Barnebortføring som Systemfeil
av Ole Texmo, free-lance skribent
I 1998 tok en mor av dansk opprinnelse sine barn med på et lengre utenlandsopphold mot farens viten og vilje mens barnefordelingssak pågikk. Den rettslige status var regulert av kjennelse: Foreldreansvaret var felles. Namsmyndigheten var klar i sin oppfatning: moren kunne ikke "kidnappe" sine barn; faren hadde retten på sin side. Historien er ikke oppdiktet, og heller ikke fortsettelsen: Faren dro til Danmark og hentet sine barn tilbake og gjenopprettet dermed status regulert av den rettslige avgjørelsen. For denne "kidnappingsaksjon" ble faren anmeldt, tiltalt og senere (2001) dømt i norsk rett. I 1999 kidnappet moren med systemets bistand barna på nytt. Anmeldelse fra farens side mot mor, barnevernsmyndigheter og øvrige medvirkende ble somlet bort i det norske systemet og etterhvert henlagt. Saksbehandlingsfeil fra sentrale aktører som en nidkjær kvinnelig statsadvokat, og andre påviselige systemfeil er grundig dokumentert og endatil inrømmet fra selveste Riksadvokaten, men intet har skjedd utover straffeprosessen mot faren som aldri skulle vært satt i gang.
Dette er et stykke norsk rettshistorie. Oppfatningen hos en etterhvert betydelig del norske barnefedre som har sett sine barn forsvinne i inn- og utland med systemets aktive eller passive bistand er ikke overraskende: Mødre gies amnesti; fedre blir straffet, selv i tilfeller hvor de har retten på sin side.
Bildet er forhåpentligvis ikke så entydig som en enkelt anekdote kan gi inntrykk av. Der finnes endel fedre som tar loven i egne hender akkurat som det finnes mødre som gir blaffen i rettslige avgjørelser som begrenser deres omsorgsregimer. Men i det norske systemet er verken samværsretten eller i endel tilfeller retten til å utøve den daglige omsorg beskyttet. Blant den etterhvert voksende skare av fedre som på bakgrunn av egne erfaringer kanhende ikke investerer all verdens sympati med mødrene som ser (eller ikke ser !) sine barn forsvinne med fedre av utenlandsk opprinnelse, vokser det frem en erkjennelse av at det er Systemfeilene som legger til rette for Barnebortføring - både internasjonalt og nasjonalt. Dermed ikke sagt at den enkelte far og mor som begår slike handlinger ikke skal stilles til ansvar også strafferettslig. Men mangel på sanksjoner mot selvtekter, ikke bare det hyppig forekommende fenomen samværssabotasje, men også "kidnapping" i samlivsbruddfasen, skaper en demoraliserende effekt - på alle berørte parter, Rettsapparat og andre myndigheter inkludert !
NRK Brennpunkt sendte 11.05.99 et program hvor privatetterforskeren Harald Olsen bak rattet på italienske veier oppfordret til å benytte privatetterforskere heller enn å stille myndigheter til ansvar. Ironien får være at Olsen kan se ut til å ha fått rett, forsåvidt som en norsk mor nå har fått tilbake sin datter etter fire års adskillelse. Men hvor mange foreldre - av begge kjønn - har ressurser til å engasjere en Olsen med kontakter også inn i medias kanaler ? Å miste et barn og kanhende oppleve angsten for aldri å få se sitt barn igjen kan knapt beskrives. Dessverre later medias og samfunnets oppmerksomhet til å ha et noe ensidig kjønnsfokus. Mitt hovedanliggende i nærværende kronikk er imidlertid å fokusere på de Systemfeil som legger til rette for vellykket gjennomføring av barnebortføring. Profilen på medieoppslag om Barnebortføring skygger oftest for dette alvorlige forhold: at lov- og rettssystemer svikter når en av foreldrene kan kidnappe barn og holde dem skjult over lengre tid. Ett av stikkordene er tvangsfullbyrdelse, eller rettere mangel på evne og vilje til å tvangsfyllbyrde retts/tvangskraftige avgjørelser hvor tvistegjenstand er ett eller flere av de følgende: Foreldreansvar, daglig omsorg eller samvær. Systemfeilene viser seg både internasjonalt og nasjonalt, vel og merke for de som vil åpne øynene og se utover enkeltsakstragedien.
I Dagbladets nettutgave søndag 05.08.01 heter det at "faren var fratatt retten til omsorg for sitt barn". Hvordan skal dette forståes ? Journalisters bruk av uttrykk som "omsorgsretten" eller "foreldreretten" viser kun at man ikke vil se de juridisk-rettslige sidene av Barnebortføring og andre barnelovspørsmål. Også forholdet mellom sivil- og strafferettslige spørsmål utvannes. Dermed forsømmer media å bibringe offentligheten kunnskapen om at der finnes systembetingelser som kan virke demoraliserende, for ikke å nevne kjønnsdiskriminerende - forut for, under og i forlengelsen av barnefordelingsprosessen.
Nasjonal Barnebortføring skjer uten at myndigheter griper inn overfor den av foreldrene som f.eks ved samlivsbrudd tar barnet med seg og holder det skjult i påvente av at de rettslige prosesser skal sikre "status quo". I Norge finnes ikke en eneste fagperson som har problematisert dette fenomen: at en av foreldrene ved selvtekt kan etablere rett ved makt. I rettsapparatet glatter man over slike problemstillinger da både jussen og retten kunne risikere å komme i forlegenhet stilt overfor sin formidable faglig-akademiske svikt.
Internasjonal barnebortføring må ikke undervurderes. Man skal ikke fnyse av de tilfeller som har vært eksponert i bl.a Dagbladets Magasinutgave 04.08.01 de siste dagene: En mor som blir gjenforent med sitt barn er en lykkelig begivenhet. Men mødre er fortsatt hellige kyr og får langt mer oppmerksonhet for sine savn og tap av barn enn en politisk ukorrekt norsk barnefar kan forvente. Utfordringen i slike sammenhenger er ikke utelukkende å bevare sine opprinnelige idealer om likeverd, men samtidig å overskride de mulige profeministisk politisk korrekte tabloid-steretypier. Dagbladet-oppslag som "Kidnappet av pappa" (Magasinet 04.08.01) er kjemisk renset for journalistisk motivert kildekritikk av systembetingelsene.
Selvtekter i forbindelse med samlivsbrudd er ikke uvanlig. Uvanlig er heller ikke hva jeg benevner samværssabotasje: at den av foreldrene som enten omsorg/samværsforholdene er rettslig regulert eller ei, unndrar den andre foreldren kontakt med barnet. Den ikke usannsynlig mest vanlige situasjon er hvor mor har tilegnet seg den daglige omsorg og hvor faren med "normal" samværsrett blir nektet samvær av grunner ikke alltid like eksplisitte, langt mindre dokumenterbare. Hyppig forekommende tilfeller er hvor mødrene "mistenker" faren for seksuelle overgrep. I slike tilfeller stiller psykonomene med sine SO-team, PPT, BUP, FOBIK og barnevern opp med sin tverrfaglighet hvor også politi og bistandsadvokater entrer arenaen. Incestindustrien parasiterer hyppig på samværskonflikter som i bunnen ikke trenger bero på annet enn mødres vrangvilje mot fedre som betrakter seg som fullverdige stikk i strid med hva de såkalte fagfolk måtte mene om farsrollen.
Samværssabotasje er en form for nasjonal barnebortføring som, til forskjell fra den internasjonale hvor jurisdiksjon, språk- og kulturbarrierer forvansker, ikke burde være altfor vanskelig å få orden på. Men i Norge blir ikke samværssabotasje effektivt sanksjonert. Med Tvangsfullbyrdelseslovens innretninger kan nemlig den saboterende forelderen påberope seg "umulighet" (lovens eget uttrykk, jf tvfbl § 13-8 fjerde ledd ), og fordi retten ofte godtar denne "begrunnelse" blir kontakt mellom barn og samværsforelder ikke gjenopprettet. Selv om tvangsmulkt skulle bli idømt, har man ingen garnati for at samvær kan gjennomføres. Min tese er : Når man ikke får skikk på internasjonal barnebortføring kan dette misforhold tilbakeføres til at man ikke får skikk på ulike former for nasjonal barneborføring, hvorav samværssabotasje og andre selvtektshandlinger jevnlig glattes over og beskyttes av rettsapparat. I NRK Brennpunkt 11.05.99 fikk privatetterforsker Olsen delvis bestemme regien for programprofilen. Haagkonvensjonen av 25. oktober1980 om internasjonal barnebortføring, ble ikke nevnt med en stavelse! Også journalister som burde være opptatt av kildekritikk, fnyser av publikums oppfordring om å gå systembetingelsene etter i sømmene.