Barn, fedre og samfunn

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

Vårt Land meldte 17.08.08 om at tall fra Statistisk sentralbyrå viser at antall barn som bor med alenefedre har økt med nesten 50 prosent på åtte år fra 1997 til 2005. Disse tallene lyver ikke. Men uten redegjørelse for metodeforutsetninger som gyldighet, utvalg og variabler forteller tallene ikke noe om årsakssammenhenger og samfunnsklima. Stig Rusten fra Aleneforeldreforeningen ”mener statistikken gjenspeiler en dypere holdningsendring i samfunnet; at far har blitt mer delaktig i omsorgen av barna og har mer og hyppigere samvær”. Tallene handler kun om de som har hovedomsorgen for barna og sier intet om samværsomfang.

Men Rusten, som aldri har vært særlig nøye med kildereferanser og kategorier, gir seg ikke med dette. Selv om altså tallene fra SSB ikke gir noen opplysninger om på hvilket grunnlag alenefarregimene er etablert, fortsetter han om utfall av rettssaker om barnefordeling hvor han påstår at disse gir fifty-fifty resultat. Som om det fantes empirisk dekning for utsagnet. Rusten viser til en undersøkelse fra 2001, men noen slik undersøkelse fra 2001 fins ikke. Tidligere har Rusten påstått at en svensk undersøkelse viser at delt omsorg er skadelig for barns helse. Noen slik undersøkelse fins heller ikke.

Det fins en undersøkelse publisert i 2005, men utvalget av lagmannsrettssaker er langt fra representativt. Å bløffe med uetterettelig henvisninger til forskning er ikke uvanlig. Media har derfor et særlig ansvar for å sjekke at påberopte kilder er dokumenterbare. Verken Vårt Land eller NRK Norgesglasset som fredag sendte et lengre innslag basert på de samme feilforutsetningene, har brydd seg om elementær kildekritikk. Stig Rusten får derfor spre et budskap som ikke usannsynlig er temmelig feilaktig: at fedre behandles likt med mødre i sammenhenger hvor omsorg for barn fordeles og at samværsretten står sterkt. Differensiert sivilrettsstatistikk fins ikke. Det Rustens utsagn gjenspeiler er statsstøttet kunnskapsløshet.

Vi vet lite eller ingenting om barn har mer kontakt med fedre enn tidligere. Tallene fra SSB formidler en udifferensiert virkelighet, og sier intet om hvordan alenefedrene har oppnådd sin status, langt mindre om tilstander som gir grunnlag for å synse om samværsomfang og rettstilstand. Tallene må dessuten sammenholdes med andre tall for barns familier for å se om alenefedres kvantitative økning egentlig er positiv i samfunnsperspektiv. Er splittelse av den biologiske kjernefamilie et gode så lenge kategorien alenefedre og alenemødre har noenlunde samme relative økning?

Inntrykket som skapes når man tolker tallene som utslag av flere fedre på banen ved samlivsbrudd, underbygger det offisielle og statsfeministiske dogmet om at fedre må veiledes med ”kjærlig tvang” og at det er denne som nå begynner å virke positivt for sosialdemokratisk formyndermentalitet. Bottolf Hareide, avdelingsdirektør i Bufdir sier han ”håper tallene viser at fedre gjør seg fortjent til å ha omsorgsretten”. Som om denne nedlatende holdningen er legitim. Hva sier Hareide om mødres fortjenester på alle statistikkene de fortsatt dominerer i forhold til barn?