Aulie-effekten

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

For å protestere mot justismordet i Dreyfus-saken, innledet Emile Zola i 1898 sitt berømte brev til landets president med ordene ” J ` Accuse .. ” Her hjemme klaget Bjørnson over ikke å være i Zolas skikkelse, og hundre år senere beklaget Bernt Hagtvedt at han ikke var Bjørnson med boken ”Hvor gjerne vilde jeg have været i deres sted”. Boklanseringen feiret de intellektuelle og ytringsfriheten på sedvanlig norsk vis.

I Norge handler mye om oppmerksomhet og lite om substans. Har Riksadvokaten sluppet en arbeidsrapport med tilhørende pressemelding, er det bortimot dødssynd å sjekke om innholdet stemmer. Konklusjonene i den siste rapporten om frifinnelser i voldtektssaker hviler på premisser som at 9 av 10 voldtekter ikke anmeldes, med henvisning til en svensk undersøkelse uten referanse eller redegjørelse for metodeforutsetninger.

Mørketallene er som vanlig store, men uten forklaring på hvordan de beregnes. Når man ikke evner å presentere metode og empiri, henviser man til at holdningene til påståtte voldtekstofre er negative ved at noen ankesaker ender med at tingrettens fellende dom blir overprøvd av lagretten. Som om denne slutningsstrukturen er gyldig. Når det er sprik mellom antall anmeldelser og fellende dommer, blokkeres fornuften.

Alle anmeldelser er ekte og må føre til fellende dom. Falske anklager er ikke-eksisterende, eller marginale. Som om man var synsk. Kaia Storvik stoler i Dagsavisen 16.03.07 blindt på Riksadvokatens feilslutninger, og gir kitschkunstner Marianne Aulies famøse beskyldninger mot to sakesløse menn legitimitet. Storviks kommentar kalt ”Jeg anklager .. ” viser ufrivillig ironisk hvilke krefter som dyrker frem vidløftigheter som Aulies stunt. Og som gir Gjenopptakelseskommisjonen for justismord merarbeid.