Barnefordeling og press

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg (FMO)


Klassekampen hadde 07.01.08 et oppslag ”Presses til delt bosted” som i tillegg til å være ensidig vinklet med hensyn til kildebruk, skaper et misvisende inntrykk av årsaker og grunner til rettssak. Motstanden mot såkalt delt bosted er motivert av flere forhold som må avdekkes skal vi få en meningsbærende samfunnsdebatt. Også begrepene må under lupen. Bosted som begrep hører hjemme i folkeregisterforskriften, i barneloven betyr bosted kun makt og myndighet. Kvalitativ omsorg for barn utøvet av begge foreldrene i henhold til rettsavgjørelse eller avtalt kvantitativ fordeling, forsvinner i dette begrepssurret.

Antall skilte foreldre som velger delt omsorg er stigende. Det er også antallet rettssaker om barnefordeling. Men vi vet strengt tatt ingenting empirisk om årsaksforholdene som motiverer de to størrelsene. Man kan tenke seg at moderne likestillingsorienterte foreldre som skiller seg øsnker å opprettholde likeverdig foreldreskap og derfor velger delt omsorg som løsning. Slike ordninger er i særlig grad psykologer motstandere av da de ikke regner fedre som fullverdige foreldre og i utgangspunktet regner at barnet kun trenger en psykologisk forelder. Dette kunnskaps- og menneskesynet er ennå ikke havnet på den historiske skraphaug. .

Eksponenter for eneforeldertenknignen finner vi i Barneombudet og i psykolog Katrin Koch som blir påberopt for en ikke dokumentert tallstørrelse som skulle tilsi at en fjerdedel av barnefordelingssakene skriver seg fra delte omsorgsordninger. Selv om Kochs estimater skulle være riktige betyr hennes tall ikke nødvendigvis at delt omsorg ikke er det beste alternativet for de stridende foreldrene og for barna. Men i det norske rettsapparatet premieres eneforeldertenkning og konfliktskapende strategier som nøytraliserer motparten. Oppegående fedre oppfattes som trusler mot mødrehegemoniet og fagfolkenes kjønnsrollestereotypier.

Det kan tenkes at mødre som i utgangspunktet har valgt delt omsorg utfra tanken om gjensidig respekt for ekspartnerens foreldrestatus i barnets liv, etter å ha snakket med venninner og fagfolk, lar seg presse til å gå for eneomsorg. De økonomiske fordelene med eneomsorg som gjør barn til økonomiske vinningsobjekter og utvidet samvær til tapsobjekt, er konfliktfaktorer for eneforeldertenkningen som opprettholder ulikeverdet. Norge er det eneste landet i den vestlige siviliserte verden hvor det er forbudt å dømme delt omsorg mot den ene partens vilje. Hvem tror Klassekampens lesere at vinner slike kamper om barna? Faren med demokratisk sinnelag, eller moren med økonomiske og prestisjemessige tap langt fremme i bevisstheten?

I Barnelovens reviderte saksbehandlingsregler ble det pr 01.04.04 innført som normregel en ønskelighet om å mekle frem forlik mellom partene. Denne ordningen har ingen vitenskapelig basis, men er motivert for å skape inntrykk av retten som en forsonlig innstilt arenea for rettslig regulering av følsomme spørsmål. Doblingen av antall saker om barnefordeling siste 7 år skyldes trolig at forlikene som presses frem ikke holder, og resulterer i nye endringssaker.

Disse har aldri vært gjenstand for studier. I Kristin Skjørtens undersøkelse ”Samlivssbrudd og barnefordeling” (2005) er utvalget skjevt. Endringssaker som i følge NOU 1998:17 (Barnefordelingsprosessutvalget) utgjør ca 30 % av sakene, er redigert vekk. Press til forlik genererer ytterligere konfliktfaktorer fagfolkene ikke ønsker å identifisere. Oppegående fedre utsettes i mange tilfeller for falske påstander om vold og overgrep. Slike anklager motiverer mange saker. Motstanden mot delt omsorg antar mange former. Når rettssystemets egne feilkildenivåer unndrar seg kritikk, kommer i stedet ideologiske føringer fra fagfolkene.