaper til å slå ned på konfliktskapende virkomhet, øker rettsusikkerheten. På alle aktørnivåer.

At den ene av foreldrene tar seg til rette er trolig den vanligste årsaken til at det kommer til sak i første instans. Manglende samarbeidsevne og vilje blir ikke styrket gjennom et lovverk som ikke tydeligere signaliserer avstandtagen til samværssabotasje og andre selvtekter. Loven mangler hjemlet adgang til effektive sanksjonsmidler. Barnelovens praksis blir sjelden eller aldri reflektert i lovforarbeider. Man mangler kunnskap som kan fange opp hvordan loven fungerer på ulike nivåer.

Skiller vi mellom signaler fra rettspraksis og normative føringer fra politisk hold, er det ikke likegyldig hvor det ene er forankret til forskjell fra det andre. Gitt at lovgiverintensjoner er en relevant rettskildefaktor som domstolen kan avveie, eller velge å la være, kan vi få kryssende systemhensyn som gjør ulykkelige foreldre og tredjeparter ytterligere utlevert til et system som ikke har noen som helst målbar selvrefleksjon. Det er ille nok som det er. Og verre kan det bli når en smule optimisme basert på ønske om likeverd blir slått brutalt i bakken av rettens mulighet til å forskyve sine begrunnelsesstrategier. Forholdet mellom konflikt og tid er ennå ikke utredet.