Barnebortføring over sjø og land

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Mandag 03.08.09 sender NRK Brennpunkt en dokumentar om barnebortføring. En uke i forveien starter forhåndsreklamen i NRKs egen dagsrevy, med en mor, hennes advokat og Utenriksdepartementet som primærkilder. Faren er marokkaner, tidligere OL-vinner med kjendisstatus tilpasset tabloide behov for overskrifter og fremstillinger. I sommeragurkens høysesong blir toppoppslag om morens fortvilelse og etter hvert beslutning om å hente barna, hete nyheter. Ikke bare fordi mediene skal markedsføre egne prosjekter de har lagt store ressurser og prestisje i, men også fordi UDs rolle er spesiell. Barnefaren har truet den norske ambassadens folk på livet. Ifølge VG og NRK er han også tiltalt for barnebortføring.

 
Har man sjekket opplysninger om juridisk-rettslig status for partenes forhold til fellesbarn, og om strafferettslige nivåer? Forholdet mellom barnelov og straffelov er hult nok som det er – nasjonalt og internasjonalt. Men at en marokkaner er tiltalt for ulovlig omsorgsunndragelse av egne barn med marokkansk statsborgerskap, i sitt eget land, henger ikke på greipp. Norsk jurisdiksjon slutter ved Svinesund, noe påtalemyndigheten sikkert vet. Med mindre en kjønnspolitisk agenda ligger bak. Norske fedre som anmelder kidnapping etter strl § 216 får ikke sine anmeldelser registrert – verken innenlands eller utenlands. Når samtidig UD og Barne- og likestillingsdepartementet er engasjert, kan lov og rett alllerede være satt til side.

 
Fremstillingene så langt tilslører at det kan være uavklarte juridisk-rettslige forhold som ikke gir moren rett til å hente barna, med eller uten UD (og NRK?) som medhjelpere – passivt eller aktivt. Moren har vunnet en barnefordelingssak ved Oslo tingrett i desember 2008. Men mediene melder ikke om dommen er rettskraftig eller formelt forkynt. Benyttes rettsmidler til å angripe dommen, vil ankebehandling ta minst et halvt år med tilsvarsrunde og hovedforhandling. Selv med administrativ behandling og en videre anke til Høyesterett, vil tiden gå til langt ut over agurktid og rettsferie. Det har formodningen mot seg at en eventuell rettskraft i morens favør ikke er pointert – fra morens side og fra norske myndigheter.  

 
Nyhetsmediene har dreiet vinklingen fra en angivelig barnebortføring tiltross for at moren etter eget utsagn har overgitt barna i farens omsorg i hans hjemland, via en strid om barnefordeling hvor norges ambassadør skal ha forsøkt å mekle, til en situasjon hvor grovheten i farens trusler blir hovedfokus. Hvis det tvertimot er tale om en ulovlig barnebortføring fra morens side – med eller uten medvirkning fra UD (og NRK?), blir farens reaksjoner forståelige. Farens sak om barnefordeling anlagt i Marokko kan i teori og praksis vinnes på saklig grunnlag. Dermed står to avgjørelser mot hverandre. Jussen som berører gjensidig anerkjennelse av privatrettslige rettsavgjørelser er ikke avklart.

 
Trusselbildet som tegnes av faren og hans reaksjoner kan alternativt leses som en dekkoperasjon hvor årsak og virkning er snudd på hodet i velkjent juristisk stil. En skapt situasjon hvor moren ikke usannsynlig har fått solid hjelp også til å bringe barna til ambassaden hvor nødvergeretorikken kan gies offentlig legitimitet, og farens reaksjoner mot selvtekten kan brukes som sanhetsbevis for hans påståtte tilbøyeligheter, herunder barnas angivelige vanskjøtsel under farens terrorregime. Slik saken har utviklet seg, kan norske medier og myndigheter ha gitt OL- helten et arsenal av legitim og legal vrede han kan bruke til å skaffe seg ikke bare sympati for sin sak, men også legal rett. Hjemme og ute. Det var vel ikke meningen? Lovligheten av morens siste opphold i Marokko er heller ikke nevnt.