Argumentasjon uten fornuft

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
I en rettsstat holder man seg med normer, regler og prinsipper. Straffereaksjoner skal være forankret, jf ulovfestede prinsipper som er elementær folkeskolelære: ”Ingen straff uten dom; ingen dom uten lov”. Vi kan føye til: ”Ingen dom uten beviser; ingen sak uten fakta”. En anmeldelse er ikke det samme som et verifisert, dokumentert og beviselig straffbart forhold. Verken juridisk-rettslig eller lingvistisk. Det må snart radikale røster som Anne Bitsch og Bjørnar Moxness (Dagsavisen 15.04.11) og mikrofonstativjournalistene lære seg.

Et ikke ubetydelig antall voldtekts og andre voldsanmeldelser henlegges i henhold til koder som ”intet straffbart forhold anses bevist” etter at politiet her drevet en viss etterforskning. En del anmeldelser henlegges etter koder som ”åpenbart grunnløs” eller fordi politiet ikke finner det ”hensiktsmessig å etterforske”. Med andre ord: utfra mer og mindre kvalifisert vurdering og undersøkelse av ”sakens faktum” finner ikke politiet det formålstjenlig å bruke mer ressurser på disse anmeldelsene enn de allerede har gjort.

Den mest åpne kategori henleggelse er ”bevisets stilling”. Denne kan slå begge veier. Kan hende er bevisforholdene såpass tvilsomme i noen tilfeller at det ikke kan reises sak med påstand mot påstand som eneste substans utover uetterrettelig fyllerør. I noen av disse sakene er det neppe annet enn fyllerør. Fra begge parter. Men i noen tilfeller og saker er det dessverre reelle forhold. Hvor mange slike forhold som ikke pådømmes, eller kan hende ikke anmeldes, vet vi ingenting om. Ingenting.

Skjønt mørketallsmagikerne vet. Disse synske sosiologene som må ha vært totalt fraværende da det ble undervist i metode og statistikk; som skulket timene i elementærlogiske emner og tok avspasering da begreper om alminnelig intellektuell redelighet ble foredratt, disse synske sosiologene bryr seg ikke om å sjekke om premissene holder før de konkluderer. Bjørnar Moxness (15.04.11) skriver: ”90 prosent av voldtektene som begås, blir ikke politianmeldt. Av de voldtektene som anmeldes, blir over 80 prosent henlagt. I sum blir under en prosent av alle voldtektsmenn dømt”.

Merk språkbruken. Her er ingen nyanser eller forbehold. Metodene som brukes for å kartlegge vold og overgrep er infisert av overgrepshysteri og ønsket om å skape så høye tall som mulig. Vide definisjoner og selvrapportering med feilkildenivåer lag på lag. ”Et sted mellom 8000 og 16000 kvinner voldtas årlig”. Hvilke andre fag kan tillate seg så omtrentlige anslag basert på sviktende faglige premisser? Dessverre har denne ufornuften støtte på høyt hold. Politiinspektør Hanne Kristine Rohde uttalte i NRK 10.09.10: ”At en voldtektssak ender med frifinnelse eller henleggelse betyr ikke at kvinnen ikke er blitt trodd”.

Rohdes utsagn er demonstrativt og ureflektert da hun neppe kan være uvitende om uskyldspresumsjonen (EMK art 6.2) som enkelt og greitt fastslår at man er å betrakte som uskyldig inntil det foreligger rettskraftig fellende dom. For gruppen av potensielt og reelt mistenkeliggjorte menn som jevnlig eksponeres for falske strategiske utsagn om vold og og overgrep, er politiinspektørens utsagn ille. Hvis Moxnes og Bitsch henter næring til sin ufornuft herfra kan vi utlede konsekvenser av uforstand i tjenesten.

I Moxnes rasjonaler er alle premissene sviktende. Han kan umulig ha oversikt over alle voldtektene som begås i landet for deretter å slutte at kun 10 prosent av disse blir anmeldt. Han har heller ingen begreper om henleggelsesgrunner. Han slutter uten videre at alle anmeldelser representerer reelle forhold. Videre forutsetter han at alle siktelser og tiltaler er begrunnede. Hva skal vi med et rettsapparat som skal prøve påstandene når vi har synske sosiologer? Frifinnelsesprosenten i voldtektssaker er mye høyere enn i andre straffesaker, ca 33 prosent på lagmannsrettsnivå. Høy frifinnelsesprosent betyr ikke nødvendigvis at voldtektsmenn går fri. Ta fornuften tilbake.