Barnelovdebatt på feministers premisser?     

Av Ole Texmo, mannegruppa Margun

 
Ane Stø fremstiller i sitt debattinnlegg i Klassekampen 21.05.08 forslagene til endring i Barneloven som en ”gavepakke til overgripere, kverulanter og psykopater”. Ytringen er en respons på kjønnsforsker og barnelovutvalgsmedlem Jørgen Lorentzens utfall mot Aleneforeldreforeningens Stig Rusten i Lorentzens programkronikk 19.05.08. I samme utgave av Klassekampen 19.05.08 publiseres i ”feminist-javisst” serien Ottar-lederen Asta Beate Hålands synspunkter på ”Farsretten”. Omtrent like balanserte, underbyggede og opplysende.

 
Tar vi med at Klassekampen 13.05.08 publiserte en kronikk av Bente Aasjord i solid feministtradisjon, med ensidig kvinneperspektiv og klar oppfordring til egenmektighet (”Flytt mor, flytt”), har vi eksempler nok på at debatten hittil ikke har hevet seg over fokus på kvinners interesser. Dessverre er Lorentzen lite oppdatert på barnelovsystemets strukturnivåer. Han klarer derfor ikke å sette ulike endringsforslag inn i en sammenheng hvor det blir pedagogisk mulig å argumentere for et mindre konfliktskapende regelverk, med tilhørende balansegang mellom materielle og prosessuelle vilkårbestemmelser og unntak.

 
Begrensningene i fri flytterett er ikke til hinder for distriktspolitikk i Nord-Norge slik Aasjord frykter. Med ”barnets beste” kriteriet i grenseløs flyt mellom diffuse kategorier, kan man utmerket vel innordne hensyn til kvinnelige grundere og miljøaktivister som har gone native, uavhengig av hvor forfulgt de måtte være av samværshungrige eksmenn. ”Barnets beste” er selve innbegrepet på forskyvning og kamuflering av systemhensyn, misforstått likestillingspolitikk som verken kjønnsforskere, jurister, psykologer eller krimimologer har evnet å bringe på grep. Barneloven er kunnskapsløshet satt i system.

 
Derfor er det fritt frem for Håland med påberopt sannhetsgehalt: ”I år etter år har det blitt hevdet at rettssystemet favoriserer mødrene i barnefordelingssaker. Det er ikke sant, all rettsstatistikk viser at det ikke er sant”. Hvilken rettsstatistikk? Det fins ingen differensiert familierettsstatistikk som viser noe som helst, det fins imidlertid visse tallberegninger fra førsteinstansene som viser klar overvekt i mors favør. I en studie basert på et utvalg av ikke-representative lagmannsrettsaker fra 1998-2000 tilpasset kriminolog Kristin Skjørten (2005) funnene sine slik at kjønnsbalansen ble tilnærmet 50/50.

 
Foruten tingrettssaker unndro hun de mest interessante sakene beregnet til ca 30-40 % av saksmengden, nemlig endringssakene. Dette er saker som anlegges på nytt når f.eks mor har sabotert samvær eller egenmektig ekskludert far fra kontakt med barna gjennom f.eks flytting. Håland må gjerne påberope seg statistikk, men bør oppgi referanser og gjøre rede for metode, utvalg og validitet. Ane Stø hevder at ”Det er to hovedårsaker til konflikt om hvor foreldrene skal bo: at far ikke bryr seg om kontakt og stikker av fra egne barn, eller at mor rømmer fra far og en umulig livssituasjon”. Hvor har hun dette fra? Hålands rettsstatistikker?

 
Fedre som ikke bryr seg om sine barn krever ikke bostedsmyndigheten. De stikker av men utgjør neppe noen stor andel av skilte fedre populasjonen. Det gjør heller ikke de voldelige fedrene som det også fins noen av, men dog ikke i et slikt omfang som overgrepshysterikerne og mørketallsmagikerne blant feministene påstår. De fleste barnefordelingskonfliktene oppstår fordi samfunn og barnelovens innretninger ikke anerkjenner far som omsorgsperson på linje med mor. Dette ulikeverdet får en del mødre til å tviholde på sine privilegier, og ditto en del fedre til å ville kjempe for status som fullverdig forelder.