Barnelovens grenseoppganger

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Nok en høringsrunde om barneloven er avsluttet. Mange instanser og interessegrupper har ytret seg, generelt og spesielt om sine efaringer, og mer konkret om innholdet i den siste utredningen ”Med barnet i fokus” (NOU 2008:9)

Avveining og hensyn

Barneloven revideres ofte. Forrige store revisjon gjaldt saksbehandling. Denne gangen var innholdet i sentrale begreper og tvistegjenstander som Foreldreansvar, Bosted (omsorg) og Samvær gjenstand for utredning. Også kjernebegrepet ”barnets beste” ble vurdert, ikke overraskende fant man at alt var i såre orden. I konkrete rettstvister skal hensyn vektes mot hverandre, i den grad slik avveining i det hele tatt finner sted etter en ”konkret helhetsvurdering”. I lovforarbeider som denne NOUen representerer, skal ulike hensyn som potensielt og reelt kommer i konflikt, veies mot hverandre. Måten dette gjøres på blir ofte bestemmende for hvordan lover og regler skal tolkes og praktiseres

Barn og foreldre

En meget sentral grenseoppgang er forholdet mellom hensyn til foreldrene enkeltvis og som gruppe(r), f.eks mødre og fedre på den ene siden og på den andre: hensynet til barnet i enkeltsaken og gruppen av barn. Dessverre ser det ut til at denne drøftingen fremdeles lider under betydelig kunnskapsmessig svikt med tanke på hvordan systematisert empirisk erfaring også fra rettspraksis kan opplyse om hvordan loven fungerer. Uttrykksmåten ”barnets beste” er upresist som beslutningskriterium. Man har ingen garanti for at det gunstigste for barnet ikke gjøres relativt til foreldres særinteresser.

Begreper og logikk

For å unngå mulige sammenblandinger av reelle hensyn og vikarierende motiver som kan lures inn bakveien gjennom den fleksible rettslige standarden ”barnets beste”, må kjernebegrepene være lovlogisk avledbare. Barnelovutvalget (NOU 2008:9) har ikke drøftet denne dimensjonen. Man har ikke villet se hvorvidt begrepene ”bosted” og ”samvær” er forankret i forhold til lovens andre begreper, i særlig grad ansvar og omsorg. Heller ikke forholdet mellom plikt og rett avklares. Motstanden mot å innføre bestemmelser som i regelen, om ikke alltid i praksis, kan stoppe bostedsforelderens frie flytterett, er delvis begrunnet med at tilsvarende stopp ikke gjelder for samværsforelder.

Makt og omsorg

Sanksjoner mot utslag av foreldres egenmektighet og handlinger som enten unndrar omsorgen for den andre forelderen, eller som innebærer at forelderen velger å minimere kontakten med sitt barn, må være logisk hjemlede. Dette er en av barnelovens største konfliktområder, mye fordi loven ikke henger på greipp. Ulikeverdet mellom bosted og samvær medfører også at den omsorgsplikten som er avledet foreldreansvaet som overordnet størrelse, ikke gjelder for utøvelsen av samværet. Diskusjonen om etterlevelse av samværsplikten kan med fordel sees i sammenheng med den øvrige begrepslogiske svikt i systemet.

Søksmålsbyrde og sanksjoner

Vil man straffe fedre som ikke stiller opp, må man samtidig sørge for at lovbetingelsene er tilrettelagt – med juridisk likestilling mellom ulike regimer. Omsorgsunndragelse er straffbart, jf strl § 216, men i praksis slipper mødre unna, selv om foreldrepartene på papiret er likestilte, f.eks i en overgangsfase i forbindelse med samlivsbrudd. Overgangen mellom sivilstandsregimene – fra enkjerne til tokjernefamilie – er ikke spesielt lovregulert. Dermed oppstår et vakuum som ikke sjelden fylles med selvtektshandlinger som senere stadfestes med henvisning til status quo. Det mest logiske er at den som ønsker endring fra en i utgangspunktet likeverdig situasjon, har søksmåls- dokumentasjons og bevisbyrde. I praksis etableres en rekke foreldreregimer ulovlig, men ikke nødvendigvis straffbart.

Kontinuitet og brudd

En annen viktig grenseoppgang for avveining av hensyn, er hvilke argumenter og forhold som berettiger at kontinuiteten i forholdet mellom foreldre og barn fortsetter som før, og motsvarende i hvilke tilfeller brudd eller endring i vilkårene er nødvendig. Samværsretten står ennå svakt rettslig og politisk, til tross for myndighetenes forsikringer, og når samværsretten ikke er beskyttet med effektive sanksjoner, vil uønsket brudd i gjensidig regulert kontakt bli konsekvens for en rekke barn og deres foreldre. ”Mest samlet foreldrekontakt” har ennå ikke slått gjennom som veiledende norm for rettspraksis. Heller ikke omsorgsinnsats under enkjernefamilien. Det siste rammer særlig fedre som viser stort engasjement for sine barn.

Konflikt og samarbeid

Balansen mellom makt og omsorg er ekvivalent til den mellom plikt og rett. Med for mye makt til bostedsforelderen vil styrkeforholdet virke demoraliserende, også for rettens profesjonelle aktører. Hvem av foreldrene som har søksmålsbyrde blir også uklart i tilfeller hvor loven ikke fungerer, eller minst en av partene er misfornøyde. Når betingelsene for samarbeid bygger på ulikeverd, heller enn på likeverd, blir det lite meningsbærende å snakke om forlik eller forsoning, slik den nye trenden etter forrige lovrevisjon er. Virker krav til underkastelse konfliktdrivende, har man et problem som ikke usannsynlig kan spores gjennom identifisering av øvrige systemfil med ulikeverd som fellesnevner.

Form og innhold

For å unngå sammenblandinger må man også gå opp forholdet mellom prosessuelle og materielle vilkårsbestemmelser. Måten lovrevisjonene er gjennomført, tyder på at man ikke helt vil se hvordan f.eks ”barnets beste” kan forskyve eller også kamulflere hensyn til saksavvikling fremfor relevant og solid saksopplysning. Uryddighet i grenseoppgangen mellom saksbehandlingsregler og forståelsen av det innholdsmessige i kjernebegrepene, fører til forvirring og mistillit. Barnefordelingssaker er en verkebyll ikke bare for rettsapparatet. Beviskrav undergraves, ideologiske føring kan få innpass, og systemhensyn som letter domstolens arbeidsbyrde får forrang fremfor forsvarlig behandling av barn og foreldres forskjellige men også sammenfallende interesser og behov.