Barnebortføring på norsk

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

Dagsavisen meldte 14.07.07 at ”Stadig flere barn bortføres”, med henvisning til Justisdepartementets tall og synspunkter på et økende problem. Det er positivt at myndigheter tar problemer på alvor og fører statistikk, men så vel i begrepsbruken som i opptattheten av utenlandstilfellene ligger en fare for at alvorligere tilfeller – både kvantitativt og kvalitativt – blir usynliggjort. Som begrep reserverer man barnebortføring for lov- og rettsstridige tilfeller hvor en av foreldrene holder barn unna den andre forelderen, oftest ved at barn bringes over landegrenser. Uttrykket kidnapping brukes ikke når det er tale om handlinger overfor egne barn, en tilsløring som ufarliggjør konsekvensene både for barna og for forelderen som mister kontakten med barna. For tilfeller av systemovergrep i form av uhjemlede og lovstridige handlinger fra barnevernet anvendes verken ”barnebortføring” eller”kidnapping”.

Begrepsbruken er ikke likegyldig. Å unndra foreldre omsorgen og kontakten med sine barn er alvorlig, enten det er en av foreldrene som begår handlingen, eller det offentlige som på tvilsomt grunnlag iverksetter inngrep i familien og tar barn fra deres foreldre. Slike tilfeller forekommer, ofte uten at det rettslige grunnlaget er avklart. Når former for barnebortføring og kidnapping utvikler seg til mer omfattende problemer for foreldre og myndigheter – både kvalitativt og kvantitativt – må lovsystem og fagkunnskap undersøkes, f.eks om det normative grunnlaget for lov og rett tilrettelegger for demoraliserende adferd. Dette gjelder også for profesjonelle aktører som jurister og psykologer, ikke utelukkende foreldreparter. Kunnskapssvikt hos fagfolk er et problem, noe man ser et tydelig eksempel på i Dagsavisen 14.07.07 hvor psykolog Frode Thuen blander begrepsstørrelser som samvær og foreldreansvar i sin utlegning om frykt og konfliktnivå, og tiltross for at bostedsmyndighet er det sentrale.

Av beslektede tilfeller av barnebortføring i situasjoner hvor rettstilstanden enten er uavklart eller bare delvis avgjort, fins en ikke ubetydelig mengde av selvtekter og samværssabotasje. I Dagsavisens oppslag 14.07.07 opplyses at mødre står for 80 % av bortføringene. Det ville ikke overraske om etterrettelige tallforekomster på området selvtekt og samværssabotasje i sivilsaker om barnefordeling viste den samme tendens. Grunnleggende viser den som bortfører barn en manglende respekt både for barna som frataes kontakt med den andre forelderen, og for den andre forelderens rett og mulighet til å opprettholde kontakt med barna. Når barnebortføring og beslektede tilfeller får skje i et visst omfang handler det ikke sjelden om hvordan grunnleggende systemfeil i form av sviktende sanksjoner tilrettelegger for egenmektig opptreden. Systemsvikt blir sjelden eksponert i media. Fagfolks synsing derimot.

Fravær av sanksjoner mot foreldre som tar loven i egne hender, herunder også tilfeller av samværssabotasje, forteller i realiteten at samfunnet ikke anser slike tilfeller alvorlige nok. Tvangsfullbyrdelsesloven er ikke innrettet for å effektuere samværsrett, vesentlig fordi man ikke anerkjenner begge foreldrene som likeverdige omsorgsytere. En uavklart juridisk-rettslig situasjon kan skape et vakuum de egenmektig innstilte utnytter ved at barnebortføring anses ulovlig men ikke straffbart. Man hører sjelden eller aldri om mødre som blir straffet for å ha tatt seg til rette og unndratt barna fra fedrene. Eller at mødre utnytter kjønnsrollefordommer hos systemaktører. At mødre tar med seg barn fra Norge fordi de har for dårlig nettverk her, slik Justisdepartementets Kjersti Aksnes Gjesdal hevder, kan ikke belegges og faller dessuten på sin egen urimelighet. I norsk rett gir mangel på nettverk pluss i barnefordelingssaker. For Mødre. Problemer internasjonalt avspeiler i regelen holdninger til nasjonal barnebortføring.