Barnefordeling og rettssikkerhet

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Det er flere grunner til at foreldre bør bli enige om fortsatt omsorg for sine barn etter samlivsbrudd og skilsmisse. En rettslig prosess innebærer mange farer. De juridiske skillene mellom bosted og samvær skaper klasseskiller mellom foreldrene.

Ulikeverd

I utgangspunktet har foreldrene avtalefrihet. Man trenger ikke bruke advokater og rettsmidler. Enten man vil praktisere 50/50 deling eller skjevdeling av omsorgen. Bidragssystemet har imidlertid en brøk man skal passe seg for. Begrepet ”samvær” bidrar til at barn blir økonomiske vinningsobjekter. Ulikeverdet som loven baserer seg på, skaper grobunn for konflikter. I kombinasjon med uforløste følelser med makedonsk blandingsforhold av hevn, sjalusi og utroskap kan det gå på helsa løs.

Søksmålsbyrde

Lovverket er ikke utviklet slik at det blir tydelig hvem som må gå til sak for å få endret opprinnelig status. Klarere regler for hvem som har søksmålsbyrde kan veilede hvilke bevistemaer som er relevante. Hvilke endrede forhold berettiger en sak om barnefordeling overhodet? Hvilke forhold gjelder foreldrene og hvilke barnas situasjon? Hvilke forhold er relevant for opplysning av barnefordelingen og hvilke er irrelevante, f.eks foreldrenes oppløsning av parforholdet, hevn, sjalusi og økonomisk vinning. Begrepet ”bosted” regulerer kun makt og bestemmelse, en oppfordring om å posisjonere seg.

Selvtekt som problem

Et problem rettsapparatet ennå ikke har evnet å løse er regulering av tilfeller hvor foreldre tar seg til rette. Selvtekter blir i forsvinnende liten grad problematisert som en fare for rettssikkerheten. Egenmektig opptreden fra en av foreldrene skjer ofte. Ved overgangen fra enkjerne- til tokjernefamilien ordner de fleste seg på minnelig vis, om enn ikke alltid like enige i alle henseender. Når en av foreldrene bemektiger seg barna, ikke sjelden med vidløftige påstander om vold- og overgrepsfare, får retten prblemer med å skjære gjennom status-quo – tenkningen som gir strategisk fordel til den som har barna boende hos seg.

Kampen om barna

At rettssaker om barnefordeling er belastende for både barn og foreldre er hevet over tvil. Men noen ganger må retten regulere uenighet mellom foreldrene. Systembetingelsene oppfordrer på flere vis til kamp om barna. Økonomisk og statusmessig lønner det seg å ha den daglige omsorg. Samværsforeldre oppfattes som annenrangs på formelle samfunnsnivåer som skole, barnehage, lignings- og trygdemyndigheter. De fleste som mer og mindre frivillig blir part i en rettssak om barnefordeling, har liten eller ingen kunnskap om rettsusikkerheten forbundet med søksmål og saksbehandling. Få tenker over at juristene i sine embedsstudier får brøkdeler av kunnskap om lov og rett for barn og foreldre – sammenlignet med f.eks tings- og formuesrettslige emner.

Advokater og sakkyndige

Psykologenes kunnskap om mor og far og barn er heller ikke betryggende. Forsøk på å forlike partene tar seg godt ut. Domstolene gir gjerne inntrykk av å ville forsone partene, men det fins ingen forskning eller annen metodisk etterprøvbar kunnskap som underbygger inntrykket domstolene ønsker å skape. Sakkyndige opptrer i ulike roller som forvirrer ikke bare partene, de uskyldige tredjeparter barna inkludert, men også rettens egne aktører. Advokater går ikke av veien for å fyre opp under motsetninger som ikke behøver utvikle seg utover skilsmissekrangelstadiet, men som i en rettslig kontekst med uopprettelige konsekvenser skaper varige konflikter mellom foreldrene.

Kunnskapsmangel

Faglitteratur om barnefordelingssaker er mangelvare. Det utføres ikke studier som viser hvordan rettssystemene fungerer, heller ikke det forebyggende meklingsapparatet er undersøkt med tanke på konflikthåndtering og effekt av mekling. Fagfolk legger oftest skyld og ansvar for konfliktene som ender i retten på de kranglete foreldrene. Ingen omtaler fagfolkenes egne fordommer og kjønnsrollestereotypier som bl.a virker diskriminerende på den voksende gruppen av deltakende fedre. Det er ingen kvalitetssikring av sakkyndige tjenester. Heller ingen systematisert kunnskap om høring av barn. ”Barnets beste” er et upresist beslutningskriterium som dekker over faglig svikt og skjulte systemhensyn.

Åpen rett?

Dynamikken i disse sakene er et studium verdt, f.eks hvordan ulike argumentative strategier forkyves fra påberopelse av konflikt som moment, til tiden som moment for å begrunne adskillelse og begrensning av kontakt mellom barnet og den andre forelderen over tid. Disse forholdene er ukjente for foreldre som er i startfasen av en mulig sak. Profesjonelle aktører er ikke så uvitende som man kan få inntrykk av, men ingen griper fatt i begrunnelses- og anvendelsesrasjonalene. Rettspraksis oppleves som hån mot alminnelig sunn fornuft. Og som diskriminerende overfor i utgangspunktet kompetente foreldreparter. Kanskje ville de ulike aktørene skjerpe seg om man åpnet rettssalene slik at hvem som helst kunne få innblikk i hva som skjer?