Barnelovens funksjonsnivåer
Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg
Barneombudets forestillinger
Barneombudet sier i Aftenposten 02.01.08: ”En kan ikke fordele
barna ut fra hva som er rettferdig for foreldrene”. Men kan man
fordele barna ut fra hva som er rettferdig for barna? Hvis man antar at
likestilte og likeverdige foreldre er til barnets beste, en
forbilledlig norm til etterfølgelse for små og store,
hvorfor ikke innføre delt omsorg som både norm og regel?
Barneombudet vil også oppheve normalsamværet, men sier
intet om hvordan kontakt mellom barn og samværsforelder skal
opprettholdes og sikres. For små barn er foreldre ”ute av
syne, ute av sinn” ifølge barnepsykologen. Hvordan blir
dette når kontakten minsker ytterligere?
Hva betyr ”barnets beste”?
Barneombudet setter ”barnet beste” høyest. Men hva
betyr dette uttrykket? Hvis det utfra en konkret helhetsvurdering, slik
lovens ånd tilsier, kan antaes at det er til det enkelte barns
beste at foreldrene deler likt på omsorgen, skal da barneombudet
kunne forhindre at lov og rett lar sunn fornuft styre? Barneombudet og
andre fagfolks motstand mot delt omsorg er dårlig begrunnet. Man
vil ikke diskutere lovtekniske utfordringer, langt mindre
målbarhetskriterier for å se hvordan dagens lovsystem
fungerer for ulike grupper av foreldre og barn under ulike regimer. Det
er på tide å stille spørsmål ved om
påberopelse av ”barnets beste” gir mening.
Mor, far og barn
Barnelovens system og tenkning er basert på eneforelderdogmet: at
barn i realiteten har kun èn psykologisk forelder; at denne som
hovedregel er mor. Far kan byttes ut. Forsvinner han helt eller delvis
er det intet reelt tap for barnet. Slik resonnerer fagfolkene. Slik er
de oppdratt til å tenke og føle omkring foreldrenes plass
i barnas liv etter eventuelt brudd på foreldrenivå.
Pater-est regelen som ligger i bunnen av den norske barneloven
definerer far gjennom det sivile forholdet til mor. Far har ingen
selvstendig tilknytning. Med innføring av
kjønnsløs ekteskapslov med tilhørende rettigheter
overfor barn blir denne galskapen flerdoblet.
Normalitet og avvik
Barneloven har ulike funksjonsnivåer før, under og
eventuelt etter oppløsning av samliv mellom foreldrene. I
utgangspunktet eksisterer det avtalefrihet. Foreldre kan avtale hvilken
ordning som helst. Men hvis en av foreldrene ikke ønsker å
dele noenlunde likt på ansvar, rett og plikt; på makt,
innflytelse og omsorg, oppstår et juridisk vakuum som i mange
tilfeller medfører behov for rettslig regulering. Fagfolk,
politikere og mediesynsere har en lei tendens til å stigmatisere
foreldre som havner i retten. Slik avspores debatten om hvordan loven
fungerer, f.eks hvem som skal og bør ha
søksmålsbyrde for å få endret en
normalsituasjon.
Bidrag til konflikt
Avtalefriheten eksisterer under og etter samliv med barn. Men det betyr
ikke at foreldrepartene er reelt likestilte og likeverdig
forhandlingsdyktige. Mor har fremdeles et fortrinn utfra kjønn,
kjønnsrolleforventninger og fordommer. Når premissene for
debatten om såkalt ”delt bosted” legges av fagfolk,
sitter familierådgiverne smilende og hevder mildt
overbærende at mekling og flere fagfolk løser problemene.
Men de sier intet om sine egne utdaterte kjønnsrollestereotypier
som heller enn å bidra til forsoning, skaper ytterligere
motsetninger. Ingenting om barn som økonomisk vinningsobjekt og
samvær som tapsobjekt.
Empiri eller sladder?
Rettssaker er i hovedsak et resultat av sviktende forebygging. Psykolog
Katrin Koch hevder i ”Når mor og far møtes i
retten” (NOVA rapport 13/2000) at 70 % av partene i saker om
barnefordeling for Oslo byrett i årene 1998-99 var belastet med
kategorier som rus, psykiatri, barnevern og kriminalitet. Men psykolog
Koch som på ny uttaler seg negativt om delt omsorg i Aftenposten
03.01.08, evnet ikke å belegge funnene metodisk. At foreldre
sverter hverandre er ikke uvanlig, men uetterrettelig sladder kan
vanskelig passere som forskningsgjenstander.
Bumerangeffekter
Fagfolkenes ulikeverdstenkning og praksis sender foreldrepar som ellers
kunne oppfattes som likeverdige ut i destruktive konflikter. I retten
behandles sakene tildels uforsvarlig, og kommer ikke sjelden tilbake
som endringssaker. Til å kartlegge, identifisere og systematisere
ulike konfliktfaktorer, har fagfolkene forsømt å utvikle
metodiske verktøy. Deres ”funn” er ikke avledet av
påviselige og adekvate årsak-virknings – sammenhenger
som gjenstander for vitenskapelige studier. Sviktende fag fører
til uoversiktlige forhold også for rettsapparatet som får
sakene tilbake uløste, med forhøyet konfliktnivå og
tilsynelatende fastlåste forhold.
Årsaker til rettssak
I Aftenposten 03.01.08 forsøker psykolog Katrin Koch å
tilskrive delt omsorg årsaken til økningen av antall
saker. Disse er for Oslo tingretts vedkommende doblet siden år
2000, en dramatisk økning under enhver omstendighet. Men hvor
lenge kan fagfolk og system skylde på foreldres legitime
ønsker og krav om likedelte omsorgsordninger? Hvor
konfliktskapende kan egentlig ønske om likeverdig foreldreskap
være? Problemet med denne type fagfolk er at de i utgangspunktet
ikke anerkjenner begge foreldre som likeverdige. De vil heller ikke se
samværssabotasje som årsak og motiv for sak, langt mindre
sine egne negative holdninger.
Samvær under press
Psykolog Katrin Koch demonstrerer i boken ”Samvær”
(2005) de samme feilforutsetningene fagfolk bygger på når
det gjelder barns behov for kontakt med begge foreldrene.
Eneforeldertenkningen står sterkt hos psykologene. Deres
lære kan like gjerne kalles barnepsykologisk vranglære.
Når barneombudet skal argumentere mot delt omsorg utfra
oppfatningen av små barns kognitive funksjonevne og tilknytning,
bygger han på det samme grunnlag: barn har ikke behov for begge
foreldre, minst av alt på likeverdige premisser.
Høring av barn
Fleksibel bruk av sakkyndige er sammen med lovbestemt høring av
barn ned til 7 år de ferskeste lovendringene som kan tenkes
å virke konfliktfremmende. Barn utsettes for press, ikke bare fra
sine foreldre, men nå også fra rettens profesjonelle
aktører som skyver barns påståtte selvstendige og
modne oppfatninger foran seg for å legitimere
rettsavgjørelser. Men uten å dokumentere relevant
psykologisk eller juridisk kompetanse for hvordan samtaler med barn
bør tilrettelegges og gjennomføres, med tilhørende
krav til etterprøving og kontradiksjon.
Metodesvikt
Den formodentlig viktigste årsaken til økningen av antall
saker er forlik som viser seg å ikke være
bærekraftige; som fører til skjerpede konflikter og
endringssaker. Den mest omfattende studien av barnefordelingssaker
bommer symptomatisk nok på utvalget (Skjørten 2005):
Endringssakene er ikke tatt med; utvalget av lagmannsrettssaker er ikke
representativt. Kriterier for målbarhet, sammenlignbarhet og
etterprøvbarhet er nullet ut. Kochs syn på delt omsorg som
konfliktfaktor er logisk følgeriktig for så vidt som hun
misliker tanken på delt omsorg og synes samværsretten er
uviktig. Her står norske fagfolk ved inngangen til 2008.