Barnefordeling og samlivsbrudd
Av Ole Texmo
Hvilke forhold som virker bestemmende på utfall av barnefordelingssaker er fremdeles ukjent. Et prosjekt utført av Kristin Skjørten ved Institutt for Samfunnsforskning (2005) gjør ikke rede for skiller mellom forståelse av brudd på voksenkonfliktnivå på den ene side, og på den andre: årsaker til og virkninger av barnefordeling. Skjørtens studie er basert på et ikke representativt utvalg av lagmannsrettssaker, hvor kun tvistegjenstanden daglig omsorg (bosted) er tatt med. Endringssaker og midlertidige avgjørelser som begge kunne gitt grunnlag for relevante sammenligninger, er administrert vekk. Samværsspørsmål likeså.
Studien heter vitterlig ”Samlivsbrudd og barnefordeling”(Gyldendal 2005), men sier lite eller ingenting om forholdet mellom de to størrelser, med mulig unntak av tributt til forskerkollega Irene Levin. I artikkelen ” Barns perspektiv på skilsmisse” i samlingen ”Skilsmissens mange ansikter” (Kari Moxnes (red) 2001) foretar Levin tilsynelatende en begrepssondring mellom skilsmisseprosessen og skilsmisse som livsfase. Skjørten oppdager i sin studie at Levins begreper om skilsmisse som prosess og som livsfase når bl.a barnefordeling er tilbakelagt, ikke kan fungere meningsbærende, all den tid foreldre starter eller fortsetter barnefordelingssaker etter at skilsmisseprosessen i henhold til Levins begrepsskille er tilbakelagt. Men like fullt hevder Skjørten at Levins begreper er klargjørende.
I det følgende bruker jeg samlivsbrudd som fellesbetegnelse på skilsmisser etter ekteskap og brudd etter samboerskap. Relevansen av skillet mellom samlivsbrudd og barnefordeling kan fremstilles med henvisning til at forståelse og bearbeiding av samlivsbruddet tar utgangspunkt i parkonflikten mellom de voksne, mens barnefordelingen tar utgangspunkt i hensyn til og respekt for barnas selvstendige behov. De to nivåene må holdes fra hverandre. At barnas behov og interesser kan vise seg å være sammenfallende med den ene eller begge foreldrenes syn på voksenkonflikten, betyr ikke at de to nivåene kan betraktes som ett og det samme.
En klassiker som dessverre har satt standarden for forskerinstituert begrepssammenblanding er den toneangivende boken ”Når bånd brytes. Hvem skal den nye barneloven tjene?” (Tone Schou Wetlesen, 1981). Bokens innhold produsert av vesentlig kvinnelige akademikere i startfasen av sine karrierer, understreker sammenblandingen konsentrert i bokens tittel: Brudd på foreldrenivå medfører brudd i foreldre-barn – relasjonen. Barnet følger mor. Den feministisk dominerte skilsmisseforskningen må ta hovedansvaret for at relevante grenseoppganger mot barnefordeling har blitt forsømt.
At brudd som følge av voksenkonflikt ikke nødvendigvis må føre til brudd i relasjonen mellom far og barn har vært upåaktet av sosiologer, psykologer og andre fagfolk. Skillet mellom samlivsbrudd og barnefordeling viser også betydningen av forholdet mellom kontinuitet og brudd i foreldre – barn -relasjonen. For fagfolk i første- og andrelinjetjenesten er det høyst relevant å ha kunnskap om hva som forårsaker barn og voksnes helseplager og belastninger - relatert til skilsmisse og eller barnefordeling. Hvordan opplever barn lojalitetskonflikter? For ikke å nevne lovinstituert press på barnas valg av bosted og samværsvilkår.
Fravær av meningsbærende faglitteratur på området forleder fagfolk og politikere til å ta lett på oppgaven. Medieoffentlighet og lovgivning blir deretter. Diskusjoner om hvilken type kunnskap som må anses relevant er store hvite flekker på kunnskapskartet. Konkret kan det være tale om hvordan barn takler brudd i relasjonen med en av foreldrene i forlengelsen av samlivsbrudd. Belastninger forbundet med skilsmisse og barnefordeling er ingenlunde ukjente fenomener, verken for voksne eller barn.
Hvis slike belastninger anerkjennes som viktige nok, bør kartlegging av variabler og mulige feilkildenivåer prioriteres. For fagfolk som vil drive forskning på områdene er kan hende betydningen av tid og konfliktforståelse de viktigste for utviklingen av mer presise begreper og kategorier for målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet. Skilsmissesosiologiske fasebeskriveler er ikke nødvendigvis konvertible til juridisk-rettslige prosesser. Tilsvarende vil mer og mindre systematiserte erfaringer fra barnefordeling med hovedvekt på momenter i avveinings- og beslutningsprosesser ikke uten videre gi kunnskap om samlivsbrudd.
Å holde samlivsbrudd og barnefordeling fra hverandre er ikke like enkelt for far og mor som står midt oppe i en slitsom affære med blandede følelser og uoppgjorte saker hvor privatøkonomi, forholdet til barna og til hverandre for mange oppleves kaotisk. For fagfolk imidlertid burde utfordringen være opplagt. Skilsmisseforskningen trenger fornyelse. Feministene kan ha fått sine sjanser. Barnefordeling har hittil ikke vært interessant nok for forskere til at man oppdager tankefeil og sammenblandinger. I jusstudiet er barnelov og barnefordeling en begrenset del av familieretten. Sivilrettsstatistikker er ikke differensiert på ulike sakstyper, langt mindre på kategorier som tvistegjenstander og forholdet mellom nedlagte påstander, anførsler og utfall av saker.
Det fins garantert en stor mengde av situasjonsbestemt umodne foreldre som skyver barna foran seg i en fordekt skilsmissekamp med innslag av rettferdiggjøring, økonomiske motiver, skuffelser og hat. Når ulike nivåer og momenter ikke holdes fra hverandre slik at fagfolkene kan studere hvordan disse virker inn, undergraves også kunnskap om hvordan hensynet til voksnes interesser avveies i forhold til barnas. Irene Levins artikkel (2001) gir i beste fall uttrykk for godt voksne sosiologers begrepsforvirring. Hvordan barn opplever samlivsbrudd og eller barnefordeling som adskilte eller sammenfallende prosesser over tid, vet vi fremdeles lite eller ingenting om. Er det samlivsbruddet mellom far og mor som plager dem mest? Eller barnefordelingsprosessen – med eller uten tilhørende rettssak?