Barn og medbestemmelse
Barn skal høres når viktige beslutninger om deres liv og
velferd skal taes. At de skal høres og har rett til å bli hørt, betyr ikke
nødvendigvis at deres uttalelser skal tillegges avgjørende vekt tilpasset de
voksnes rasjonaler, noe ekte foreldre vet - til forskjell fra profesjonelle
omsorgsarbeidere og beslutningstakere. Men det er opplagt et viktig signal å gi
når man fremhever hvor viktig det er å bringe i erfaring hva barn opplever og
mener om vesentlige spørsmål i deres liv. Parallelt med retten til å bli hørt
er også retten til å nekte å uttale seg, f.eks for å unngå at barnet opplever å
bli brukt av myndigheter til å svekke foreldrenes posisjon. Skjønt denne
mulighet for at barnet blir lurt kamufleres av sakkyndige og dommere.
I barnefordelingssaker lar man noen ganger være å gjennomføre samtaler hvis rettens profesjonelle aktører har en mistanke om at barnets vilje avviker fra rettens forutinntatte holdning. Så meget for barnets medbestemmelsesrett. I andre tilfeller skapes inntrykk av at barnets formidlede vilje er uttrykk for en lovhjemlet selvbestemmelse, noe som ikke bare er juridisk-rettslig feil, men som også skaper et ekstra forventningspress på barna det gjelder. Det er grunnleggende forskjell på selvbestemmelse og medbestemmelse, noe de profesjonelle aktørere i forsvinnende lite grad er redelige og opplyste nok til å formidle til partene.
I Dagbladets kronikk 10.07.08 skriver forskerne Svein Arild Vis
og Astrid Strandbu om Norge som ikke følger opp Barnekonvensjonen. Dette er
gammelt nytt eller knapt noen nyhet overhodet. Men det er nytt når to forskere
så åpent dokumenterer barnevernets inkompetanse når det gjelder evne og vilje
til å ta barns opplevelser og meninger på alvor – prosessuelt og materielt.
Kanskje har vi her den åpningen som gjør det mulig å fremme vesentlig kritikk
av barnevernets virksomhet på flere plan, av deres ideologi og sviktende faglige
legitimitet. Skjønt det er neppe forskernes ærende. Påstått omfattende omsorgssvikt
er blitt vekstnæring, også for akademikere
Barneloven ble endret i 2004 slik at barn helt ned til 7 år
skal høres i saker som angår barnefordeling eller andre beslutnigner som
berører barn. Til grunn for lovforslaget lå i beste fall en velment oppfatning
om å ta barn på alvor, sikre deres rettigheter, samt innføre ryddighet i
beslutningsnivåene med hensyn til avveining av momenter. Det forelå ingen
metodisk etterprøvbar kunnskap forut for lovendringen som viser hvordan høring
av eldre barn har foregått – verken materielt eller prosessuelt. Kunnskapen om
hvordan beslutninger basert på barns uttalelser blir begrunnet, er på et
lavmål. I verste fall skyves barnas påståtte interesser og behov foran
beslutningene.
Det har aldri blitt undersøkt i hvordan høring av barn
fungerer, verken etter lovens intensjon, eller mulige negative virkninger som
f.eks økt press på barn fra både foreldre og myndigheter. Det er ingen metodisk
instituerte mål på hvordan barnets erklærte vilje får konsekvenser – mot eller
for barns erklærte ønsker om f.eks å beholde begge foreldrene som likeverdige. I
dagliglivet må barn rette seg etter deres foresattes oppfatninger om f.eks
leggetider, hva de får være med på, kan bruke penger til mv. I rett og
forvaltning kan barn i henhold til Høyesteretts prinsippielle syn velge hvor de
vil bo og hvem av foreldrene som skal ha omsorgen, jf Høyesteretts dom referert
i Norsk rettstidende 2007 s376.
En forsøksvis lovharmonisering av barnelov, barnevernlov og
utlendingslov vil kunne avdekke interessante likheter og forskjeller i
myndighetsutøveres respekt for lov og rett på et overordnet nivå og på et
underordnet: respekten for de barna det gjelder. På et seminar om barnevern og
presse 05.06.08 uttalte flere barnevernforskere at fagfolk er meget usikre på
hvordan de skal samtale med barn. For kritikere av lov og praksis er dette ikke
overraskende. Verken jurister eller psykonomer har egenskaper som gjør dem særlig
skikket til å forstå hvordan barn tenker og føler, heller ikke i pressede situasjoner
overfor rett og forvaltning. Myndighetene setter nå i gang med kursing av sine
medarbeidere
Barnevernets manglende kompetanse gjelder grunnleggende for evne og vilje til å foreta relevant grenseoppgang mellom makt og omsorg, en svikt som også gjelder for barnelovens praktisering. At jurister og psykonomer ikke nødvendigvis har greie på barn – iallfall ikke i egenskap av fagpersoner – er ingen sensasjon. Men verre er det at disse faggruppene ikke har tilegnet seg kunnskap om beslutninger, herunder innhenting av relevant og holdbar informasjon. Barns rolle i saker etter så vel utlendingsloven som barnelov og barnevernlov beror på at lovens kriterium om ”alder og modenhet” følges opp av en kvalifisert bedømming av barnets uttrykk for selvstendighet.
Kunnskap om hvordan barn bringes i lojalitetskonflikt mellom
foreldrene og mellom foreldre og beslutningstakere er ikke utviklet på
myndighetsnivå og i retten. Respekten for barnet er omtrent synonymt med presisjonen
i det ulne beslutningskriteriet ”barnets beste”. Forskerne Liv Schjelderup og
Cecilie Omre skriver i Dagbladet 20.07.08 at ”Barnevernet besitter betydelig kompetanse i å involvere barn – når de
vurderer dette som viktig. Men den kompetansen anvendes kun når den enkelte
barnevernsarbeider vurderer at det er til barnets beste”. Som om ”barnets
beste” var en kjent størrelse man kan måle gode og dårlige vurderinger opp mot
– materielt og prosessuelt.
Heuristikker tilpasses ikke nødvendigvis barnets behov men
heller systemets behov for å ha ryggen fri i beslutningsprosessen. At ”barnets
beste er det som er best for barnet” er omtrent like meningsbærende som at
”gjeldende rett er den rett som gjelder”. Manglende kunnskap på barnelovgivningens
område gjelder i særlig grad for rasjonalene i beslutninger. Professor emeritus
Lucy Smith skriver i en artikkel i Tidsskrift
for familierett, arverett og barnerettslige spørsmål (FAB) s84-94: ”Nyere utvikling i barneretten” at ”gjeldende rett er blitt utviklet og finstemt
gjennom lovgivning og rettspraksis i løpet av de siste tiårene” (s85). Som
om denne finstemtheten var metodisk etterprøvbar og identifiserbar.