Barnelovens funksjonsnivåer

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg


Barneombudets forestillinger

Barneombudet sier i Aftenposten 02.01.08: ”En kan ikke fordele barna ut fra hva som er rettferdig for foreldrene”. Men kan man fordele barna ut fra hva som er rettferdig for barna? Hvis man antar at likestilte og likeverdige foreldre er til barnets beste, en forbilledlig norm til etterfølgelse for små og store, hvorfor ikke innføre delt omsorg som både norm og regel? Barneombudet vil også oppheve normalsamværet, men sier intet om hvordan kontakt mellom barn og samværsforelder skal opprettholdes og sikres. For små barn er foreldre ”ute av syne, ute av sinn” ifølge barnepsykologen. Hvordan blir dette når kontakten minsker ytterligere?

Hva betyr ”barnets beste”?
Barneombudet setter ”barnet beste” høyest. Men hva betyr dette uttrykket? Hvis det utfra en konkret helhetsvurdering, slik lovens ånd tilsier, kan antaes at det er til det enkelte barns beste at foreldrene deler likt på omsorgen, skal da barneombudet kunne forhindre at lov og rett lar sunn fornuft styre? Barneombudet og andre fagfolks motstand mot delt omsorg er dårlig begrunnet. Man vil ikke diskutere lovtekniske utfordringer, langt mindre målbarhetskriterier for å se hvordan dagens lovsystem fungerer for ulike grupper av foreldre og barn under ulike regimer. Det er på tide å stille spørsmål ved om påberopelse av ”barnets beste” gir mening.

Mor, far og barn
Barnelovens system og tenkning er basert på eneforelderdogmet: at barn i realiteten har kun èn psykologisk forelder; at denne som hovedregel er mor. Far kan byttes ut. Forsvinner han helt eller delvis er det intet reelt tap for barnet. Slik resonnerer fagfolkene. Slik er de oppdratt til å tenke og føle omkring foreldrenes plass i barnas liv etter eventuelt brudd på foreldrenivå. Pater-est regelen som ligger i bunnen av den norske barneloven definerer far gjennom det sivile forholdet til mor. Far har ingen selvstendig tilknytning. Med innføring av kjønnsløs ekteskapslov med tilhørende rettigheter overfor barn blir denne galskapen flerdoblet.

Normalitet og avvik
Barneloven har ulike funksjonsnivåer før, under og eventuelt etter oppløsning av samliv mellom foreldrene. I utgangspunktet eksisterer det avtalefrihet. Foreldre kan avtale hvilken ordning som helst. Men hvis en av foreldrene ikke ønsker å dele noenlunde likt på ansvar, rett og plikt; på makt, innflytelse og omsorg, oppstår et juridisk vakuum som i mange tilfeller medfører behov for rettslig regulering. Fagfolk, politikere og mediesynsere har en lei tendens til å stigmatisere foreldre som havner i retten. Slik avspores debatten om hvordan loven fungerer, f.eks hvem som skal og bør ha søksmålsbyrde for å få endret en normalsituasjon.

Bidrag til konflikt
Avtalefriheten eksisterer under og etter samliv med barn. Men det betyr ikke at foreldrepartene er reelt likestilte og likeverdig forhandlingsdyktige. Mor har fremdeles et fortrinn utfra kjønn, kjønnsrolleforventninger og fordommer. Når premissene for debatten om såkalt ”delt bosted” legges av fagfolk, sitter familierådgiverne smilende og hevder mildt overbærende at mekling og flere fagfolk løser problemene. Men de sier intet om sine egne utdaterte kjønnsrollestereotypier som heller enn å bidra til forsoning, skaper ytterligere motsetninger. Ingenting om barn som økonomisk vinningsobjekt og samvær som tapsobjekt.

Empiri eller sladder?
Rettssaker er i hovedsak et resultat av sviktende forebygging. Psykolog Katrin Koch hevder i ”Når mor og far møtes i retten” (NOVA rapport 13/2000) at 70 % av partene i saker om barnefordeling for Oslo byrett i årene 1998-99 var belastet med kategorier som rus, psykiatri, barnevern og kriminalitet. Men psykolog Koch som på ny uttaler seg negativt om delt omsorg i Aftenposten 03.01.08, evnet ikke å belegge funnene metodisk. At foreldre sverter hverandre er ikke uvanlig, men uetterrettelig sladder kan vanskelig passere som forskningsgjenstander.

Bumerangeffekter
Fagfolkenes ulikeverdstenkning og praksis sender foreldrepar som ellers kunne oppfattes som likeverdige ut i destruktive konflikter. I retten behandles sakene tildels uforsvarlig, og kommer ikke sjelden tilbake som endringssaker. Til å kartlegge, identifisere og systematisere ulike konfliktfaktorer, har fagfolkene forsømt å utvikle metodiske verktøy. Deres ”funn” er ikke avledet av påviselige og adekvate årsak-virknings – sammenhenger som gjenstander for vitenskapelige studier. Sviktende fag fører til uoversiktlige forhold også for rettsapparatet som får sakene tilbake uløste, med forhøyet konfliktnivå og tilsynelatende fastlåste forhold.

Årsaker til rettssak
I Aftenposten 03.01.08 forsøker psykolog Katrin Koch å tilskrive delt omsorg årsaken til økningen av antall saker. Disse er for Oslo tingretts vedkommende doblet siden år 2000, en dramatisk økning under enhver omstendighet. Men hvor lenge kan fagfolk og system skylde på foreldres legitime ønsker og krav om likedelte omsorgsordninger? Hvor konfliktskapende kan egentlig ønske om likeverdig foreldreskap være? Problemet med denne type fagfolk er at de i utgangspunktet ikke anerkjenner begge foreldre som likeverdige. De vil heller ikke se samværssabotasje som årsak og motiv for sak, langt mindre sine egne negative holdninger.

Samvær under press
Psykolog Katrin Koch demonstrerer i boken ”Samvær” (2005) de samme feilforutsetningene fagfolk bygger på når det gjelder barns behov for kontakt med begge foreldrene. Eneforeldertenkningen står sterkt hos psykologene. Deres lære kan like gjerne kalles barnepsykologisk vranglære. Når barneombudet skal argumentere mot delt omsorg utfra oppfatningen av små barns kognitive funksjonevne og tilknytning, bygger han på det samme grunnlag: barn har ikke behov for begge foreldre, minst av alt på likeverdige premisser.

Høring av barn
Fleksibel bruk av sakkyndige er sammen med lovbestemt høring av barn ned til 7 år de ferskeste lovendringene som kan tenkes å virke konfliktfremmende. Barn utsettes for press, ikke bare fra sine foreldre, men nå også fra rettens profesjonelle aktører som skyver barns påståtte selvstendige og modne oppfatninger foran seg for å legitimere rettsavgjørelser. Men uten å dokumentere relevant psykologisk eller juridisk kompetanse for hvordan samtaler med barn bør tilrettelegges og gjennomføres, med tilhørende krav til etterprøving og kontradiksjon.

Metodesvikt
Den formodentlig viktigste årsaken til økningen av antall saker er forlik som viser seg å ikke være bærekraftige; som fører til skjerpede konflikter og endringssaker. Den mest omfattende studien av barnefordelingssaker bommer symptomatisk nok på utvalget (Skjørten 2005): Endringssakene er ikke tatt med; utvalget av lagmannsrettssaker er ikke representativt. Kriterier for målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet er nullet ut. Kochs syn på delt omsorg som konfliktfaktor er logisk følgeriktig for så vidt som hun misliker tanken på delt omsorg og synes samværsretten er uviktig. Her står norske fagfolk ved inngangen til 2008.